Nå har jeg vært aktivt jobbsøkende i to måneder. Jeg har ikke meldt meg som arbeidsledig til NAV og lever på sparepenger og to sett foreldres kjøleskap. Jeg har hatt litt sommerjobb, litt ferie og har begynt å lære meg å programmere. Jeg har vært flink jente og trent, jeg har begynt å bruke en slanke-app (for det er så teit jeg er) og jeg har blitt overtalt til å dra på en ukes ferie Tunisia i september.
Det er mye rart som skjer til at det egentlig ikke er noe som skjer. Folk spør meg om hvor jeg skal og blir overrasket når jeg sier at jeg ikke skal noe sted på en stund. Jeg skal flytte fra Trondheim, men vet ikke helt hvor jeg skal flytte til ennå. Jeg skal på jobbintervju (mitt andre), men synes det har vært stille fra alle de andre plassene jeg har søkt. Jeg tenker nesten bare på framtiden, men prøver samtidig å la være. Det er jo helt umulig å planlegge noe som helst, så jeg later som om livet fortsetter som vanlig og sier “ja” til å bli med på ting langt fram i tid.
Til å ikke ha noe å gjøre har jeg en travel timeplan. Og så er jeg veldig glad for at jeg har med meg Erik. Det hadde vært slitsomt å være alene om dette her. Litt mye usikkerhet for én person…
Like mye for meg selv som for Det Store Internettet, en oversikt over den nære høsten:
august
intervju i Uppsala, fest hos Ruben, Lederløft i Stavanger, tur til Trondheim (flytte?)
september
kurs i programmering på UiO, ferie med Sara til Tunisia, sikkert helgemøte med KS
oktober
veldig mange helger med nasjonale speiderarrangementer
Det var ikke så mange planer, det. Det er vel kanskje sånn det blir. Vi må flytte ut av leiligheten innen utgangen av september og annet enn det har jeg ingen planer. Nå håper jeg bare at jeg får tilbud om en jobb jeg har lyst på. Det hadde vært fint, det.
