Vi rakk innom Film fra sør på mandag og så A hard day, en Sør-Koreansk film. Jeg tror ikke jeg har fått med meg Film fra sør før, men sånn her så det ut på Ringen kino.

Jeg synes at det er en veldig norsk ting å ha et arrangement som refererer til “sør” som alt annet enn Europa og Nord-Amerika. Kunne nesten hett Film fra utlandet, men men.

A hard day er en actionfilm full av svart humor og komplekse karakterer. Jeg tror faktisk det er en av de aller beste actionfilmene jeg har sett og det sier ikke lite. Filmen kan oppsummeres slik:

Vanlige actionfilmelementer:

• flere biljakter, plutselige eksplosjoner, slosskamper på do etc.
• en dårlig far
• en litt korrupt politimann
• dop og mafia
• klatring på husfasader

Uvanlige actionfilmelementer:

• flere kunstfilm-aktige scener
• hovedpersonen er oppfarende, gjør feil ting, overestimerer motstanderen og er dårlig til å sloss
• hovedpersonen er alenefar og hans manglende evne til å bidra i familien er like ille for ham som at han blir tatt for å motta bestikkelser
• han klarer ikke å løpe etter skurker og blir lurt ut i stry hele tiden
• hovedpersonen er redd, slurvete og litt treig på avtrekkeren

Så, kanskje historiens første komplekse actionfilmhovedperson. Allikevel er det en god film med et morsomt og spennende plott, gode kampscener og høyt tempo. For oss som har vært i Sør-Korea er det også et fint gjensyn med det rare landet.

Fredag 5. september var vi på Black Box og så En Folkefiende framført på nederlandsk av den belgiske teatergruppa tg STAN (stop thinking about names). Jeg har sett mye teater opp igjennom og har rukket å se mye rart. Jeg har blitt mer og mer glad i de litt snodigere oppsetningene og teater som blir gjort litt annerledes. Jeg har aldri studert En Folkefiende før, så jeg kjente kun handlingen overfladisk.

Men dette var veldig annerledes teater på mange måter, samtidig som de var helt tro mot det orginale manuskriptet. På Black Box sine sider skriver de at

“Kompaniet jobber uten regissør, en sterk holdning de nekter å gå på akkord med. Skuespillernes glede over å arbeide gjør at det gnistrer av forestillingene, samtidig som de kommuniserer sosiale og politiske poenger uten å moralisere.”

Og det var fasinerende å oppleve. Black Box teater betyr i utgangspunktet at man er veldig nære skuespillerne og de er nære deg. De spytter på deg når de prater og hører at du snøfter stille, noe som gjør at det kan bli veldig interaktivt teater.

STAN brukte ingen rekvisitter annet enn fire bord og fire stoler i andre akt og det de gikk og stod i. De hadde alle (to kvinner, to menn) dresser på seg og alle untatt hovedrollen spilte flere roller, uten å gjøre store endringer på utseendet. De hadde en forteller som leste opp alt i manuset som ikke var replikker, noe som både malte senen uten kulisser og som ga et tidvis komisk tilsnitt. Forestillingen var tekstet på engelsk og flere ganger leste skuespillerne opp den engelske teksten for å understreke et poeng. Begge disse elementene ga en følelse av meta-teater.

De var utrolig dyktige til å hoppemellom roller og få fram personlighetene i de ulike rollene med orginale replikker uten at det ble karikert. Det var morsomt og tankevekkende og spennende å være en del av. Det siste som må nevnes var at i pausen så bad de alle bli i rommet og ikke gå ut, for å ikke forlate “boblen” på en måte og så serverte de oss vin. Det var fint å gå rundt på senen og drikke rødvin med skuespillerne.