In Norwegian, pålegg is ‘anything that could conceivably be put in a sandwich’.
Pålegg!
Reply
Author Archives: Ingeborg
En variert uke
Dette ser ut til å bli en ordentlig variert uke, sånn aktivitetsmessig. På mandag var det KS-møte som var siste møte med Sven Bjørn og første møte med Dag Erling som leder. Vi tok noen alvorlige avgjørelser og forberedte oss på høsten og arbeid som et “nytt” KS. Etter møtet dro jeg til Grünerløkka brygghus der Ola og Una feiret at de har blitt enda et år eldre. De har mye godt øl og det var mange fine folk, så det ble en veldig fin kveld. Og så kom vi fram til at vi er absolutt nødt til å ha gullfargede heliumsballonger i bryllupet…
På tirsdag hadde vi møte med vigsleren vår fra Human-Etisk Forbund. Vi hadde svart på spørsmål på forhånd og så snakket vi masse om vårt forhold, våre tanker om likeverd, kjærlighet og mye mer. Vi snakket om vigselssermonien og fikk det hele mer på plass. Bryllup, altså, trenger litt planlegging. Men møtet vårt fikk meg til å føle at dette bryllupet virkelig er veloverveid og at vi har et sunt utgangspunkt for et langt live sammen.
På onsdag skulle jeg trene, men jeg endte opp med å gå fra Ensjø (fordi jeg gikk på feil t-bane) og så var sykkelen min tom for luft og jeg for sulten til å lappe den med en gang, så det ble en gåtur i stedet for. Og så fikk vi endelig ordnet alle papirene som forsikringsselskapet skal ha etter at jeg lå på sykehus i Thailand. Herr og fru Supertreig der altså.
I går spilte vi et nytt brettspill Erik har kjøpt, Archipelago. Det var morsomt å spille, både fordi det var et morsomt spill og fordi det var morsomt å spille med Anders og Nils. Men det tok lang tid å komme inn i og å skjønne hva alt var, så vi må nok spille det en gang eller to til før vi skjønner ordentlig hvordan det funker. Men brettspill på en torsdag er jo alltid bra. Min plan er å passe på å spille mer brettspill med Erik, siden han liker det så godt og det er mye tid denne sommeren, så det bør gå bra. På slutten av kvelden kom også Bror innom som akkurat hadde kjørt flyttelasset sitt over fjellet. Veldig hyggelig å bo i samme by som Bror etter 7 år fra hverandre.
I dag har vi ikke så mange andre planer enn klesvask og en treningsøkt, men man vet jo aldri hva som kan skje på en fredag. I morgen er vi så heldige at Kristian og Silje skal ta oss med på lang dagstur i Østmarka, så vi satser på at det ikke kommer enda en syndeflod denne uka… Søndag står fremdeles åpen, så vi får se hva som skjer. Men verden tar jo sommerferie nå, så det blir nok rolig framover.
The interwebz #yesallwomen
Somebody loves you
Har selv kræsjet og vært uansvarlig.
Lånt herfra.
Kilden til konspirasjonsteorier
JA – Lvmh äger ju då Céline, Dior, Donna Karan, Pucci, Fendi, Givenchy, Kenzo, Marc Jacobs, Louis Vuitton, Loewe, Nicholas Kirkwood, R. M. Williams, Sephora, Benefit, Guerlain, Make Up For Ever, Parfums Christian Dior, Bulgari, De Beers, Hublot, TAG Heuer, Belvedere, Dom Pérignon, Hennessy, Krug, Moët & Chandon, Veuve Clicquot…..och det var inte ens allt.
Et sitat fra Agnes B som er sjefredaktør i magasinet Rodeo og en innmari kul motefeminist. Verden henger sammen, alle er eid av det samme store firmaet og det eneste man kan gjøre er å bli litt trist. Kanskje gå fullstendig over til å kjøpe brukt? Eller kun handle fra helt ferske designere? Hvem vet.
Oransj og hvit
Lenge siden det har kommet bilder av meg med fine klær på! I dag er jeg oransj og hvit med litt grønt for varmen. Er veldig fornøyd med dagens kombinasjon; hvite skinnsko kjøpt for to år siden (Vagabond), skjørt som er brukt om og om igjen (Zara), ny og skreddersydd skjorte fra Thailand, fine mønstrede sokker fra Sør-Korea (bike repair shop) og så den gønne genseren fra H&M.
Mmmmote!
Hyttetur!
Ettersom vi allerede har brukt halvparten av ferien vår, skal mesteparten av dagene denne sommeren brukes på kontoret. Men ingenting er som lange sommerkvelder og helgeturer og denne helgen er den første hytteturhelgen. Nå skal vi til hytta til Nina og kose oss. Det blir bading, brettspill, vin, venner, alt som skal til for å få ordentlig sommerfølelse.
Old and new
Because science
I found this site through twitter: http://io9.com/10-scientific-ideas-that-scientists-wish-you-would-stop-1591309822/+AnnaleeNewitz that lists 10 scientific terms that people misunderstand. My favorites were
6. Gene
Johnson has an even bigger concern about how the word gene gets used, however:
It took 25 scientists two contentious days to come up with: “a locatable region of genomic sequence, corresponding to a unit of inheritance, which is associated with regulatory regions, transcribed regions and/or other functional sequence regions.” Meaning that a gene is a discrete bit of DNA that we can point to and say, “that makes something, or regulates the making of something”. The definition has a lot of wiggle room by design; it wasn’t long ago that we thought that most of our DNA didn’t do anything at all. We called it “junk DNA”, but we’re discovering that much of that junk has purposes that weren’t immediately obvious.
Typically “gene” is misused most when followed by “for”. There’s two problems with this. We all have genes for hemoglobin, but we don’t all have sickle cell anemia. Different people have different versions of the hemoglobin gene, called alleles. There are hemoglobin alleles which are associated with sickle cell diseases, and others that aren’t. So, a gene refers to a family of alleles, and only a few members of that family, if any, are associated with diseases or disorders. The gene isn’t bad – trust me, you won’t live long without hemoglobin – though the particular version of hemoglobin that you have could be problematic.
I worry most about the popularization of the idea that when a genetic variation is correlated with something, it is the “gene for” that something. The language suggests that “this gene causes heart disease”, when the reality is usually, “people that have this allele seem to have a slightly higher incidence of heart disease, but we don’t know why, and maybe there are compensating advantages to this allele that we didn’t notice because we weren’t looking for them”.
7. Statistically Significant
Mathematician Jordan Ellenberg wants to set the record straight about this idea:
“Statistically significant” is one of those phrases scientists would love to have a chance to take back and rename. “Significant” suggests importance; but the test of statistical significance, developed by the British statistician R.A. Fisher, doesn’t measure the importance or size of an effect; only whether we are able to distinguish it, using our keenest statistical tools, from zero. “Statistically noticeable” or “Statistically discernable” would be much better.
Kan jeg slå opp med reising?
Jeg vet det virker bortskjemt og #firstworldproblems å klage over at man reiser for mye til eksotiske reisemål, men jeg er faktisk litt lei nå. Når jeg er på fest eller møter nye folk førler jeg meg alltid så slesk fordi alt jeg snakker om starter med “da jeg var i Sør-Korea…”, “da jeg var i Thailand….”, “da jeg var i USA…” og nå “da jeg var i Puerto Rico….” Og jeg snakker jo om det fordi jeg har lært masse og opplevd mange ting som har utvidet horisonten min (som jo er meningen med reising), men så synes jeg for mange snakker om reising som det bare er morsomt. Det er slitsomt å reise, synes jeg. Det er slitsomt å fly langt, være timesvis på flyplasser, ikke få spise når man vil eller det man vil, ikke gå på do når man vil eller sove når man er trøtt. Det er slitsomt å være et sted der man ikke skjønner noe og der alt er rart. Det er jo også fint med alle de rare tingene, men man er aldri helt avslappet. Om ikke du drar på ferie til et sted som er akkurat som hjemme, med alt likt untatt at det er varmere…
Men kanskje det er det som er problemet mitt? Jeg er en reisepurist/ -hipster som liker at det føles genuint og ekte når jeg reiser. Og spiser derfor rar mat og drar til rare steder og prøver å lære og oppleve det stedet jeg er. Og det er jo slitsomt å lære hele tiden og utsette seg for ting man ikke har gjort før, sånn at man må slappe av når man kommer hjem. Men jeg kjenner i hvert fall at jeg er ganske reiselei. Det har vært en slitsom 1,5 uke. Jeg har enten vært alene eller sammen med masse folk jeg ikke kjenner. Alt var rart og annerledes og litt vanskelig og begge veier var det noen uforutsette hendelser som gjorde alt litt vanskeligere. Og nå har jeg reist så mye at selve reisen ikke er eksotisk lenger, bare slitsom. Og så har jeg ikke reist mye nok til at jeg har fått gode reise-langt-vaner. Dessuten reiser jeg stadig nye steder med ny flyselskaper og da er alltid ting forskjellige.
Så nå skal jeg prøve å ikke dra noe sted. Jeg har aldri fått det til før, men det er jo lov å prøve. Vi skal på sykkeltur i Skottland i juli og det er jubileum for Duddelibu i Trondheim i august, men de fleste speiderarrangementene denne høsten skal være på Østlandet og da blir ikke reisingen så slitsom. Det eneste fine med bryllupsplanlegging er at vi da ikke får tid til å reise så mye, så vi kan være hjemme. Om jeg har flaks blir det ingen flere store ekspedisjoner før vi skal på Interrail neste sommer 🙂
Forresten, ved hjelp av appen been har jeg telt hvor mange land jeg har vært i og statistikken ser slik ut:
– 33 land eller 13% av alle land i verden
– de fleste landene er i Europa (24 stykker)
– to kontinenter har jeg ikke vært i, Sør-Amerika og Antarktis
– jeg har bare vært nord i Afrika og sør-øst i Asia, så det er mye potensiale
Samtidig som jeg akkurat nå er lei av å reise kjenner jeg at det er så mye igjen av verden som jeg skulle visst mer om og jeg håper at jeg kan fortsette å reise til nye deler av verden for å forstå mer av alt som skjer rundt meg. Ingenting er som å være av lei av noe og lengte etter å gjøre akkurat det, samtidig.
Soft sweeps and adaptation
We are now at day three here in Puerto Rico. There are more and more interesting talks and a lot of people that I want to read up on. The twitter community at #SMBE14 is blooming and it is really nice to see what other people think of what is happening. This is why I have twitter.
And one of the people here does these wonderful sketches and luckily for me he is in almost all my sessions. Here is one from one of the more interesting talks today.
All honor to Alex Cagan (@ATJCagan)
Tre dager i San Juan
Nå har jeg vært her i tre dager og konferansen har endelig begynt. Jeg hadde en strabasiøs reise med komplikasjoner, men leiligheten er bra. Jeg bor i et veldig fint område og nære konferansehotellet. Det er god mat, deilig kaffe, hav over alt, strender, sol, Amerikanere, luftfuktighet, pelikaner og øgler.
Tired yet?
Perfekt lørdag
Forrige lørdag var helt nydelig. Nyydelig.
- sov lenge
- spiste en lett frokost (lompe med granskuddgravet laks og rømme)
- trente styrke
- spiste en magisk brønsj
- sov ettermiddagslur
- tok på deilige sommerklær og fine sommersko
- dro tidlig for å vente i solskinnet og drikke iskaffe før teater
- ble dommere for spontan stafett for teaterfolk og drakk øl i parken
- så kjempefint teater (“Jenta, mammaen og søpla”) med Ola og Nils
- spiste deilig mat på Izakaya og pratet om stykket
- vandret over St. Hanshaugen til Grünerløkka for å hente portvin
- gikk hjem til Carl Berner i sommernatten
- satte opp ost og vin på balkongen og nøt mat og utsikt
Mikroaggresjon
Re-blog fra Marta Breen:
Mikroaggresjon. Det kan være når anmeldere trekker inn artistens graviditet som en viktig faktor i anmeldelsen av plata. Når en journalist overfokuserer på en kvinnes utseende, snarere enn hennes faglige tyngde.
Ofte er det selve gjentagelsen som skaper det største ubehaget. Det er ikke diskriminering å be en kvinne om å skrive møtereferat. Men det kan oppleves slik, dersom du er en av få kvinner på kontoret og får tildelt denne oppgaven hver eneste gang. Det er ikke diskriminering når politiet stopper en mann av utenlandsk opprinnelse på gata for rutinekontroll. Men hvis det er fjerde gang han blir stoppet den uka, vil han antagelig oppleve det slik. Det handler om at den rådende kulturen, majoriteten, markerer visse grupper som annerledes.
Og det skumleste med disse mekanismene er at dersom du velger å si fra, vil det trolig slå tilbake på deg selv. Han som roper opp om rasisme når han blir stoppet av politiet vil avskrives som en paranoid tulling. Hun som nekter å skrive referat fordi det er mennenes tur, blir sett på som en overfølsom rødstrømpe. Du vil stort sett bli møtt med benektelse. De som selv sjelden rammes, ser gjerne problematisering av mikroaggresjon som politisk korrekthet.
Why it is /your/ problem
Re-blog fram Hank:
So I’ve heard a few guys who I’m trying not to judge too harshly say “I love women, I treat them with respect. Why do I have to bear the sins of my brethren.” This post is directed toward them:
- You are not being asked to bear the sins of anyone. No one is saying you are a rapist. People are saying that there /are/ rapists, and there are reasons for that and we should work to decrease the amount of sexual assaults. Is that your responsibility? I mean, I dunno, I guess if you’d rather spend your time doing something else that’s fine. But, like, don’t be surprised if someone asks you to do things or act in a way that will decrease sexual violence becausethat’s something you also want.
- Whether or not I have entirely embodied equality and mutual respect with women in my life, society as a whole has not. There arepeople who believe that a woman’s place is in the kitchen. There arepeople who believe that women exist to be pretty. There are people who believe that they deserve sex in return for being nice. Men dohold the vast majority of positions of power in America. All women deal with misogyny. All women deal with sexual assault. This is a societal problem that needs a societal solution.
Not all men are rapists, but all men /are/ privileged. The fact that women must be constantly wary of sexual violence while men don’t should be enough for us all to accept that.
So, do those of us with this privilege choose to use that power we have to maintain our power? Or do we use it to decrease the amount of violence and increase the amount of equality? That’s really the question.
And for some people who are still disenfranchised or insecure despite this one source of privilege (quite possibly because they have other factors that society is prejudiced against that made life difficult for them), yeah, that can be a hard thing to do. But it is not the /wrong/ thing to do…you can’t say that.
Not all men
Perhaps men arguing on the Internet (though not all men!) follow a developmental path that echoes an individual man growing a social conscience, which in a very simplified form goes something like this:
- Sexism is a fake idea invented by feminists
- Sexism happens, but the effect of “reverse sexism” on men is as bad or worse
- Sexism happens, but the important part is that I personally am not sexist
- Sexism happens, and I benefit from that whether or not I personally am sexist
- Sexism happens, I benefit from it, I am unavoidably sexist sometimes because I was socialized that way, and if I want to be anti-sexist I have to be actively working against that socialization
PS: worked 60 hours last week -> no blogging
Hurra!
Heldigvis for meg ble 17. mai omtrent like bra som jeg hadde håpet. Jeg måtte jobbe lenge på fredag, så det ble ingen sen kveld eller fest den 16., men vi ordnet leiligheten til frokost dagen etter og tok en av mange gode øl i kjøleskapet. Lørdag startet kl 7.30 med bunadskonstruksjon og pådekking av bord. De første gjestene var på plass 8.30 og de neste tre timene var vi inntil 16 stykker i leiligheten, seks nasjonaliteter og mange bunader. Det var altfor mye utrolig god mat, som vanlig, det var jus og musserende vin og latter og vakkert vær. Vi fikk til og med plass til alle restene i kjøleskapet før vi dro ned til byen.
Vi hadde med oss Nina, Crystal, Shirley (hennes mor) og Bosman og så på barnetoget, trasket langs Karl Johan, gikk opp for å vinke til kongefamilien, hørte på DNS med venner på Aulatrappa, var på 17. mai matinèen på Nationaltheatret og rakk slutten av grilling på balkongen hos tanke Chris og onkel Knut i Inkognitogata. Det var strålende vær, ypperlig Sancerre og godt med en pust i bakken.
Det var endelig tid for å skifte ut av bunadene (min var trist nok altfor trang, må faktisk slanke meg om jeg skal få en behagelig bryllupsdag i den) og kjenne at det var lørdag kveld. Vi tok med oss utvalgte frokostrester, litt portvin og mer morsomt øl fra Sverige og syklet til Ola. Jeg har kanskje ikke sagt det, men jeg har endelig fått kjøpt meg ny sykkel, etter at den gamle ble stjålet fra utenfor huset i fjor da jeg var i Stavanger på landsleir. Den enkleste måten å komme seg til Grünerløkka er helt klart å sykle. Så ble det vafler, ost, portvin og hyggelige folk hos Ola helt til han kastet oss ut midt på natten. En lang dag var over og mye folk og mat hadde vi truffet. Akkurat som 17. mai skal være 🙂
Søndag ble naturlig nok en rolig dag. Rester fra frokost dagen før ble nytt ute i solskinnet. Vi gjorde en stor runde klesvask, drakk kaffe i hagen, hadde besøk som hjalp oss medå spise mer rester, testet ut et nytt brettspill (Marryng Mr. Darcy) som var veldig morsomt og avsluttet helgen med torskemiddag, kakerester og cosmopolitans. Men nå er det innspurt på å få klar tekst og bilder til posteren min, så jeg rekker å få den ferdig før jeg reiser til Puerto Rico. Hu hei, hvor det går!
Eating in Patong
One of the best things about Thailand was the food. I think we were both exited to taste “real” Thai food and also to experience the whole range of taste that we would find as we traveled. We almost only ate at small places along the road, and even though I got sick, I don’t blame them for my sickness. Patong is one of the biggest and oldest tourist beaches in Phuket, so we had to look for the real places, but we found them 🙂
The best one was this one. Small tables on the sidewalk, an old couple running the whole thing. The best thing about these kinds of places was that the food arrived maybe four minutes after we ordered. Every time.
This was the whole thing.
The second day we came back because the food was so good. But when we arrived they had a big party of maybe 30 people. A big family served by two people. Incredible. We had to wait for 15 minutes, and when we finally ordered they were so sorry we had to wait. But we were just fascinated by the party. Imagine taking your whole family to a kebab shop in Norway.
We also went to a very touristy place, but they did excellent bbq and had a terrible singer.
Mmmm, street food.
Don’t you love it when you get actual coconut in your crepe and nutella?
White male privilege
I read about a group of researches that did a field experiment on response from professors in academia to emails from students. And I am very sad about the results.
From NPR’s transcript of a Morning Edition story: Group of researchers ran this interesting field experiment. They emailed more than 6,500 professors at the top 250 schools pretending to be the students. And they wrote letters saying, I really admire your work. Would you have some time to meet? The letters to the faculty were all identical, but the names of the students were all different. […] Brad Anderson. Meredith Roberts. Lamar Washington. LaToya Brown. Juanita Martinez. Deepak Patel, Sonali Desai, Chang Wong, Mei Chen. […] All they were measuring was how often professors wrote back agreeing to meet with with the students. And what they found was there were very large disparities. Women and minorities [were] systematically less likely to get responses from the professors and also less likely to get positive responses from the professors. Now remember, these are top faculty at the top schools in the United States and the letters were all impeccably written.
“There’s absolutely no benefit seen when women reach out to female faculty, nor do we see benefits from black students reaching out to black faculty or Hispanic students reaching out to Hispanic faculty,” and, “In business academia, we see a 25 percentage point gap in the response rate to Caucasian males vs. women and minorities.”
Milkman found there were very large disparities between academic departments and between schools. Faculty at private schools were significantly more likely to discriminate against women and minorities than faculty at public schools. And faculty in fields that were very lucrative were also more likely to discriminate. So there was very little discrimination in the humanities. There was more discrimination among faculty at the natural sciences. And there was a lot of discrimination among the faculty at business schools.
All this makes me sad and a bit worried about my academic future. It just shows me that I need to be extra pushy and remember to follow up on all the people I contact.