Jeg har også fått med meg saken med Marte som holdt på å bli sendt i fengsel for sex og alkohol i Dubai. Jeg har jo jobbet og derfor hatt internett hver dag. Derfor synes jeg også det var spennende å lese dette blogginnlegget, som kommer under. Jeg fant det på grunn av en av mine facebookvenner som faktisk er jurist og John Christian er tydeligvis jurist han også.
“Espen Barth-Eide har gjort sin jobb ved å ivareta norske borgere i utlandet. Godt, effektivt og på kort tid. For Marte. Hun er på fly på vei hjem, og hennes sak er trolig avsluttet. Vi kan være stolte over å ha en minister som personlig tar tak når han ser at noe er i ferd med å ende helt feil i justissystemets kvern.
La oss håpe dette innebærer et regimeskifte fra Utenriksdepartementet, der standardsvaret foreløpig når norske borgere får problemer i utlandet og reaksjoner som mangler sidestykke i norsk lov, har vært at “vi kan hjelpe dere å skaffe lokal bistand, men vil ikke legge oss opp i rettsprosessen”. Nordmenn sitter med dødsstraff i Kongo og Irak, 50-60 talls års fengsel for heleri i Brasil og 7,5 års fengsel for kjøring mot enveiskjøring på flukt fra et overfall der noen måtte hoppe tilside i USA. Også de trenger hjelp fra Utenriksdepartementet. Men det kommer nok nå.
La oss likevel se Marte-saken i et perspektiv.
Norske SoMe, medier og meningsytrere (herunder meg selv) har ut fra avisoppslagene og vinklingene forrige uke reist spørsmål ved Dubais grunnleggende rettssystem og etterforskning av alvorlige anmeldelser.
Som alltid hadde imidlertid en sak minst to sider. Dommen og rettsprosessen er omtalt av Marte selv i dagens avsier og gjengitt på engelsk Wikipedia. I følge Aftenposten er prosessen også omtalt i avisene i Dubai. Men la meg holde meg til de to første kildene, og deretter stille spørsmålet om det samme kunne skjedd i Norge?
En ung kvinne kommer til politiet og forklarer en hendelse om at hun har blitt voldtatt. I avhøret stiller politiet kritiske spørsmål. Tolken(!) gir henne et råd om å trekke tilbake anklagen uten at hun har fått rådføre seg med ambassade eller advokat. Hun trekker tilbake anklagen og bekrefter på direkte spørsmål som blir protokollert og signert hos politiet at den seksuelle kontakt var frivillig. Hun erkjenner frivillig inntak av alkohol i forkant på offentlig plass. Den medsiktede erkjenner de samme forholdene i sitt avhør. Overvåkningsbilder innhentes fra hotellet som styrker tilståelsen. Saken etterforskes ikke ytterligere, og sendes retten for avsigelse av tilståelsesdom. Kvinnen trekker sin tilståelse i retten, mens den medsiktede opprettholder tilståelsen. Begge blir dømt i samsvar med sine egne politiforklaringer, og det blir lagt til grunn at den rettslige forklaring var en bortforklaring.
Begge får 1 års fengsel for seksuell omgang utenfor ekteskap. Begge får 1 måneds fengsel for alkoholnytelse på offentlig plass. Og hun får i tillegg 3 måneders fengsel for falsk anklage til politeit.
Forhåpentligvis ville det norske politiet ha dvelet noe mer ved hennes opprinnelige forklaring. De ville foretatt sporsikring (skjønt det ville hatt begrenset verdi når begge parter erkjenner seksuell omgang og det ikke er brukt noen form for vold). Den anmeldte mannen ville blitt kjørt noe hardere i avhør. Og vi ville forhåpentligvis ikke hatt en tolk som ga juridiske råd. Og Marte kunne hatt med seg en tillitsperson ved anmeldelsen. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at den opprinnelige anmeldelsen i en hektisk politihverdag ikke ville blitt prioritert.
Norsk politi bør merke seg at Utenriksministeren vifter med både menneskerettigheter og kvinnekonvensjonen mot den manglende oppfølging her.
At norsk politi kan gi underlige juridiske råd til siktede observerte jeg senest for et par uker siden da de i forbindelse med forkynnelse av et besøksforbud for en kvinnelig klient, etter at vi hadde avtalt at hun skulle nekte på å godta det og be om rettslig prøving, hadde fortalt henne at advokatens råd var dårlige og at hun bare burde vedta forbudet. Heldigvis gjorde hun ikke det, og retten opphevet det som grunnløst fra politiets side.
Men hva når saken forøvrig hadde blitt oversendt til retten som ferdig etterforsket? Nå ville ikke den seksuelle omgang ha avstedkommet noen anklage i Norge – der har vi forskjellig moralkodeks i våre lovgivninger. Vi straffer det bare der det er penger inne i bildet, og bare den som kjøper. Hva enn det er menn i Bergen sentrum eller kvinner i Gambia. Der er vår lov lik for begge kjønn. Men drikking på offentlig sted kunne avstedkommet en siktelse etter dagens norske lov. Erkjennelsen av falsk voldtektsanklage ville gjort det samme. Tilbaketrekkingen av forklaringen ville gjort at saken måtte oversendes tingretten til avgjørelse med meddommere. Politiet hadde møtt som vitner og forklart at hun frivillig trakk anklagen, og at hun på direkte spørsmål bekreftet at den seksuelle kontakt var frivillig. Den medsiktede ville hevdet det med styrke. Og hun kunne lett blitt dømt etter nyere rettspraksis til 9-10 måneders fengsel for dette forholdet alene. Norske domstoler tror stort sett på tilståelser, og har liten forståelse for at de kan ha vært uriktige.
Hvis kvinnen hadde vært fra Dubai, og Dubais myndigheter, SoMe og meningsytrere deretter hadde kritisert Norge med styrke for menneskerettsbrudd og kvinnefientlig behandling – hadde vi akseptert det? Hadde vår regjering etter en telefon fra Emiren av Dubai og under trusler om boikott, brutt inn i ankeprosessen og sagt “bare vedta dommen du så benåder vi deg på dagen så kan du reise hjem igjen”.
Jeg er ikke overbevist.
Så kanskje er dette også et tankekors for vår egen rettsstat om at ikke alltid den rimelige tvil kommer den anklagede til gode? At en “tilståelse” ikke alltid er bevisenes Dronning.
Og med dette har jeg ikke sagt noe om den opprinnelige voldtektsanmeldelse eller om den burde ført frem. En (politi)tolk synes å ha sørget for at den aldri ble etterforsket annet enn overfladisk. Med mindre norsk politi tar tak i den i samråd med Marte. Men som en på SoMe sa idag: Det må hun få vurdere om hun vil være med på selv. Hun må få eie sin egen sak. En voldtekssak i Dubai ville idag så langt jeg skjønner systemet ikke vært pådømt av sharia-retten (“moraldomstolen” – eller “court of minor misbehaviours”), men av Criminal Court, som bygger sin prosess på tilnærmet vestlige rettsregler etter at den ble bygget opp på 1970-tallet ved å se til Frankrike og England. En politimann ble f eks dømt til livstid for voldtekt av en turist etter DNA-bevis i fjor etter medienes gjengivelser. Selv om sikkert mye kan skje der også. Ikke minst av holdninger. Som i Norge.”
