Jeg har sittet og lest dette essayet om konservative kristne som en minioritet i Norge. Jeg synes det var et veldig spennende essaysom jeg anbefaler alle der ute å lese (i hvert fall om du aldri har vært en del av et religiøst fellesskap) og jeg har tatt ut noen deler jeg likte spesielt godt. Hele essayet var spesielt godt skrevet, velformulert, gjennomtenkt og uten sleivspark. God juleferielesning, rett og slett.

“Og fordi forskjellene er usynlige, er det lettere for flertallet å overkjøre dem. Det du ikke ser, og ikke forstår, trenger du heller ikke ta hensyn til. Det finnes ikke én flertallsbefolkning lenger, til det har vi blitt for forskjellige. Men i alle spørsmål finnes det et flertall, en gruppe som er størst, eller mektigst. Det sikreste tegnet på at du tilhører et slikt flertall, er at du ikke tenker over det. Mindretallet vet alltid at de tilhører mindretallet. Hvis du ikke drikker alkohol, legger du merke til forventningen om å drikke i alle sosiale sammenhenger. De som drikker alkohol gjør ikke det. De tenker ikke over at du finnes, og når de oppdager deg, reagerer de først med irritasjon. Ja vel? Er du en slags fanatiker? Hallo, litt kan vel ikke skade?

Slik er det med alle spørsmål. Tilhører du flertallet, tenker du først ikke over at du gjør det, at det finnes andre synspunkter. Og når du oppdager dem, er instinktet ditt å bekjempe dem. En gang for ikke alt for lenge siden tenkte flertallet som den kristenkonservative faren min, og hvis man unnet alternativene en tanke, var det med avsky. I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.

Dissse verdiene er så selvsagte for mange at bare det å se dem listet opp virker irriterende, som en slags provokasjon. Ja, hvordan skulle det ellersvære?”

Og så kjente jeg at jeg ble litt flau når jeg kjente meg igjen i det han skriver, som den slitsomme majoriteten, så jeg tar med noe av det også:

“Siden har de [kristne] blitt smartere. Men ikke blaserte. Ekte blasfemi sårer dem, slik det sårer muslimer, fordi de bygger livet sitt på ekte tro. De vet bedre nå enn å hisse seg opp. Men de hadde satt pris på om du lot være. Og de himler med øynene når du på deres vegne forteller verden at vestlige kristne ikke bryr seg når du mobber troen deres. Selvsagt bryr de seg. Du har bare ikke spurt.

Også i dag blir faren min varm når han snakker om blasfemi. Han er ikke mot blasfemi fordi det sårer Gud. Gud er allmektig, og trenger ikke vår beskyttelse. Blasfemi er galt fordi det sårer de troende, det er en slags hatefull ytring, på linje med rasisme. Derfor er han mot blasfemi, også når den rammer andre. Han hetser ikke muslimsk tro, av samme grunn som han ikke forteller rasistiske vitser.”

Det var deilig å lese en kommentar der mangfold og toleranse er en naturlig del av innholdet, ikke bare pynteord:

“Det er dette [toleransen minioriteten viser majoriteten ved at den lar andre ha annet verdisyn enn seg selv] jeg tror vi andre har noe å lære av. Aksepten av at selv om jeg inderlig ønsker at alle en dag skal leve etter mine verdier, forstår jeg at det ikke er slik nå. Da må vi, inntil videre, finne et annet nivå å møte hverandre på, et nivå bygget på allianser av sammenfallende verdier, og respekt for hverandres verdisyn.

Formuleringer som dette lukter bullshit, men det er fordi de som snakker høyest om mangfold og toleranse ofte ikke mener det de sier. Fordi verdiene deres er liberale, tror de at de også er tolerante, men i møte med andre verdisyn trer deres indre mørkemann fram. Få steder ser vi dette tydeligere enn når konservative kristne engasjerer seg politisk, i full respekt for det sekulære demokratiet, men møtes med forakt og mistenksomhet.”