Før bryllupsfesten på lørdag inviterte brudeparet til alle på tur til Norenut, Jon Martins hytte og noen av oss tok også en tur opp på Norenuten.

Alle bryllupsgjestene møtte opp utenfor hotellet som også er togperrongen på Finse. Fine, fargerike folk klare for tur!

Gruppetur i vakre omgivelser! Her ser dere Finsevann og sørover mot Hardangerjøkulen. Erik og jeg lå i teten 😉 Det blåste kraftig, men vi hadde vinden i ryggen, så det gikk bra. Men det var bred enighet om at stillongs var mer enn nødvendig på turen.

Etter å ha gått tre kilometer langs Rallarvegen kom vi fram til hytta. Litt mer vinterstemt enn da vi var her i sommer. Jeg synes dette bildet ble så bra, klar blå himmel, gyllen bakke, den røde hytta og alle de fargerike jakkene.

De barskeste av oss satt i solveggen da vi kom fram. Men vi hadde blåsten midt i fleisen, så det var en kald fornøyelse. Vi tok en tur inn for varm eplemost og lefser og så var det på tide med mer tur!

Vi hadde bestemt at vi trengte en liten omvei på veien tilbake til hotellet, så Helge foreslo å gå over Norenuten. Jeg er jo ikke egentlig en stor tilhenger av “rett opp, rett ned igjen”-tur, men det var godt å gå. Bakken var frossen, så myra var fin å gå på, akkurat som i Eggedal i fjor.

Etter mye pusting og pesing var vi på toppen. Er ikke Jøkulen majestetisk? Morsomt å tenke på at det bare er noen få måneder siden vi gikk rundt den. Nå er det veldig snart vinter og skiføre, da var det sommervarmt og shortsføre.

Turgjengen på toppen av Norenuten! Anne, Ole Vebjørn, Siri, Simen, meg og Helge. Finsevann og Finse er rett bak oss.

Etter toppen bar det nedover igjen. Det var bratt ned igjen, og mye is og snø i nordhellinga. Men det gikk bra å komme seg nedover, selv om noen av oss akte på de største snøpartiene. Vi så til og med en fjellrype! Det var morsomt.

Vel nede ved sporet tok vi veien tilbake til hotellet.

Det var deilig med en ordentlig tur, når vi først var på fjellet. Men så var det tid for fest!

English: before the wedding party started, we all walked to Jon Martin’s cabin, and then some of us took the long way back.

Første kvelden på Finse var alle enige om at vi trengte litt luft før middagen ble servert, så vi tok en tur langs Finsevann.

Alle veier fører til Rom, og alle veier fører fra Finse kan det se ut som 🙂

Helge hadde kjørt hele veien opp fra Mjøndalen. Som du kanskje vet går det ikke egentlig an å kjøre til Finse. Det går en vei, men den er privat og det koster 500 kr å komme gjennom bommen, så det er ikke noe man gjør om ikke man må.

Turgjengen på veien langs Finsevann. Hotellet og stasjonen er midt i bildet og Norenuten bak til venstre. Det var friskt ute, men veldig deilig etter noen timer på toget.

Karsten testet isen på pyttene. Det hadde tydeligvis vært kaldt en stund, for isen holdt.

Det var så utrolig høy himmel og veldig deilig å være ute. Det er ganske goldt på Finse, det eneste som stikker opp er snøoverbyggene på toglinja. De er bygget for at det ikke skal legge seg snøskavler over sporene, for da kommer inn toget fram. Snø er det jo på Finse sikkert ti måneder i året, så det er veldig nødvendig.

Erik og Anne og jeg ville utforske dammen. Det blåste skikkelig kaldt og jeg hadde bare tynne bukser og joggesko, men det var deilig på tur allikevel.

Perfekt portrettlys, synes dere ikke? Vær så god, nytt profilbilde.

Det blir så kult med den høye himmelen, det åpne landskapet og det varme lyset. Ah.

Som sagt, vi utforsket dammen. Leste på skiltene fra NVE, sjekket vannstanden, kikket på alle som hadde kastet stein på isen og ikke fått til å knuse den og balanserte på kanten.

Sola gikk ned, vi hadde kommet til enden av demningen og det ble stadig kaldere, så vi snudde nesa hjem for å finne mat og folk. Spontane kveldsturer er ikke så dumt. I hvert fall ikke på Finse.

English: last weekend was spent at Finse celebrating Camilla and Jon Martin. The first evening we had time for a short walk along the Finse lake before dinner.