Før vi dro til Thailand leste jeg en del bakerst i LonelyPlanet bøkene, der det står om kultur og politikk. Trist nok er det et avsnitt om hvordan det er å være kvinne i landet boken er om, og hvordan det er å være homofil etc. i landet. Først må jeg innrømme at jeg blir litt trist av dette. Det er en bit av boken som bare handler om meg og ikke om Erik. Og så ble jeg trist av å lese at jeg ikke fikk lov til å være borti munkene i Thailand, fordi sånn er det bare. Det føltes veldig som “kvinner må dekke seg til for å ikke forstyrre mennene” type argumentasjon; ikke snakk, sitt ved siden av eller ta på munker for da kommer de ut av det. Og så ble jeg litt ekstra trist over at Erik syntes at jeg overreagerte. At det jo ikke vil skje så ofte. Men bare det faktum at det er egne regler gjør meg trist.
Og så kom vi til Thailand og jeg kjente fort at her var jeg ikke helt som Erik. Vi reiste jo sammen og hadde på oss gifteringene våre, så det var jo tydelig at vi var kjærester. Men alle vi møtte var så konsekvente i å alltid henvende seg til Erik om de ville henvende seg til oss begge, de forventet at han skulle bestemme for oss begge og alltid betale. Ingen ventet på hva jeg skulle si eller forventet at jeg skulle ha en mening om noe.
Etter ca en uke fikk jeg et lite sammenbrudd og vi måtte prate om det. Jeg klagde min nød til Erik og han sa han ikke hadde merket noe til det. Jeg kom med noen eksempler og han begynte å skjønne hva jeg mente. Vi kom fram til at det var uheldig at jeg ikke har shortser med lommer, så Erik for det meste hadde pengene (pga felles økonomi) og derfor oftest betalte. Dette satte meg jo enda mer i skyggen. Og så er de veldig høflige og bruker alltid titler når de henvender seg til folk, som gjør at Erik konsekvent var sir/mr, mens jeg hele tiden vinglet mellom miss og madam etter om Erik var ved siden av meg eller ikke. Dessuten ville de alltid bære ting for meg (men ikke for Erik) og holde ut stolene for meg. Dette gjorde at jeg var ekstremt oppmerksom på at jeg var JENTE hele tiden.
Vi besluttet at jeg måtte betale det meste av det vi gjorde, for å få litt mer balanse og så fikk jeg lov til å si “NÅ” hver gang jeg kjente at jeg ble behandlet annerledes enn ham. Etter noen dager begynte Erik også å legge merke til de små tingene og det føltes for meg mer akseptert å klage over det hele.
Alt dette fikk meg til å tenke på dette her med feminisme, forskjellsbehandling og hvordan mange menn mener man er overfølsom eller at man innbiller seg ting. Men jeg tror følelsen av å bli behandlet annerledes fordi man er kvinne handler om alle de små tingene. Om blikkene, de små kommentarene og hva som forventes av deg. Det er disse små tingene jeg prøver å gjøre noe med i min hverdag og som mange jeg møter synes er for trivielt. At jeg “kjefter på” folk for småtteri, men alle de små kommentarene blir tunge å bære til sammen. Når jeg har snakket om mine erfaringer i Thailand med venner og kolleger, så får jeg beskjed om at “det er jo bare i deres kultur”, men jeg mener at likestilling er en global kamp og at jeg som kvinne med flere muligheter enn de fleste i verden, må gå foran. Menneskerettigheter er for alle, også “utlendinger” og som norsk må jeg få andre nordmenn til å synes at det ikke er greit at kvinner i andre land har det dårligere enn her.