Re-blog fra Marta Breen:

Mikroaggresjon. Det kan være når anmeldere trekker inn artistens graviditet som en viktig faktor i anmeldelsen av plata. Når en journalist overfokuserer på en kvinnes utseende, snarere enn hennes faglige tyngde.

Ofte er det selve gjentagelsen som skaper det største ubehaget. Det er ikke diskriminering å be en kvinne om å skrive møtereferat. Men det kan oppleves slik, dersom du er en av få kvinner på kontoret og får tildelt denne oppgaven hver eneste gang. Det er ikke diskriminering når politiet stopper en mann av utenlandsk opprinnelse på gata for rutinekontroll. Men hvis det er fjerde gang han blir stoppet den uka, vil han antagelig oppleve det slik. Det handler om at den rådende kulturen, majoriteten, markerer visse grupper som annerledes.

Og det skumleste med disse mekanismene er at dersom du velger å si fra, vil det trolig slå tilbake på deg selv. Han som roper opp om rasisme når han blir stoppet av politiet vil avskrives som en paranoid tulling. Hun som nekter å skrive referat fordi det er mennenes tur, blir sett på som en overfølsom rødstrømpe. Du vil stort sett bli møtt med benektelse. De som selv sjelden rammes, ser gjerne problematisering av mikroaggresjon som politisk korrekthet.

Re-blog fram Hank:

So I’ve heard a few guys who I’m trying not to judge too harshly say “I love women, I treat them with respect. Why do I have to bear the sins of my brethren.” This post is directed toward them:

1. You are not being asked to bear the sins of anyone. No one is saying you are a rapist. People are saying that there /are/ rapists, and there are reasons for that and we should work to decrease the amount of sexual assaults. Is that your responsibility? I mean, I dunno, I guess if you’d rather spend your time doing something else that’s fine. But, like, don’t be surprised if someone asks you to do things or act in a way that will decrease sexual violence becausethat’s something you also want.
2. Whether or not I have entirely embodied equality and mutual respect with women in my life, society as a whole has not. There arepeople who believe that a woman’s place is in the kitchen. There arepeople who believe that women exist to be pretty. There are people who believe that they deserve sex in return for being nice. Men dohold the vast majority of positions of power in America. All women deal with misogyny. All women deal with sexual assault. This is a societal problem that needs a societal solution.

Not all men are rapists, but all men /are/ privileged. The fact that women must be constantly wary of sexual violence while men don’t should be enough for us all to accept that.

So, do those of us with this privilege choose to use that power we have to maintain our power? Or do we use it to decrease the amount of violence and increase the amount of equality? That’s really the question.

And for some people who are still disenfranchised or insecure despite this one source of privilege (quite possibly because they have other factors that society is prejudiced against that made life difficult for them), yeah, that can be a hard thing to do. But it is not the /wrong/ thing to do…you can’t say that.

Perhaps men arguing on the Internet (though not all men!) follow a developmental path that echoes an individual man growing a social conscience, which in a very simplified form goes something like this:

1. Sexism is a fake idea invented by feminists
2. Sexism happens, but the effect of “reverse sexism” on men is as bad or worse
3. Sexism happens, but the important part is that I personally am not sexist
4. Sexism happens, and I benefit from that whether or not I personally am sexist
5. Sexism happens, I benefit from it, I am unavoidably sexist sometimes because I was socialized that way, and if I want to be anti-sexist I have to be actively working against that socialization

PS: worked 60 hours last week -> no blogging

Bilde fra Martha Breens blogg

Før vi dro til Thailand leste jeg en del bakerst i LonelyPlanet bøkene, der det står om kultur og politikk. Trist nok er det et avsnitt om hvordan det er å være kvinne i landet boken er om, og hvordan det er å være homofil etc. i landet. Først må jeg innrømme at jeg blir litt trist av dette. Det er en bit av boken som bare handler om meg og ikke om Erik. Og så ble jeg trist av å lese at jeg ikke fikk lov til å være borti munkene i Thailand, fordi sånn er det bare. Det føltes veldig som “kvinner må dekke seg til for å ikke forstyrre mennene” type argumentasjon; ikke snakk, sitt ved siden av eller ta på munker for da kommer de ut av det. Og så ble jeg litt ekstra trist over at Erik syntes at jeg overreagerte. At det jo ikke vil skje så ofte. Men bare det faktum at det er egne regler gjør meg trist.

Og så kom vi til Thailand og jeg kjente fort at her var jeg ikke helt som Erik. Vi reiste jo sammen og hadde på oss gifteringene våre, så det var jo tydelig at vi var kjærester. Men alle vi møtte var så konsekvente i å alltid henvende seg til Erik om de ville henvende seg til oss begge, de forventet at han skulle bestemme for oss begge og alltid betale. Ingen ventet på hva jeg skulle si eller forventet at jeg skulle ha en mening om noe.

Etter ca en uke fikk jeg et lite sammenbrudd og vi måtte prate om det. Jeg klagde min nød til Erik og han sa han ikke hadde merket noe til det. Jeg kom med noen eksempler og han begynte å skjønne hva jeg mente. Vi kom fram til at det var uheldig at jeg ikke har shortser med lommer, så Erik for det meste hadde pengene (pga felles økonomi) og derfor oftest betalte. Dette satte meg jo enda mer i skyggen. Og så er de veldig høflige og bruker alltid titler når de henvender seg til folk, som gjør at Erik konsekvent var sir/mr, mens jeg hele tiden vinglet mellom miss og madam etter om Erik var ved siden av meg eller ikke. Dessuten ville de alltid bære ting for meg (men ikke for Erik) og holde ut stolene for meg. Dette gjorde at jeg var ekstremt oppmerksom på at jeg var JENTE hele tiden.

Vi besluttet at jeg måtte betale det meste av det vi gjorde, for å få litt mer balanse og så fikk jeg lov til å si “NÅ” hver gang jeg kjente at jeg ble behandlet annerledes enn ham. Etter noen dager begynte Erik også å legge merke til de små tingene og det føltes for meg mer akseptert å klage over det hele.

Alt dette fikk meg til å tenke på dette her med feminisme, forskjellsbehandling og hvordan mange menn mener man er overfølsom eller at man innbiller seg ting. Men jeg tror følelsen av å bli behandlet annerledes fordi man er kvinne handler om alle de små tingene. Om blikkene, de små kommentarene og hva som forventes av deg. Det er disse små tingene jeg prøver å gjøre noe med i min hverdag og som mange jeg møter synes er for trivielt. At jeg “kjefter på” folk for småtteri, men alle de små kommentarene blir tunge å bære til sammen. Når jeg har snakket om mine erfaringer i Thailand med venner og kolleger, så får jeg beskjed om at “det er jo bare i deres kultur”, men jeg mener at likestilling er en global kamp og at jeg som kvinne med flere muligheter enn de fleste i verden, må gå foran. Menneskerettigheter er for alle, også “utlendinger” og som norsk må jeg få andre nordmenn til å synes at det ikke er greit at kvinner i andre land har det dårligere enn her.

@kvitr:

Er det mindre vondt om nokon du kjenner knekk nasen din medan du søv enn om ein framand knekk nasen din på byen? Diskusjon ferdig. #valdtekt

Inspirert av kvinnedagen 8. mars har jeg lest mye artikler, blogginnlegg og annet den siste uka. For meg handler feminisme om mye og jeg har her noen utvalg jeg synes dere der ute bør lese også.

Først en lang og så en kortere artikkel om kvinner i akademia. De undrer begge på hvorfor det fremdeles er så få kvinner i forskerstillinger i akademia (jo kulere stilling, jo færre kvinner) og trekker fram tall fra USA og Sverige flere aspekter. Med utgangspunkt i bokstavlig talt identiske CVer ble CVene med mannsnavn ansett som mer kompetente, både av mannlige og kvinnelige lesere. Kvinner får sjeldnere forskningsmidler og utmerkelser.

Men så opplever også mange kvinner at ingen tror på dem om de ikke bli oppfordret til å satse videre på karriere og forskning viser at kvinner gjør det dårligere på tester når de må krysse av for kjønn før testen starter eller de får høre at kvinner gjør det dårligere enn menn på denne typen tester. Det handler om selvtillit og skylapper.

For når det eneste kvinner får komplimenter for fra de er unge er utseende, så lærer man jo hva som er viktig her i verden. Og når det er ukvinnelig å jobbe hardt, stå på og gjøre upopulære prioriteringer, så er det kanskje ikke så rart at ikke så mange satser. Når ikke tror du kan få det til, men stadig stiller spørsmål ved om du kan klare det, så er det vanskelig å holde koken. Det er derfor det ikke er greit å gi komplimenter til småjenter. Ikke til smågutter heller, men det gjør man jo aldri. Man sier at de er sterke og tøffe, men kanskje man heller skulle lagt vekt på omsorgsfullhet og lagarbeid?

Denne handler om Uma (10) som sendte brev til H&M og lurte på hvorfor de ikke hadde trøyer i jenteavdelingen med Super Mario på eller i gutteavdelingen med blomster på. Det fikk meg til å tenke på at halvparten av klærne jeg har kjøpt de siste tre årene er fra herreavdelingene. Og så gir jeg et klapp på skulderen til foreldrene hennes som prater om likestilling rundt middagsbordet og hjelper datteren sin til å være en aktiv del av samfunnet. Det er sånn det blir bedre.

Så er det en veldig kort tekst fra bloggen Her på Sandaker om hvor rart det er å si “Noen ganger er det bare mamma som funker,” og hvilke tanker denne bloggende moren gjør seg. Om at innimellom er det bare pappa som funker også. Og om hvorfor hun lar det gå inn på seg at folk sier sånn. Hun avslutter med: “For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.” Det handler om menns rettigheter også. Rett til å bli kjent med sine egne barn og å ha ekte relasjoner.

Og menns muligheter for nære relasjoner skriver også Haustljos om. Om hvordan gutter fra de er ca 10 år nesten ikke har noe kroppslig kontakt med noen. Hun hadde hatt skriverkurs med ungdomselever der en gutt hadde skrevet:  ”Eg vil berre at nokon skal vere borti meg.” Jeg tenker at det ikke er så rart at menn gjør mest fæle ting om de er ensomme, ikke får lov til å uttrykke følelsene sine og lever fullstendig uten nærhet fra de er ti år gamle. Husk å klemme vennene dine, også om du er mann. Det er viktig!

I år hadde jeg tenkt til å gjøre noe jeg ikke har gjort før, nemlig gå i 8. mars-tog. Dessverre skal jeg på hyttetur, så jeg får lage mitt eget tog. Men for første gang har det føltes som om jeg har trengtes. Det siste halvåret har jeg vært aktiv i sosiale medier og brydd meg om feminisme og likestilling på en helt anne måte enn jeg har gjort hittil. Kanskje mest fordi det plutselig var saker å ta tak i. Spesielt dette med abort og tullete utvidet reservasjonsrett for leger. Men så har jeg også brydd meg mer om hvordan man prater, hvordan man prater forskjellig til kvinner og menn, hvordan man prater om andre ting, velger andre ord, roser for ulike ting.

Jeg syns det er noe bekmørkt og skummelt ironisk over at dette skjer nå: det året der vi får to kvinner inn i de største kontorene i den nasjonale maktkorridoren, så starter de sitt regime med å ta oss et realt skritt bakover i en av kvinnekampens viktigste saker.

Spesielt føler jeg at jeg, en kvinne som bryr seg om hvordan jeg tar meg ut og liker å få komplimenter for det, må gjøre noe med hvordan jeg forholder meg til andre. Det første jeg la merke til var hvordan mennene på jobb ble spurt om det var de som hadde bakt kaka selv, mens kvinnene umiddelbart fikk komplimenter for kakene sine. Og så la jeg merke til at jeg bare kommenterte kvinnenes klær og aldri mennenes. Etter det var det en kort vei til å innse at nesten alle barn blir puttet i båser, det finnes ikke en eneste søt gutt eller barsk jente der ute, virker det som.

ør hun har rukket å si hei, blir hun overøst med lovord om hvor fin og pen og vakker hun er fordi at hun har håret sånn i dag, eller fordi at hun har på seg akkurat den kjolen. Beskjeden hun får er «pen utenpå, er lik positive reaksjoner» Eventuelt: «Det viktigste ved meg er at jeg er fin».