Det siste jeg vil vise fra utstillingen av Kusama på Henie Onstad er speilboksen. Hun brukte mye speil i utstillingen, for å få alt til å bli uendelig og det var veldig virkningsfullt. Det har jo dere også sett, at de var med i nesten alle konseptene og rommene.

Helt i begynnelsen av utstillingen var det en boks av speil, både inni og utenpå. Den hadde runde hull i forskjellig størrelse som det var meningen å se inn, men som jo også gjorde at man så ut på den andre siden, ut på alle de andre som så inn.

So meta, sier bare jeg. Er så kult med fastlinsa som har så kort dybde, sånn at det utenfor fokus blir helt slørete, selv om det ikke er så “langt unna”.

Det er vel dette som er moderne kunst, ikke bare kunsten i seg selv, men også din egen og andres opplevelse av den. Å interagere med den, dele den, forevige den og ta den med seg videre.

Men så er det ikke bare jeg som har likt denne utstillingen heller, det er visstnok den best besøkte utstillingen på Henie Onstad på 30 år. Noen ganger treffer man blink og kanskje spesielt i Oslo der det ikke er så mange kule utstillinger, ender alle opp med å dra når først mange nok har anbefalt det. Og kanskje skal man ikke undervurdere Instagram sin rolle her heller, denne utstillingen har vært ekstremt Instagramvennlig.

English: the last taste from the Kusama exhibition at Henie Onstad. I really liked how she used mirrors and these pictures are from the pictures box at the beginning of the exhibition.

Videre i føljetongen min om utstillingen på Henie Onstad med Kusama har vi kommet til tarmtott/sjøpølse/penis-avdelingen.

Ja, for hva er det egentlig? Kusama hadde et ganske tydelig seksuelt frigitt syn på verden, har designet klær med strategisk plasserte hull og har hatt performancekunst i New York med nakne folk. Så det er ikke så usannsynlig at det er peniser, egentlig.

Hun startet tidlig med disse formene. De første var grå og festet på alt mulig, båter, sko, møbler,  eller fargerike og festet på en plate, som et maleri.

Men jeg må innrømme at jeg først og fremst tenkte på tarmtotter. Det er liksom for mange, for tett til at jeg får penisassosiasjoner. Ikke at jeg har sett tarmtotter annet enn på skjematiske tegninger i lærebøker. Men de tegnes alltid varierte i formen og i litt ulik størrelse, så jeg synes det passer. Jeg tror nok ikke de er stripete eller prikkete, men hvem vet egentlig? Og alle celler har en cellekjerne som ser ut som en prikk når man farger dem.

Etter tarmtotter tenkte jeg sjøpølser. Kusama var spesielt inspirert av naturen tidlig i kunstnerskapet, selv om det kanskje var mest oppå landjorda, ikke havet. Men det ser jo litt ut som en skog av sjøpølser, spesielt speilrommet med de rødprikkete formene.

Tror det er den klart mest instagrammede installasjonen fra utstillingen forresten. Selv om det ikke er noen som har valgt # sjøpølse sammen med bildet sitt (sjekket instagram forresten, # sjøpølse er bare brukt i sammenheng med havet og faktiske sjøpølser), dessverre.

Hun har til og med brukt sjøpølser i en skulptur (?) som heter nest. Selv får jeg nesten (haha) bare ubehagelige assosiasjoner til denne. Nebbmunn, alien, avgrunn. Du vet.

Jeg liker uansett disse formene, at hun har sydd så utrolig mange pølser og at de går igjen. Har jeg sagt at jeg liker konsekvente folk? Det gjør jeg.

English: next installment in my series on the Kusama exhibition is about the sea urchins/ intestinal villi/ penises that she is so fond of. Grey, red, black, striped or dotted, they all good.

Dere trenger alle litt prikker og gresskar fra Kusama, gjør dere ikke?

Dere, oransjt og prikker er den beste kombinasjonen. Jeg er glad i oransj. Ikke bare i oransj, men også oransj.

Se! Jeg prøver å gå i ett med prikkene, som fargerik i burgunder og grønn. Museumsklistremerker matcher i hvert fall 😉

Disse bildene er fra et av rommene på Kusama-utstillingen på Henie Onstad. Det er fullstendig oransjt og dekket i sorte prikker og har en stor speilboks i midten.

Inni speilboksen var det speil og gresskar. Her ser dere ansiktet mitt mange ganger, opp ned og bak fram sammen med et stort jorde av gresskar.

Gresskar går igjen hos Kusama gjennom hele kunstnerskapet hennes. Disse er ganske tidlige og jeg liker at de er ulike, det får dem til å føles mer ekte.

Kusama er veldig opptatt av repetisjon, så senere i utstillingen hadde hun masse gresskar på en vegg, mange, mange etter hverandre.

Jeg elsker at hun er konsekvent, at hun følger sin egen røde tråd og at hun henger seg opp i morsomme ting. Ikke minst at hun liker sterke farger, akkurat som jeg gjør.

Jeg kunne hatt dette gresskaret på veggen. Prikker, rare former, grønn og blå og oransj. Et litt usexy gresskar egentlig. Jeg vet ikke om de kan bli så nedsunkne, men det kan de sikkert. Hva vet jeg.

English: another room from the Kusama exhibition at Henie Onstad. It’s orange, polka dotted and filled with pumpkins. And then some more pumpkins you can see in the rest of the exhibition. I could own one of the pumpkins or that painting. You know.