Kristin med Barsel på Litteraturhuset i Bergen

Min venninne Kristin Storrusten ga ut diktboka Barsel i høst og for noen uker siden var hun i Bergen og snakket om den.

Boka hennes heter Barsel og er en moderne diktbok om nettopp barseltiden. Boka har tatt helt av både i sosiale medier og i virkeligheten og var utsolgt fra forlaget etter én uke. Så nå er den ute i andre opplag og Kristin reiser Norge rundt og snakker om den. Det er så utrolig kult å følge henne på denne reisen og jeg er veldig glad for at jeg fikk høre henne prate i Bergen.

Jeg har jo vært på Litteraturhuset før, men bare for å spise, så det var fint å være der for å faktisk snakke om bøker denne gangen. Det er så deilig å plutselig ha et liv der jeg kan gå på Litteraturhuset og høre på forfattere på en torsdag. Kanskje det blir sånn når man ikke jobber 14 timer om dagen.

Kristin leste fra Barsel, de leste alle litt fra bøkene sine, men det beste var egentlig diskusjonen etterpå. For det var ikke bare Kristin på Litteraturhuset i Bergen, den kvelden, de var tre bokdebutanter som alle hadde skrevet bøker om omsorg på en eller annen måte. Det var en krim, en roman og Kristins diktsamling, så på en måte var de veldig forskjellige, men samtidig handlet de om omsorg og omsorgssvikt alle sammen.

Det var veldig spennende å høre tre smarte damer diskutere omsorg, det tredje skiftet, plikter og ønsker, kvinnerolle, omsorgens stilling og nødvendighet i samfunnet og å ikke kjenne seg alene i alt sammen.

Etter at praten på Litteraturhuset var ferdig ble jeg med dem til Legal for å snakke mer om livet og barselrevolusjonen som Kristin har satt igang. Jeg synes dere skal kjøpe boka hennes.

English: my friend Kristin Storrusten has written a poetry book on the first months with a new baby and it is taking Norway by force. She came to Bergen to talk about it.

UKErevyen og Jubileumskavalkaden

Jeg håper du så UKErevyen i år, for den var utrolig bra.

Det er oddetallsår og UKA i Trondheim er nesten over. Det er H-helg og egentlig skulle vi vært i Trondheim nå, men på grunn av mormors 90-årslag, fikk vi sett UKErevyen for tre uker siden i stedet for.

Det må innrømmes at vi alltid kommer til å se UKErevyen, uansett hvor dårlige anmeldelser den får, vi er jo patrioter, men i år var den virkelig god. Anmeldelsene kom ikke før etter at vi hadde sett den heller, så det spilte ikke så mye rolle.

Men tilbake til revyen! UKErevyen 2017 “Ta-de-du” er nesten perfekt. Den hadde en god rød tråd gjennom hele, den hadde morsomme enkeltskjetsjer og absorditet, den hadde skikkelig gode musikalnumre og et ensemble der alle kunne synge. Den hadde noen helt spektakulære sanger og jeg tror de klarte å komme gjennom alle musikksjangre på jord, inkludert Bollywoodmusikal.

De var innom alt fra verdenspolitikk til lokalnyheter som ingen utenfor Trondheim har hørt om. De snakket om RBK og byen og huset og var akkurat politiske nok til at det føltes aktuelt og tøysete nok til at du koste deg hele veien.

Jeg elsker kulissene og kostymene, som vanlig og det hele var utrolig profesjonelt gjennomført, som vanlig.

Etter å ha sett UKErevyen så vi også Jubileumskavalkaden. UKErevyen er 100 år i år og de har derfor også laget en forestilling med de beste revynumrene gjennom tidene, i hvert fall de revynumrene som de liker best nå, som fremdeles står seg og som forteller en spennende del av Samfundets historie. På grunn av Erik (og Regi) så kjente jeg igjen flere av sangene, men mye var også nytt. Det var morsomt å sitte og mimre og høre på revyviser fra 20-tallet, spesielt fordi de som satt bak oss hadde vært aktive på Samfundet på 60-tallet og kjente igjen flere venner på bildene som ble vist.

Jubileumskavalkaden er nok for mer spesielt interesserte og folk som har fulgt UKErevyen en stund, men så må jeg si at den er verdt det nesten bare for å høre “Mitt valg” om Jonas Gahr Støre. Det er ikke mye igjen av UKA 2017, men jeg kjenner jeg allerede gleder meg til 2019!

English: I saw the cabaret at the student festival UKA in Trondheim three weeks ago and this year was the best one I have seen yet. So good!

Band Aid – om å krange på rim

Under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) fikk jeg med meg Band Aid.

Band Aid er en film om et ektepar som krangler hele tiden, men som starter et band og skriver de faste krangelene sine om til sanger i stedet for. Det er i hvert fall der det starter. Ikke at det blir en splatter eller noe, men man skjønner at det er mer ved denne drama/ komedie/ indie filmen etter hvert.

For hvorfor krangler de om oppvasken og skittentøyet hele tiden? Hvorfor røyker de hasj på do i barnebursdagene til barna til vennene sine? Hvorfor tar de ikke på hverandre? Hva er det de unngår å snakke om?

Band Aid var en film som var underfundig, morsom, klein, trist, hadde overraskende morsomme sanger og som jeg kjente meg veldig igjen i. Ikke så rart, det er akkurat der jeg er i livet akkurat nå, gift og uten barn, men venner som gifter seg og får barn på alle kanter. Det var mye som skjedde i filmen som gjorde meg flau og glad på mine egne vegne på en gang.

Det de ikke har fått til å løse seg imellom er en spontanabort og innimellom så strammer Bamd Aid skikkelig til i historiefortellingen og du får kjenne på alt det ubehagelige. Jeg er takknemlig for at det er en forløsende slutt, men jeg liker hvordan den fikk meg til å tenke.

Om du kommer over den bør du absolutt se den.

English: I saw Band Aid at Bergen International Film Festival and I really liked it, you should see it.

Kunst i Bilbao – utenfor Guggenheim

Det var ikke lov til å ta bilder inne i Guggenheim i Bilbao, men det var mye kunst utenfor som det var verdt å se på også.

Vi hadde tatt toget fra Logroño samme dag og forhåndsbestilt billetter til Guggenheim. Det er den største turistattraksjonen i Bilbao og etter å ikke ha fått plass i La Sagrada Familia to dager før var vi bestemte på at vi skulle få med oss Guggenheim. Det var ikke like fullt der, men det var uansett deilig å slippe å stå i kø.

Vi gikk fra hotellet og bort til Guggenheim, men fordi vi ikke skjønte hvor inngangen var (det var ikke så lett å skjønne fra kartet heller) fikk vi gått rundt nesten hele. Men vi fikk sett mye fin kunst, da. Mellom galleriet og vannet er det nemlig flere kunstverk. Det er en installasjon med vanndamp som kommer ut av en stor vanndam, for eksempel.

Utenfor stod denne også. Jeg likte hvordan den på en måte liknet på alle skyskraperne rundt, fordi det også bare har blanke overflater, men at den er helt annerledes fordi den består av kuler og ikke kuber.

Det var to verk som var en del av den faste utstillingen som det var lov til å ta bilde av. Dette verket er laget til Guggenheim og består av høye søyler med neon skilt (bare at det er dioder) med tekst både på baksiden og forsiden. Det er alltid morsomst når man gå gjennom og bak kunstverk, ikke bare se på dem passivt fra én side.

Det andre var dette. Jeg tenker bare på det som ballongene til Jeff Koons, men det heter sikkert noe annet. Det viktigste for Koons er vel at jeg kjenner dem igjen og husker hva han heter. Det er ikke så mange som jeg husker navnet på (av kunstnere altså), så det er ikke dårlig. Men hvem kan vel ikke like noe så fargerikt og fint?

Ved hovedinngangen (som vi fant da vi gikk ut igjen) står denne hunden. Den er egentlig en stor skulptur dekket med blomster og er helt tydelig en valp. Er det ikke morsomt hvor godt Erik matcher den? Burgunder, oransj og blå, det er bra.

Det er en stor veibro rett ved siden av Guggenheim og oppefra den har man god utsikt. Her ser dere den kjempestore edderkoppen i bronse som står utenfor, i tillegg til dammen, ballongene og kuleskulpturen.

Eriks farmor er arkitekt og var veldig misunnelig på oss for at vi hadde vært på Guggenheim. Og jeg skjønner henne godt, for det var utrolig stilig hvordan de brukte arkitekturen til å vise fram kunsten. Det fungerte veldig godt sammen.

Om du er i Bilbao vil jeg absolutt anbefale å ta en tur innom. Den faste utstillingen var god og i sommer er det utstilling med en videokunstner som også var veldig fengende. Anbefales!

English: on our one day in Bilbao we went to the Guggenheim to get some good modern art and life changing architecture.

Du må også se Wonder Woman på kino

For en uke siden tok jeg med meg Erik, Åse og Ruben og så Wonder Woman på kino.

Jeg ser ikke så mye superheltfilmer på kino, jeg er ikke så ofte på kino egentlig, men Wonder Woman var en film jeg ville ha med meg.

Mest ville jeg se den fordi den holder på å bryte alle rekorder når det kommer til superheltfilmer. Så superheltfilmer er noe av det minst likestilte av filmer, men dette er altså en superheltfilm om en dame regissert av en dame. De fleste vet at det er få damer på skjermen, men det er færre bak skjermen. Patty Jenkins er den første damen noensinne som har fått regissere en superheltfilm med denne typen budsjett. Det måtte bli 2017…

Men ikke bare handler den om en dame og er fortalt av en dame, men den er blitt en skikkelig kassasuksess. Den har blitt den høyest inntjenende filmen regissert av en dame noen gang, den høyest inntjenende filmen om en kvinnelig superhelt (skulle ikke veldig mye til) og har nå til og med på fjerdeplass over filmer som har tjent inn mest i 2017. Mest betyr det bare at det er en bra film og at mange synes det og litt bekrefter det for tusende gang at “damefilmer” kan være så mye.

Til Wonder Woman! Filmen er en “origin story”, den forteller om Diana som er oppvokst på amazoneøya. Hun er en kriger og opplært til at amazonenes oppdrag er å drepe krigerguden. Så kommer første verdenskrig til øya hun bor på og hun velger å dra for å stoppe krigen. Hun finner ut at krig er litt mer komplisert enn hun trodde og at mennesker er litt mer kompliserte enn hun trodde, men for det meste er dette en film med episke actionscener og veldig hyggelig slapstickhumor.

Om du trenger en boost og hyggelig underholdning er Wonder Woman filmen for deg. Se den!

English: I saw Wonder Woman last week because I was qurious and wanted to support movies by and of women. It was a really good action movie and you should see it.

Ekspedisjon Eggedal – åpning av Eggedal mølle

Siste dag av Ekspedisjon Eggedal skulle tilbringes på åpningen av Eggedal mølle.

Dette er Eggedal mølle. Den ble bygget i 1912, men det har vært sag og sikkert mølle også der mye lenger enn det. Som dere ser er den lafta, akkurat som alt annet i Sigdal 🙂

Det var sesongåpning på Eggedal mølle, så oppgangssaga (til venstre) var også i drift. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hestene var med, men de var i hvert fall sikkert fine å hilse på for barna.

Det er ikke hver dag både saga og mølla er åpen, så det var flere som fulgte med på omvisningen. Det lille huset der oppe er den lille mølla. Den kunne ikke male så mye av gangen, men den er også mye eldre, som dere ser.

Guiden var fra møllas venner, det er frivillige som har restaurert mølla, som guider og som driver mølla nå. Veldig kult at Buskerud har kulturminnemidler som brukes på sånt.

Kornet kommer altså ned i den trakten og så styrer man hastigheten på steinen som snurrer med den stokken som mannen holder i hendene. Da får man den malingsgraden man ønsker.

Her ser dere hvordan den lille mølla er vanndrevet. Den store mølla er også det, men den har fænsi turbin og brukes fremdeles til å male mel som selges til inntekt for Eggedal mølle. Bra greier.

Omvisningen fortsatte inni mølla og vi fikk se hvordan det hele fungerte. Mølla var i drift fram til 60-tallet og det er flere generasjoner med utstyr der inne.

De malte litt mel som demonstrasjon også, så vi var helt oppe på loftet for å helle korn i kammeret, klatret ned og så mølla i sving og fikk smake på byggmelet som var ferdig til slutt.

Det blir godt mel av gammel mølle 🙂

På kontoret i mølla har de fremdeles den gamle protokollen der all produksjon i mølla er skrevet ned. Hvem som hadde med hvor mye og hva slags mel det ble. Alt er fotografert, så kanskje kommer noen til å gå gjennom det en gang og vite akkurat hvilke år som var gode og hvilke som var dårlige i Eggedal.

Det er kanskje ikke et museum for alle, Eggedal mølle, men det var virkelig en opplevelse. Spesielt å høre at man i Eggedal spise bygggraut laget på grovmalt mel. Sånt mel får man ikke i butikken lenger, så alle kjøper det fra mølla. Det er kult.

English: the final stop on our trip through Eggedal was the old mill that was opened for the season. I have never been in an old, but functional mill before, so Iwas exhited.

 

Ekspedisjon Eggedal – Skredsvigs Hagan

Siste museum andre dag av Ekspedisjon Eggedal var Christian Skredsvigs Hagan.

Vi klarte akkurat å få med oss dagens siste omvisning på Hagan og det er jeg veldig glad for, for man får ikke gå inn uten omviser. Men nå får dere se det her hos meg i hvert fall. Det første man legger merke til på Hagan er fargene og kråteslottfølelsen.

Hagan er faktisk en gammel låve og en gammel mølle (som han flyttet dit) og så alle de ekstra smårommene Skredsvig ville ha i tillegg. Så det er et ganske kaotisk og kronglete sted.

Derfor er det enda rarere å tenke på at kona hans Beret bodde der helt til 60-tallet når hun var nesten 90 år.

Men de liker røde pelargoniaer på Hagan også, som dere kan se. Men det er jo mulig at det er den samme personen som kjøper inn blomster til alle museene i Kunstnerdalen, for de er alle en del av den samme stiftelsen.

Alt i huset er som det var da Sredsvig bodde der, for Beret endret ingenting etter at han døde og familien endret ingenting etter at hun døde. Det er virkelig spennende å gå gjennom kunstnerhjem. Dette var damestuen, derfor er den rosa, har plass til teselskaper og pen utsikt. Legg merke til de matchende blomstene! Så fint at folk tenker på de små detaljene på museer. Stolpen i midten kommer fra stavkirken som stod i Eggedal og som ble revet på slutten av 1800-tallet. Tenk så trist at det var en stavkirke her for bare 100 år siden. Skredsvig fikk faktisk flere søyler og vinduer fra den gamle stavkirken og det er det eneste som er igjen av den.

Alle rommene var bittesmå, også soverommet. Jeg likte dette vinduet. Det ser ut som en vannlilje,akkurat som Kittelsen var så glad i. Jeg likte også at de hadde festet en rye langs veggen, både for varme og for pynt.

Det eneste rommet som var stort og luftig var atelieret til Skredsvig, størsteparten av den gamle låven. Han hadde et kjempestort vindu i taket som slapp inn lys (på nordsiden, så det ikke skulle bli direkte lys) og mange av sine egne bilder på veggene. Han var visstnok veldig opptatt av forstudier, å prøvemale deler av bilder før han lage selve maleriet. Det er forståelig når han jo malte så mange gigantiske bilder.

Omvisningen på Hagan var bra og utstillingen i det nye galleriet var også bra, men det beste var utsikten. Jeg skjønner så godt hvorfor Skredsvig ble her.

 

Se på dette her. Tenk å sitte her oppe og male. Å ha dalen der nede og fjellet rett bak seg, det var helt utrolig.

Etter en lang dag med museer og strålende sommervær tok vi oss en halvtime på gresset og bare nøt livet. Vi beundret utsikten og kjente at Eggedal er virkelig stedet å være. Kommer du deg helt til Eggedal må du også komme deg opp til Hagan.

English: the final museum of the Saturday in our Eggedal Expedition was at the home ans museum of Christian Skredsvig. The museum was good, but the view was great.