En grå og fin 17. mai 2017

17. mai 2017 var grå, men uten regn og med is og det er det aller viktigste.

Det blir ikke 17. mai uten frokost, så 17. mai 2017 startet med matlaging og varme folk i varme bunader. Det var grått og ikke veldig varmt, men lummert, så alle vinduene i leiligheten stod åpne, akkurat som de pleier.

Vi hadde dekket på pent i stua med alt man trenger til 17.mai-frokost; vannglass, kaffekopper og champagneglass. Vi hadde glemt å kjøpe 17.mai-servietter, men med blått servise og røde og hvite servietter ble det fint allikevel.

Til frokost var det eggerøre, spekleskinke, deilige oster, Karens fantastiske pai og syndige korgutter. Etter hvert så kom det også karbonader og løk, spinat- og jordbærsalat og frukt, men det rakk jeg ikke å ta bilde av…

17. mai 2017 hadde generelt veldig høy bunadsprosent! Alle tre mennene som var innom hadde bunad (som sier noe om kvaliteten på mine venner) og ingen hadde lik. Det er sånn jeg liker det. Under frokosten tok jeg meg den friheten å ikke ha på meg vesten min fordi det var så varmt. Godt med litt valgmuligheter.

Etter frokost var det på tide å se på toget! Jeg tok ikke bilder av barna i år, men vi stod rett ved Stortinget og fikk hørt masse fin korpsmusikk.

Det var tett program 17. mai 2017 og etter toget var det på tide med første lønsj! Chris og Knut har perfekt leilighet for et glass rosé på balkongen etter en travel morgen. Det var så lyst at jeg måtte låne solbriller 🙂

Pyntet sprudle og glad familie.

Onkel Per er den eneste andre mannen som har bunad i Eriks familie og han hadde til og med egen 17. mai-sløyfe fra Bærum. En sånn vil jeg også ha.

Så ble det faktisk lønsj. Chris og Knut hadde laget et fantastisk bord, som alltid, og jeg spiste meg lykkelig på eksotiske salater og rosé.

Det var vanskelig å gå, men vi hadde en konsert å rekke!

Vi skulle høre DNS på Aulatrappa, noe jeg faktisk har gjort hele livet. De synger veldig bra, har et imponerende utvalg av nasjonalsanger (fedrelandssanger?) og jeg trenger å synge Ja, vi elsker minst én gang i løpet av 17. mai.

Når de er ferdige med å synge blir det alltid koseprat med alle gamle venner fra koret og snakk om hvordan de var flinke i år, men alt var bedre før 😉

I år som i fjor ble det sprudle og lønsj etter konserten. Haandverkerstuene hadde plass til oss i år også, det er visstnok praktisk å komme kl 15, for da er alle andre ferdige med å spise.

Jeg var fremdeles mett etter både frokost og første lønsj, så jeg drakk bare vin. Dette ble en utfordring dagen etter, men gikk veldig fint på 17. mai 😉

Etter andre lønsj var det på tide å finne veien til 17. mai 2017 sitt siste stopp. Men først, is!

Det var litt for vått og kalt til grilling, men det var deilig å sitte på balkongen til Ola og prate skit og spise frokostrester og kake.

Det skjer ikke så ofte, men 17. mai 2017 endte med fest og dans og morro. Sjokolademoussekake gjør tydeligvis underverker på danseføttene.

Takk for nå, 17. mai, jeg gleder meg allerede til neste år.

English: my 17th of May was really good this year.

Å sy om en bunad

Jeg har alltid vært glad i bunad, men plutselig var ikke bunaden min glad i meg.

Sydd om mormors bunad på to dager ready for tomorrow #bunad #selvsydd #netflixandsew

Jeg arvet mammas bunad til konfirmasjonen min og har brukt den hver 17. mai helt fram til i fjor. Da hadde jeg brukt den åtte 17.mai’er, både i Oslo og i Trondheim og jeg hadde giftet meg i den, men plutselig så passet den ikke lenger. Så i fjor orket jeg ikke å føle meg stappet som en pølse og jeg orket ikke å forholde meg til at bunaden ikke passet, så jeg tok på meg en kjole og nøt det varme været.

Men i året som har gått har jeg kjent på at jeg virkelig er en bunadsperson. Jeg liker å gå i bunad. Jeg liker bunad litt som jeg liker gallakjole. De er lange og staselige og å ha dem på betyr at det er noe ekstraordinert. Det liker jeg.

Jeg tok dermed fram bunaden min igjen for å se hvordan jeg måtte sy den om, det vil si legge den ut, for at den skulle passe meg nå. Men da jeg tok på meg vesten (som var det sviktende punktet) oppdaget jeg at den manglet over 10 cm for å være stor nok. 10 cm! Så mye sømmonn var det ikke i vesten, så da måtte jeg finne en annen løsning.

Heldigvis hadde mamma og mormor fått sydd bunader samtidig, men i hver sin størrelse. Da jeg arvet mammas behold hun mormors, selv om hun ikke har brukt den noe særlig. Så jeg ringte mamma og lurte på om jeg kunne arve den, og det kunne jeg! Men mormor var like lang som mamma og 10 cm lenger enn meg, så da måtte den sys litt om.

Men jeg er ikke redd for å sy bunad, så jeg satte igang. I løpet av en lang søndag og en sen mandag i forrige uke sydde jeg inn selene på vesten, byttet en hekte i vesten, flyttet hektene i skjørtet og la opp skjørtet. Å legge opp skjørtet var mye jobb, men det ble veldig pent. Og “plutselig” hadde jeg bunad som passet igjen.

Det er rart hvordan det å blir større gir så mye angst. Jeg har ikke funnet ut av det ennå, men jeg er veldig fornøyd med at jeg bare kunne få en ny bunad da den gamle ble for liten. Jeg hadde en veldig fin 17. mai i den nye bunaden og til neste år skal jeg også få endret vesten litt så den passer litt bedre.

English: my bunad has gotten too small for me the last two years, but I was lucky enough to inherit my grandmother’s bunad this year. I made some changes to it so it would fit me and then had a perfect 17th of May in it.

Solskinn i skulpturparken på Ekeberg

Vi spiste ikke bare på Ekebergresturanten for to uker siden, vi gikk også en runde i skulpturparken på Ekeberg med familien.

Det var fremdeles hvitveissesong i skulpturparken og alt var ekstra vakkert.

I husene ved restauranten kunne barn lage kunst. Jeg likte denne maleformen her, der de brukte en sånn snurreskive som man lager keramikk på, til å male. De festet et ark og så dryppet de maling ned på det og så ble det kunst. Kult!

Vi hadde kart over skulpturparken og da er det bare å begynne i den ene enden. Erik og Bess i dyp diskusjon, som vanlig.

En svært fargekoordinert familie.

Noe av kunsten i skulpturparken er litt i overkant, synes jeg. Ikke fordi seksualitet er så fælt, men fordi jeg synes det er litt enkelt å “bare” bruke sex for å skape reaksjon. Som å åpne en åpen dør med en rambukk.

Men det kan være morsomt også. Den skulpturen her “tisset” ekte vann med jevne mellomrom (legg merke til mosen under henne) og det er noe annerledes med en statue av en helt vanlig dame som gjør noe helt vanlig, men offentlig.

Jeg liker også med skulpturparken at skulpturene virkelig er en del av parken. At de henger i trærne og er gjemt i buskene. Det er virkelig fint med kombinasjonen furutrær og moderne kunst.

Vi gikk og gikk og fant skulpturer over alt.

Et lite gruppefoto av oss alle sammen. Familien blå og hvit er det vi egentlig burde hete.

Hun her, altså. Ser så ekte ut. Alle var enige om at Torils veske fra Hippi Grace passet henne veldig bra.

Jeg er det oransje fåret i familien, som dere ser. Grønn, gul og oransj, men jeg hadde blå kjole for en gangs skyld, så jeg er kanskje ikke så annerledes som jeg tror.

Furutrær er så pene.

Det var ordentlig fint å spasere noen timer i skulpturparken med familien. Jeg anbefaler alle å ta turen og gå og diskutere kunst med hele familien. Og så kan du gjøre som oss og avslutte med et måltid på Ekebergrestauranten 🙂

English: we did a tour of the sculpture garden at Ekeberg with the family two weeks ago and it was a very plesant Sunday.

Futuristisk Edda på Det Norske Teatret

For to uker siden, etter å ha hatt noen deilige timer i parken med jentene på Forandringshuset, så jeg Edda på Det Norske Teatret.

Så Edda (stykket) er basert på Den yngre Edda og Den Eldre Edda, nedskrevet på Island på 1200-tallet og aller viktigste kilde for norrøn mytologi. Det er her vi finner historien om gudenes skapelse og ødeleggelse, om hvordan jorda ble til, om jotnen Yme og Ginnungagap som var starten av verden, Ask og Embla som var starten på menneskene og Ragnarok og Tors kamp med Midgardsormen som var slutten.

Alt dette var med i forestillingen på Det Norske Teatret. Om hvordan Tor drakk om kapp med jotnene, om Loke som lurte den blinde guden til å skyte Balder med en pil av misteltein, kampen med fenrisulven og da Tor fisket opp Midgardsormen. Ja, fulgte du godt med i norsktimen eller har en hang for norrøn mytologi så kjenner du igjen historiene gjennom hele stykket.

Så på den ene siden har du en “nyskriving” av Edda av Jon Fosse, på en måte som et highlights av den, og på den andre siden har du Rocky Horror Picture Show med glitter på scenen. Glam rock fra 80-tallet, glitterhvaler, store cowboystøvler som tramper takten, tøysete musikk og slapstick når de løper rundt på scenen. Men også helt fantastisk bruk av linjer i kulissene. De hadde interlude der de endret størrelsen på scenen, som et kikkhull, og så så vi lys spille i røyk som kveilet seg.

Ragnarok og isfjellene var helt utrolige. Så mye vakkert og sensuelt og krakilsk på en gang. Dessuten sang de stadig vekk musikk skrevet at indie bandet CocoRosie, skrevet spesielt til denne forestillingen.

Om dere har peil på sånt, så er det Robert Wilson som er regissør og hjernen bak alt dette. Det var snodig, men jeg liker det når du går på teater og trenger en time for å diskutere alt sammen etterpå. Kunst skal bevege deg.

English: I saw Edda at Det Norske Teatret two weeks ago and it was good and strange and contained glitter and singing and everything.

Film med ord på Tøyen – Fucking Åmål

På mandag var jeg frivillig på Film med ord på Tøyen bibliotek igjen og denne gangen var det Fucking Åmål.

Denne gangen var det Charlotte Frogner, Espen Klouman Høiner, Ine Wilmann og Heidi Toini som leste. Som vanlig hadde hun regissøren (Heidi) forberedt seg, noe som alltid gjør det morsomt å høre på, spesielt fordi manuset var på svensk. Denne gangen kunne man kjøpe billetter på nett (ikke bare reservere som det har vært hittil) og plutselig hadde vi fult hus!

Fucking Åmål er fra 1998 og er regissert av Lukas Moodysson. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett Fucking Åmål før, men jeg skjønte raskt at det har jeg ikke. Som betyr at jeg ikke har sett noen av de tre filmene som jeg har hørt på Tøyen. Men det gjør virkelig ingenting. De blir så levende, det er virkelig som sjefen på biblioteket sa til Østlandssendingen, å høre på en film er som å lese en bok, du lager bildene i hodet ditt.

Dessuten er Fucking Åmål bare så utrolig kul. Elin, den ene hovedpersonen er bare så utrolig bra. Jeg elsker hvor rar og rett fram og utolmodig og tøff hun er. Det er hun som hater at hun må bo i bittelille Åmål og sier så mange ikoniske ting. Man må bare like henne. Dessuten er det fasinerende å se hvor langt mobiltelefonteknologi har kommet på 20 år. 20 år! Tenk, det er nesten 20 år siden 1998.

Bildene er tatt av fotografen på Deichmanske bibliotek, Tøyen.

Det er Film med ord ca en gang i måneden, så jeg anbefaler dere å følge med på facebooksidene til Deichmann på Tøyen. Og om du ikke bor på Tøyen, sjekk ut ditt nærmeste bibliotek. Dt skjer så mye kult og spennende og nesten alt er gratis. Jeg tror Film med ord er det eneste som koster penger på biblioteket på Tøyen, faktisk.

Har du som meg faktisk ikke sett Fucking Åmål, se den!

English: I listened to the film Fucking Åmål at the library on Monday and it was just great. You really should see it. Bad ass teenage girls from the middle of nowhere in Sweden in 1998. Perfection.

Murakami by Murakami på Astrup Fernley

På torsdag, rett før vi dro på hytta, så jeg Murakami by Murakami Astrup Fernley med Ina og Ola.

Astrup Fernley ligger ofte litt utenfor hva jeg liker, i hvert fall ofte på grensa til hva slags kunst jeg vil betale for å se. Men Murakami by Murakami var ordentlig spennende. Helt kort var det popkunst, stygge tegnefigurer og buddhisme i ett. Det var gamle japanske kunstteknikker og moderne kommersiell kunst.

Murakami by Murakami viser hvordan man kan lage moderne kunst på en gammeldags måte. Guiden fortalte oss at Murakami har 200 assistenter som lager kunsten for ham, mens han er kunstnerisk leder. Det er sånt man får til når man selger popkunst for astronomiske summer. Det er fasinerende å tenke på at bare moderne kunst får nok penger på bordet til å vedlikeholde gammeldagse teknikker.

For en fargeelsker som meg var Murakami by Murakami også en nytelse. All kunsten, uansett om det var skulptur, billedkunst eller film var en eksplosjon var farger.

Det føltes friskt og annerledes å se på popkunst som inneholdt mengder av symbolikk. Som jeg sa har dette med buddhismen å gjøre, nesten alle figurene i kunsten til Murakami er hentet fra buddhismen. Det var nesten som å se 400 år gammel religiøs kunst der alle detaljer betyr noe og også gir verket en ekstra dimensjon.

Filosofi møter selfietidsalderen, liksom. Men for meg var ikke denne utstillingen så dyp og den fikk meg ikke til å tenke på de store tingene i livet. Mest var den bare fargerik, underlig og morsom.

I tillegg til å lage kunst selv har Murakami også et galleri i Tokyo der han viser fram gammel Japansk kunst og han har en gruppe med “studenter” som lager kunst i samme sjanger som ham selv, som han også viser fra. Noe av denne kunsten hadde han valgt ut for å også vises på Astrup Fernley.

Utstillingen fikk meg til å tenke på moderne kunst, gamle teknikker, hvordan man som kunstner skal balansere mellom å tjene penger og å være “autentisk”, om kulturelle endringer i Japan og på mitt eget forhold til anime og tegneserier, så sånn sett kan man si at det absolutt var en vellykket opplevelse for meg. Du bør absolutt gå og se den.

English: I saw the Murokami exhibition at Astrup Fernley last week and it was wierd in a nice way. You should see it.

Kattateateret

Endelig har jeg sett Kattateateret! Det er kanskje en rar ting å si, men når man er gift med noen som fant seg selv gjennom Kattateateret, så er det egentlig obligatorisk.

Oslo Katedralskole har teater i stedet for revy fordi en rektor for lenge siden mente at det ikke passet seg med revy på en katedralskole. Nå har de nok teateret fremdeles fordi de liker å være annerledes og fordi teater er morsomt.

Årets forestilling var Det gode mennesket fra Sezuan skrevet av Bertolt Brecht i 1942. Jeg er ikke så veldig bevandret i Brecht, men vet at det er moderne og hipstert og tenketeater, perfekt for Kattateateret altså. Stykket handler om, ja, hva handler det egentlig om? På utsiden handler det om en prostituert (jeg tror poenget er at det er en dame fra de lavere samfunnslag) som er den eneste som vil gi husly til fremmede og som er god i hele Sezuan. Men hun ber aldri om noe i gjengjeld og blir derfor utnyttet. For å overleve finner hun opp en slem fetter som kan være streng, tjene penger og utnytte folk tilbake.

Så egentlig kan man si at stykket handler om godt og ondt, eller om mennesker egentlig kan være gode i en kapitalistisk verden. Og her kommer vi inn på de spennende tingene, så da bør jeg først snakke meg ferdig om Kattateateret. De var flinke, det var velspilt, noen av karakterene var litt i overkant karikerte, men det var tydeligvis meningen fra Brecht sin side. Jeg elsket scenografien og kulissene, de gjorde utrolig mye med lite og fikk det til veldig bra. Stykket går bare en uke, men jeg håper du var smart og fikk sett det.

Så tilbake til Brecht og Det gode mennesket i Sezuan. Da jeg googlet stykket for å stave navnet til Brecht og huske når det var fra, var et av topptreffene dette veldig interessante innlegget om stykket skrevet i 2012 av Nicolai Strøm-Olsen for Minerva. Han skriver om hvordan ingen problematiserer det politiske innholdet i stykkene til Brecht og hans forherligelse av kommunismen. Det var veldig interessant å lese. Jeg skal tenke på det neste gang jeg ser et stykke av Brecht.

English: I finally went to Katta to see Kattateateret and I liked it 🙂