Se Tosca med Ung i Operaen for 200 kr (om du er under 30 år)

Noe av det beste med å bo i Oslo er at det er en Opera der og det er spesielt fint om man er under 30 år. Operaen har nemlig et initiativ som heter “Ung i Operaen” der sponsorer subsidierer billetter for folk under 30 år, så det skal være billigere å se opera. Nå er jeg snart 30 år (og bor ikke i Oslo lenger), men jeg synes dette er et ypperlig tiltak som alle på få med seg.

Vanligvis har Ung i Operaen et visst antall billetter man kan kjøpe for 150 eller 200 kr, men nå skal de fylle HELE salen med folk under 30 år!

Lørdag 17. februar kl 18.00-19.50 kan kun folk under 30 år se Tosca i Operaen. Det er helt magisk, faktisk. Så meld deg på nyhetsbrevet til Ung i Operaen, finn dem i sosiale medier og ta deg en tur i Operaen!

Om du ikke har vært i Operaen i Oslo før har jeg noen tips:

  • pynt deg så mye som du vil. I Norge trenger man ikke å pynte seg om man ikke vil, men all erfaring tilsier at det blir morsommere om man har pyntet seg litt og ingen synes det er rart om du møter opp i dress.
  • du kommer ikke til å skjønne noe av det de sier på scenen, men det går bra. Alle har hver sin bittelille skjerm festet på stolen foran seg der teksten står (du kan velge mellom norsk og engelsk).
  • du kan komme tidlig og få presentasjon av forestillingen ellers så står det godt forklart om alle operaer på Wikipedia. Det er ikke juks å lese hva som skjer på Wikipedia først, før var det vanlig at det stod i små hefter som folk hadde hjemme.
  • det er pause midt i forestillingen. Det er alltid lang kø i barene, men du kan kjøpe det på forhånd og så står det du har kjøpt klart til deg i pausen. Raskt og effektivt.
  • om vinteren kan det være litt kaldt når du sitter på gulvet (nederst i salen), så ta med skjerfet ditt inn om du har bare skuldre.

English: the opera in Oslo has a campaign to get young people to see opera and now they are going to fill the whole room with young people on 17. February. If you are under 30 you should totally join 🙂

The Book of Mormon på Det Norske Teatret

Som sagt var en av de beste tingene jeg gjorde i forrige uke å se The Book of Mormon på Det Norske Teatret.

Og hvorfor var det noe av det beste som skjedde? Fordi jeg satt og lo nesten kontinuerlig gjennom hele forestillingen. The Book of Mormon ryddet bordet da den var ny på Broadway og jeg husker at jeg hørte på musikken til musikalen i 2011 etter at den vant, og selv om jeg ikke hadde noe forhold til historien var musikken veldig morsomt. Spesielt åpningslåta er veldig lett å få på hjernen.

Nå er det ikke så lett å få billetter før til sommeren eller høsten 2018, men om du er i tvil, så hør på meg: går og se den! Den er ellevill, fargesprakende, med fengende musikk og så mye humor. De går langt over grensa hele tiden, men det er nesten bare fantastisk.

The Book of Mormon balanserer hårfint på grensa til rasisme og blasfemi. Jeg synes de klarte å portrettere mormonerne på en morsom måte uten å være slemme eller usmakelige, men uganderne kom ikke unna det like bra. Jeg synes valget av aksent, karikaturene og måten de framstilte forskjellige klisjeer var over grensa. Det er noe med å sparke nedover som ikke er så fint.

Allikevel så elsker jeg referansene de har tatt med til scifi og søndagsskole. De danser utrolig bra, jeg liker kostymene, spesielt de som på ingen måte hører til hverken på mormonere eller ugandere. Jeg satt og skrattlo og jublet hele veien gjennom, selv om han ved siden av meg ikke syntes veivende peniser eller Jabba the Hut var like morsomme. Så ta kanskje ikke med deg din mest snerpete venn på The Book of Mormon, de kommer nok ikke til å like den. Men alle andre må dra, virkelig.

English: I saw The Book of Mormon at Det Norske Teatret last Friday, the Norwegian translated version, and it was hillarious and I loved it. You really should see it.

Kristin med Barsel på Litteraturhuset i Bergen

Min venninne Kristin Storrusten ga ut diktboka Barsel i høst og for noen uker siden var hun i Bergen og snakket om den.

Boka hennes heter Barsel og er en moderne diktbok om nettopp barseltiden. Boka har tatt helt av både i sosiale medier og i virkeligheten og var utsolgt fra forlaget etter én uke. Så nå er den ute i andre opplag og Kristin reiser Norge rundt og snakker om den. Det er så utrolig kult å følge henne på denne reisen og jeg er veldig glad for at jeg fikk høre henne prate i Bergen.

Jeg har jo vært på Litteraturhuset før, men bare for å spise, så det var fint å være der for å faktisk snakke om bøker denne gangen. Det er så deilig å plutselig ha et liv der jeg kan gå på Litteraturhuset og høre på forfattere på en torsdag. Kanskje det blir sånn når man ikke jobber 14 timer om dagen.

Kristin leste fra Barsel, de leste alle litt fra bøkene sine, men det beste var egentlig diskusjonen etterpå. For det var ikke bare Kristin på Litteraturhuset i Bergen, den kvelden, de var tre bokdebutanter som alle hadde skrevet bøker om omsorg på en eller annen måte. Det var en krim, en roman og Kristins diktsamling, så på en måte var de veldig forskjellige, men samtidig handlet de om omsorg og omsorgssvikt alle sammen.

Det var veldig spennende å høre tre smarte damer diskutere omsorg, det tredje skiftet, plikter og ønsker, kvinnerolle, omsorgens stilling og nødvendighet i samfunnet og å ikke kjenne seg alene i alt sammen.

Etter at praten på Litteraturhuset var ferdig ble jeg med dem til Legal for å snakke mer om livet og barselrevolusjonen som Kristin har satt igang. Jeg synes dere skal kjøpe boka hennes.

English: my friend Kristin Storrusten has written a poetry book on the first months with a new baby and it is taking Norway by force. She came to Bergen to talk about it.

UKErevyen og Jubileumskavalkaden

Jeg håper du så UKErevyen i år, for den var utrolig bra.

Det er oddetallsår og UKA i Trondheim er nesten over. Det er H-helg og egentlig skulle vi vært i Trondheim nå, men på grunn av mormors 90-årslag, fikk vi sett UKErevyen for tre uker siden i stedet for.

Det må innrømmes at vi alltid kommer til å se UKErevyen, uansett hvor dårlige anmeldelser den får, vi er jo patrioter, men i år var den virkelig god. Anmeldelsene kom ikke før etter at vi hadde sett den heller, så det spilte ikke så mye rolle.

Men tilbake til revyen! UKErevyen 2017 “Ta-de-du” er nesten perfekt. Den hadde en god rød tråd gjennom hele, den hadde morsomme enkeltskjetsjer og absorditet, den hadde skikkelig gode musikalnumre og et ensemble der alle kunne synge. Den hadde noen helt spektakulære sanger og jeg tror de klarte å komme gjennom alle musikksjangre på jord, inkludert Bollywoodmusikal.

De var innom alt fra verdenspolitikk til lokalnyheter som ingen utenfor Trondheim har hørt om. De snakket om RBK og byen og huset og var akkurat politiske nok til at det føltes aktuelt og tøysete nok til at du koste deg hele veien.

Jeg elsker kulissene og kostymene, som vanlig og det hele var utrolig profesjonelt gjennomført, som vanlig.

Etter å ha sett UKErevyen så vi også Jubileumskavalkaden. UKErevyen er 100 år i år og de har derfor også laget en forestilling med de beste revynumrene gjennom tidene, i hvert fall de revynumrene som de liker best nå, som fremdeles står seg og som forteller en spennende del av Samfundets historie. På grunn av Erik (og Regi) så kjente jeg igjen flere av sangene, men mye var også nytt. Det var morsomt å sitte og mimre og høre på revyviser fra 20-tallet, spesielt fordi de som satt bak oss hadde vært aktive på Samfundet på 60-tallet og kjente igjen flere venner på bildene som ble vist.

Jubileumskavalkaden er nok for mer spesielt interesserte og folk som har fulgt UKErevyen en stund, men så må jeg si at den er verdt det nesten bare for å høre “Mitt valg” om Jonas Gahr Støre. Det er ikke mye igjen av UKA 2017, men jeg kjenner jeg allerede gleder meg til 2019!

English: I saw the cabaret at the student festival UKA in Trondheim three weeks ago and this year was the best one I have seen yet. So good!

Band Aid – om å krange på rim

Under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) fikk jeg med meg Band Aid.

Band Aid er en film om et ektepar som krangler hele tiden, men som starter et band og skriver de faste krangelene sine om til sanger i stedet for. Det er i hvert fall der det starter. Ikke at det blir en splatter eller noe, men man skjønner at det er mer ved denne drama/ komedie/ indie filmen etter hvert.

For hvorfor krangler de om oppvasken og skittentøyet hele tiden? Hvorfor røyker de hasj på do i barnebursdagene til barna til vennene sine? Hvorfor tar de ikke på hverandre? Hva er det de unngår å snakke om?

Band Aid var en film som var underfundig, morsom, klein, trist, hadde overraskende morsomme sanger og som jeg kjente meg veldig igjen i. Ikke så rart, det er akkurat der jeg er i livet akkurat nå, gift og uten barn, men venner som gifter seg og får barn på alle kanter. Det var mye som skjedde i filmen som gjorde meg flau og glad på mine egne vegne på en gang.

Det de ikke har fått til å løse seg imellom er en spontanabort og innimellom så strammer Bamd Aid skikkelig til i historiefortellingen og du får kjenne på alt det ubehagelige. Jeg er takknemlig for at det er en forløsende slutt, men jeg liker hvordan den fikk meg til å tenke.

Om du kommer over den bør du absolutt se den.

English: I saw Band Aid at Bergen International Film Festival and I really liked it, you should see it.

Kunst i Bilbao – utenfor Guggenheim

Det var ikke lov til å ta bilder inne i Guggenheim i Bilbao, men det var mye kunst utenfor som det var verdt å se på også.

Vi hadde tatt toget fra Logroño samme dag og forhåndsbestilt billetter til Guggenheim. Det er den største turistattraksjonen i Bilbao og etter å ikke ha fått plass i La Sagrada Familia to dager før var vi bestemte på at vi skulle få med oss Guggenheim. Det var ikke like fullt der, men det var uansett deilig å slippe å stå i kø.

Vi gikk fra hotellet og bort til Guggenheim, men fordi vi ikke skjønte hvor inngangen var (det var ikke så lett å skjønne fra kartet heller) fikk vi gått rundt nesten hele. Men vi fikk sett mye fin kunst, da. Mellom galleriet og vannet er det nemlig flere kunstverk. Det er en installasjon med vanndamp som kommer ut av en stor vanndam, for eksempel.

Utenfor stod denne også. Jeg likte hvordan den på en måte liknet på alle skyskraperne rundt, fordi det også bare har blanke overflater, men at den er helt annerledes fordi den består av kuler og ikke kuber.

Det var to verk som var en del av den faste utstillingen som det var lov til å ta bilde av. Dette verket er laget til Guggenheim og består av høye søyler med neon skilt (bare at det er dioder) med tekst både på baksiden og forsiden. Det er alltid morsomst når man gå gjennom og bak kunstverk, ikke bare se på dem passivt fra én side.

Det andre var dette. Jeg tenker bare på det som ballongene til Jeff Koons, men det heter sikkert noe annet. Det viktigste for Koons er vel at jeg kjenner dem igjen og husker hva han heter. Det er ikke så mange som jeg husker navnet på (av kunstnere altså), så det er ikke dårlig. Men hvem kan vel ikke like noe så fargerikt og fint?

Ved hovedinngangen (som vi fant da vi gikk ut igjen) står denne hunden. Den er egentlig en stor skulptur dekket med blomster og er helt tydelig en valp. Er det ikke morsomt hvor godt Erik matcher den? Burgunder, oransj og blå, det er bra.

Det er en stor veibro rett ved siden av Guggenheim og oppefra den har man god utsikt. Her ser dere den kjempestore edderkoppen i bronse som står utenfor, i tillegg til dammen, ballongene og kuleskulpturen.

Eriks farmor er arkitekt og var veldig misunnelig på oss for at vi hadde vært på Guggenheim. Og jeg skjønner henne godt, for det var utrolig stilig hvordan de brukte arkitekturen til å vise fram kunsten. Det fungerte veldig godt sammen.

Om du er i Bilbao vil jeg absolutt anbefale å ta en tur innom. Den faste utstillingen var god og i sommer er det utstilling med en videokunstner som også var veldig fengende. Anbefales!

English: on our one day in Bilbao we went to the Guggenheim to get some good modern art and life changing architecture.

Du må også se Wonder Woman på kino

For en uke siden tok jeg med meg Erik, Åse og Ruben og så Wonder Woman på kino.

Jeg ser ikke så mye superheltfilmer på kino, jeg er ikke så ofte på kino egentlig, men Wonder Woman var en film jeg ville ha med meg.

Mest ville jeg se den fordi den holder på å bryte alle rekorder når det kommer til superheltfilmer. Så superheltfilmer er noe av det minst likestilte av filmer, men dette er altså en superheltfilm om en dame regissert av en dame. De fleste vet at det er få damer på skjermen, men det er færre bak skjermen. Patty Jenkins er den første damen noensinne som har fått regissere en superheltfilm med denne typen budsjett. Det måtte bli 2017…

Men ikke bare handler den om en dame og er fortalt av en dame, men den er blitt en skikkelig kassasuksess. Den har blitt den høyest inntjenende filmen regissert av en dame noen gang, den høyest inntjenende filmen om en kvinnelig superhelt (skulle ikke veldig mye til) og har nå til og med på fjerdeplass over filmer som har tjent inn mest i 2017. Mest betyr det bare at det er en bra film og at mange synes det og litt bekrefter det for tusende gang at “damefilmer” kan være så mye.

Til Wonder Woman! Filmen er en “origin story”, den forteller om Diana som er oppvokst på amazoneøya. Hun er en kriger og opplært til at amazonenes oppdrag er å drepe krigerguden. Så kommer første verdenskrig til øya hun bor på og hun velger å dra for å stoppe krigen. Hun finner ut at krig er litt mer komplisert enn hun trodde og at mennesker er litt mer kompliserte enn hun trodde, men for det meste er dette en film med episke actionscener og veldig hyggelig slapstickhumor.

Om du trenger en boost og hyggelig underholdning er Wonder Woman filmen for deg. Se den!

English: I saw Wonder Woman last week because I was qurious and wanted to support movies by and of women. It was a really good action movie and you should see it.

Ekspedisjon Eggedal – åpning av Eggedal mølle

Siste dag av Ekspedisjon Eggedal skulle tilbringes på åpningen av Eggedal mølle.

Dette er Eggedal mølle. Den ble bygget i 1912, men det har vært sag og sikkert mølle også der mye lenger enn det. Som dere ser er den lafta, akkurat som alt annet i Sigdal 🙂

Det var sesongåpning på Eggedal mølle, så oppgangssaga (til venstre) var også i drift. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hestene var med, men de var i hvert fall sikkert fine å hilse på for barna.

Det er ikke hver dag både saga og mølla er åpen, så det var flere som fulgte med på omvisningen. Det lille huset der oppe er den lille mølla. Den kunne ikke male så mye av gangen, men den er også mye eldre, som dere ser.

Guiden var fra møllas venner, det er frivillige som har restaurert mølla, som guider og som driver mølla nå. Veldig kult at Buskerud har kulturminnemidler som brukes på sånt.

Kornet kommer altså ned i den trakten og så styrer man hastigheten på steinen som snurrer med den stokken som mannen holder i hendene. Da får man den malingsgraden man ønsker.

Her ser dere hvordan den lille mølla er vanndrevet. Den store mølla er også det, men den har fænsi turbin og brukes fremdeles til å male mel som selges til inntekt for Eggedal mølle. Bra greier.

Omvisningen fortsatte inni mølla og vi fikk se hvordan det hele fungerte. Mølla var i drift fram til 60-tallet og det er flere generasjoner med utstyr der inne.

De malte litt mel som demonstrasjon også, så vi var helt oppe på loftet for å helle korn i kammeret, klatret ned og så mølla i sving og fikk smake på byggmelet som var ferdig til slutt.

Det blir godt mel av gammel mølle 🙂

På kontoret i mølla har de fremdeles den gamle protokollen der all produksjon i mølla er skrevet ned. Hvem som hadde med hvor mye og hva slags mel det ble. Alt er fotografert, så kanskje kommer noen til å gå gjennom det en gang og vite akkurat hvilke år som var gode og hvilke som var dårlige i Eggedal.

Det er kanskje ikke et museum for alle, Eggedal mølle, men det var virkelig en opplevelse. Spesielt å høre at man i Eggedal spise bygggraut laget på grovmalt mel. Sånt mel får man ikke i butikken lenger, så alle kjøper det fra mølla. Det er kult.

English: the final stop on our trip through Eggedal was the old mill that was opened for the season. I have never been in an old, but functional mill before, so Iwas exhited.

 

Ekspedisjon Eggedal – Skredsvigs Hagan

Siste museum andre dag av Ekspedisjon Eggedal var Christian Skredsvigs Hagan.

Vi klarte akkurat å få med oss dagens siste omvisning på Hagan og det er jeg veldig glad for, for man får ikke gå inn uten omviser. Men nå får dere se det her hos meg i hvert fall. Det første man legger merke til på Hagan er fargene og kråteslottfølelsen.

Hagan er faktisk en gammel låve og en gammel mølle (som han flyttet dit) og så alle de ekstra smårommene Skredsvig ville ha i tillegg. Så det er et ganske kaotisk og kronglete sted.

Derfor er det enda rarere å tenke på at kona hans Beret bodde der helt til 60-tallet når hun var nesten 90 år.

Men de liker røde pelargoniaer på Hagan også, som dere kan se. Men det er jo mulig at det er den samme personen som kjøper inn blomster til alle museene i Kunstnerdalen, for de er alle en del av den samme stiftelsen.

Alt i huset er som det var da Sredsvig bodde der, for Beret endret ingenting etter at han døde og familien endret ingenting etter at hun døde. Det er virkelig spennende å gå gjennom kunstnerhjem. Dette var damestuen, derfor er den rosa, har plass til teselskaper og pen utsikt. Legg merke til de matchende blomstene! Så fint at folk tenker på de små detaljene på museer. Stolpen i midten kommer fra stavkirken som stod i Eggedal og som ble revet på slutten av 1800-tallet. Tenk så trist at det var en stavkirke her for bare 100 år siden. Skredsvig fikk faktisk flere søyler og vinduer fra den gamle stavkirken og det er det eneste som er igjen av den.

Alle rommene var bittesmå, også soverommet. Jeg likte dette vinduet. Det ser ut som en vannlilje,akkurat som Kittelsen var så glad i. Jeg likte også at de hadde festet en rye langs veggen, både for varme og for pynt.

Det eneste rommet som var stort og luftig var atelieret til Skredsvig, størsteparten av den gamle låven. Han hadde et kjempestort vindu i taket som slapp inn lys (på nordsiden, så det ikke skulle bli direkte lys) og mange av sine egne bilder på veggene. Han var visstnok veldig opptatt av forstudier, å prøvemale deler av bilder før han lage selve maleriet. Det er forståelig når han jo malte så mange gigantiske bilder.

Omvisningen på Hagan var bra og utstillingen i det nye galleriet var også bra, men det beste var utsikten. Jeg skjønner så godt hvorfor Skredsvig ble her.

 

Se på dette her. Tenk å sitte her oppe og male. Å ha dalen der nede og fjellet rett bak seg, det var helt utrolig.

Etter en lang dag med museer og strålende sommervær tok vi oss en halvtime på gresset og bare nøt livet. Vi beundret utsikten og kjente at Eggedal er virkelig stedet å være. Kommer du deg helt til Eggedal må du også komme deg opp til Hagan.

English: the final museum of the Saturday in our Eggedal Expedition was at the home ans museum of Christian Skredsvig. The museum was good, but the view was great.

Ekspedisjon Eggedal – veterantreff i Eggedal

Jeg var så heldig å snuble inn på et veterantreff i Eggedal, Sigdal og Eggedal veteranklubbs årlige møte på åpningen av Eggedal mølle.

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å være  mange biler på treffet, men jeg var ordentlig imponert over utvalget av biler i Sigdal og Eggedal.

Men det er kanskje sånn det er når man er på veterantreff et sted hvor alle har tilgang på låve. Når det ikke er noen begrensning på oppbevaringsplass ender folk ofte opp med å ha mange biler. Mange biler. Men når man har uendelig med plass så beholder man den gamle bilen når man får en ny. Og plutselig har man gamle Forder på veterantreff.

Vi fant lederen av veteranklubben også og lærte litt om klubben. Jeg intervjuet ham faktisk, til Citröphile, klubbladet til 2CV-klubben og de andre Citröenklubbene. DEt var kult å føle seg som feltreporter ute på veterantreff. Jeg har aldri lengtet etter å være journalist, men det var ganske morsomt.

Jeg likte dette hjørnet her, tre røde biler som alle er veldig forskjellige. Den bakerste er en gammel brannbil som nå er eid av Sigdal og Eggedal veteranbilklubb. Hvem vil vel ikke ha en brannbil?

Men det var Citröener på treffet også, se på denne 2Ven! Er den ikke fin? Utrolig gjennomført med det sorte og hvite. Om dere ikke har sett så nøye på 2CVer før, så vil jeg bare peke på alle de svarte kantene på ting, de er ikke orginale. Han hadde til og med lakkert dørhåndtakene svarte, så kult! Men så er den heller ikke en hverdagsbil, dessverre.

Som dere ser er Dolly i en litt annen forfatning… Men hun hadde det også fint på treff. Det er viktig å representere 2CV-klubben og å passe på at det i hvert fall er én kvinnelig bilentusiast på treffet.

Den siste Citröenen var en Tracion Avant, verdens tøffeste mafiabil og en skikkelig gammel dame. De er så kule, selv om det ikke er så mange som er mye ute og kjører. Om jeg noen gang blir rik skal jeg ha en sånn her (og en som mekker den for meg).

Selv om du kanskje ikke har gammel bil som meg, så anbefaler jeg å ta en tur innom et veterantreff, det er ganske så morsomt.

English: I thought you needed to see some old cars that I found in Eggedal.

Ekspedisjon Eggedal – Kittelsens Lauvlia

Museum nummer to i Ekspedisjon Eggedal var Kittelsens Lauvlia.

Dette er Lauvlia, huset til Theodor Kittelsen. Han bodde her med familien sin, kone og ni barn i ti år. Før det hadde de bodd på Sole lensmannsgård, også i Eggedal. De flyttet til Eggedal på grunn av Christian Skredsvig og mange av Kittelsens mest kjente bilder (som alle trollene) er inspirert av Eggedal.

Vi fikk omvisning i hele huset av en veldig engasjert omviser. Han var kjempeflink og kunne mange sitater og tekster fra Kittelsen utenat. På bildet på veggen ser dere Kittelsen har malt stranda rett nedenfor huset. Ikke dårlig å ha sin egen lille strand.

Kittelsen var tydeligvis også flink til treskjæring og har laget mange møbler og leker som er på Lauvlia. Og om dere ser nøye etter er det mange eventyrreferanser rundt i huset.

Denne døra er et godt eksempel, den går inn til peisestua og atelieret til Kittelsen. Vannliljene går igjen over hele huset.

Dette er soverommet til herr og fru Kittelsen, har de ikke fine tepper på sengene? Og ser dere vannliljene rundt vinduene?

Har dere også lagt merke til hvordan røde pelargonier er over alt i de gamle husene jeg har vært i i det siste?

Dette bildet hang på veggen i Lauvlia, er det ikke kult hvor moderne det er? Kysseselfie med kjæresten, liksom? Veldig kult.

Det var mange fine dører på Lauvlia, synes dere ikke? Det var virkelig som et eventyrhus.

Dette er døra inn til atelieret til Kittelsen, ser dere St. Peter? Han har et kjempestort nøkkelknippe med masse nøkler på. Bare en hvit mannlig kunstner har nok selvtillit til å mene at atelieret hans er like stort som himmelen 😛

 

Men Kittelsen drev også med litt samfunnskritikk, så jeg tenkte jeg kunne avslutte med dette bildet her. Teksten er de smaa tyve henges – de store gaar fri og så er det bilde av en fattig mann som har blitt hengt og en stor og rik mann med flosshatt står ved siden.

 

Om du er i Sigdal og Eggedal ville jeg absolutt dratt innom Lauvlia, men jeg håper du får en like god omviser som vi fikk 🙂

English: the second museum of our expedition was Theodor Kittelsens old home.

Ekspedisjon Eggedal – Sigdal museum

Dag to i Ekspedisjon Eggedal var satt av til å gjøre tre av fire museer i Sigdal kommune og det første var Sigdal museum i Prestfoss.

Det var rart å ta på seg bytøy på hytta for å tilbringe en dag i “byen”. Jeg gikk for “behagelig er best”, dvs vidt, mykt og deilig. Buksa har jeg arvet av mamma og genseren av farmor, t-skjorta er fra en Lars Vaular-konsert og hatten fra Istanbul.

Ettersom vi var på Eggebu var det obligatorisk med et “nå skal vi ut på tur”-bilde foran Dronninggutunatten. Er de ikke pene sammen?

Dolly var også klar for tur! Jeg synes hun alltid er så pen ute i naturen. Så fin kontrast, liksom.

Første stopp for dagen var Sigdal museum i Prestfoss.

Sigdal museum er som folkemuseet på Bygdøy med masse gamle hus og ting. Men i motsetning til på Bygdøy så kommer alt på Sigdal museum fra Sigdal og områdene rundt.

Dessuten er alt donert til museet, sånn at på alle husene og alle gjenstandene inni stod det små merkelapper med “donert av XX fra gård XX i år XX”. Det var litt ekstra koselig å vite at alle disse husene og tingene hadde bodd her i dalen hele sine liv og at de var autentiske (selv omd et uttrykket kanskje er litt slitent).

Det var stort spenn i alder på bygningene på Sigdal museum, den eldste bygningen var fra slutten av 1500-tallet, mens de nyeste bare var fra slutten av 1800-tallet. Her står Erik og ser på en stall for tre hester som jeg tror var fra 1800-tallet. Tenk at det står så gamle hus rundt omkring i Sigdal og Eggedal og fremdeles er i bruk?

Dette er en gigantisk låve. Den er i to etasjer og dere ser at flere av de lafta stokkene er betraktelig større enn jeg er. Det er flere av de nye hyttene i hyttefeltet som er lafta med slike gigantiske stokker og helt fram til nå har jeg trodd at de må ha vært importert fra et eller annet sted. De er helt klart overdimensjonert til en liten hytte, men man ser på denne låven her at de helt klart har vært i bruk.

Det var utrolig deilig i solskinnet blant furutrærne på museet. Vi var nesten helt alene og ruslet rundt og kikket inn.

Jeg vil nok anbefale å være med på en guidet tur, så man lærer litt mer, men vi kom litt for tidlig for det. Vi hadde jo tre museer vi skulle rekke mellom 11 og 18, så vi kunne ikke vente for lenge på omvisning.

 

I tillegg til folkemuseet er det et hus som brukes som galleri og for å vise fram folkedraker og musikkinstrumenter fra Sigdal og Eggedal. Man brukte folkedrakter lenge her og det er derfor stor variasjon i bunadene. Men de fleste har den åpningen i overdelen med et brodert livstykke, så de skal være lette å kjenne igjen. Jeg likte spesielt godt de blomstrete forklærne, så fargerikt og fint!

Seljefløyte har det vært lang tradisjon for i Sigdal og det er litt morsomt fordi Christian Skredsvik, han som malte bildet som heter Seljefløyten, han er fra Modum (lenger ned i dalen) og bodde 30 år i Eggedal. Dessuten er hjemmet hans i Eggedal nå et museum og var var der senere på dagen.

Sigdal museum er også et folkemusikksenter og har ansvar for å bevare all folkemusikken i Buskerud fylke. Folkemusikksenteret er Norges største folkemusikkarkiv og har ansvar for både musikk og dans. Det sier noe om den rike folkemusikktradisjonen som man har hatt i Sigdal.

Som dere skjønner er det ikke vanskelig å bli glad i Sigdal og Eggedal og vi hadde en veldig spennende dag foran oss! Les mer om Ekspedisjon Eggedal ved å følge tag’en!

English: the first museum we visited on our Eggedal Expedition was the Sigdal museum in Prestfoss. They had many old buildings from the area, traditional costumes and musical instruments.

Ekspedisjon Eggedal – Ole Einar Bjørndalen og snurrebukker

Nå er det bare å glede seg for nå skal jeg fortelle dere om Ekspedisjon Eggedal, helgens utforsking av Eggedal og Sigdal.

Planen var å gjøre alle sightene i Sigdal i løpet av helga og her ser dere dem pent oppsummert 🙂 Vi skulle til alle på skiltet untatt Vatnås kirke, hele Kunstnerdalen.

Det hadde kommet opp nye skilt i mai for hele kunstnerdalen, så her kan dere se hele Ekspedisjon Eggedal ruta. Altså, hele ruta og den biten som vi skulle ta. Det er rart hvordan turen føles mer som en ekspedisjon når det er fænsi skilt på alle stoppene.

Første stopp var Ole Einar Bjørndalen! Jeg må ha nevnt det på bloggen før, men Ole Einar er altså fra Simostranda som vi kjører gjennom på vei til Eggedal og der har de satt opp en stor statue av ham som er behørlig skiltet.

Man kan jo ikke gå glipp av selve Ole Einar Bjørndalen. På infoskiltet var alle hans idrettsprestasjoner behørlig nedskrevet, de siste resultatene var fra 2017, så det var meget oppdatert.

Jeg tok selfie og var veldig fornøyd.

Så her står han langs veien og hjelper deg opp bakken. Han står midt på et jorde med flombelysning og utsikt over elva.

Erik bad ham om å ta seg en bolle (fra Too Good To Go). Etter at første punkt i planen for Ekspedisjon Eggedal var gjennomført, skulle vi bare kjøre opp til hytta for å sove, men på veien fikk vi en veldig fin overraskelse.

Verden vakreste værer var tilbake! Vi har møtt dem en gang før, men nå som det var ekspedisjon stoppet vi og tok ordentlige bilder.

Bare se på de hornene! De er så kule! Og må være upraktiske når man løper i tett skog… De var en ypperlig slutt på første dag av Ekspedisjon Eggedal og dere må bare glede dere til å høre om resten.

English: we finally did the “Eggedal expedition” last weekend and it was perfect. The first day we took selfies with the statue of Ole Einar Bjørndalen and photographed big horns. 

Papirtegning av Marit Roland på Blaafarveværket

Den beste utstillingen på Nyfossum på Blaafarveværket forrige uke var helt klart Papirtegning av Marit Roland.

Utstillingen er på låven på Nyfossum og det var virkelig et virkningsfullt utstillingslokale.

Utstillingen heter Papirtegning fordi Roland tegner med papir. Hun lager papirskuplturer til utstillingsrommet. Det minnet meg veldig om prosesskunstutstillingen jeg var på, der kunstnerne hadde tatt (billige) materialer de hadde for hånden og laget skulpturer som ikke bare var i rommet de stod i, men som var en skulptur som en del av rommet.

Og disse skulpturene eller papirtegningene var også det. De ga så mange assosiasjoner og det var så inspirerende. Jeg likte kontrasten mellom de grove, lafta veggene og det hvite papiret.

Denne draperte formen minnet om baldakiner eller vepsebol eller tjuker. De så ikke ut som papir, men som stoff og var majestetiske, selv om de er lette.

De var i forskjellige størrelser, men virkelig som store, stille kjemper.

Roland lagde to former med papir, disse runde her og så de spisse traktene under.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dem. De er som rør, orgelpiper eller blåseintrumenter.

Men på en måte likner de også på koraller, på små sjødyr som lever i kolonier.

Jeg likte også hvor godt låven passet til å ha sånne utstillinger, hvordan åpningene mellom rommene gjorde at det ble en helhet i det.

 

Men også hvordan låven ble en del av utstillingen. Det var virkelig som en papirtegning, som at hun tegnet med papir på låven. Som dere skjønner likte jeg utstillingen veldig godt og jeg synes absolutt at du bør ta deg en tur innom om du allikevel skal den veien. Buskerud er ikke et dårlig sted for Norgesferie 🙂

English: we saw this wonderful exhibition with paper sculptures at Nyfossum at Blaafarveværket and I loved how the paper worked witht eh old barn. 

 

Hagekunst for Blaafarveværket 40 år

I år er Blaafarveværket 40 år og i den anledning har de en utstilling av hagekunst som heter Drømmen om en hage.

Blaafarveværket lager sine egne pelargoniaer og hadde en veldig fin fotovegg med dem i inngangspartiet, så vi benyttet oss av den.

Utstillingen handlet ikke om noe vanskeligere enn bilder av hager. Innimellom gjør man det enkelt. Men det var morsomt å se hvordan hagen ble en greie på slutten av 1800-tallet. Ikke bare for rikfolk som hadde landsteder, men også med voksende middelklassen kunne ha hage fordi de kunne ta toget ut av byen.

Det var nordiske kunstnere som var utstilt og vi så på hvordan hagen som motiv holdt seg fra 1850 til 1920, men hvordan malestilene ble annerledes. Fra romantisk og naturtro…

…til impresjonistisk og “moderne”. Jeg vet ikke egentlig hva jeg skal kalle det annet enn moderne, men jeg liker det i hvert fall.

Men det er kanskje noe poetisk ved at Blaafarveværket 40 år innebærer bilder av hager. Så idyllisk som det er der er det kanskje ikke noe annet man kan gjøre.

Og så er det jo et kunstgalleri for familier om sommeren, det er grenser for hva man kan vise av vanskelig kunst.

Men som dere ser så var jeg ganske interessert allikevel. Det hjelper virkelig å ha sett mer kunst i det siste, jeg kjenner at jeg begynner å få litt orden på kunsthistorien min og det liker jeg. Men det er kanskje å være voksen det også?

Til slutt vil jeg avslutte med et bilde av en kål. I utstillingen til Blaafarveværket 40 år skrev de at kål var et av de mest populære motivene fordi de var grønne nesten hele året og “så litt ut som roser”. Sånn vet du at du bor i Norden, tenker jeg 😉

Men om du kommer forbi Blaafarveværket i år ville jeg absolutt anbefale å ta turen innom, også kunstutstillingen.

English: we saw the 40 year anniversary art exhibition at Blaafarveværket this Sunday and I loved the gardens, even if they were not very challenging.

En perfekt dag på Blaafarveværket

Jeg var så heldig å få tilbringe søndag på Blaafarveværket i perfekt vær og jeg koste meg masse.

Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig har vært på Blaafarveværket før, men vi kjører forbi hver gang vi skal til Eggedal på hytta, så det var helt klart på tide å dra innom. Blaafarveværket er både et museum for koboltgruvene og et galleri for kunstutstillinger og årets utstilling er Drømmen om en hage.

De hadde en veldig fin pelargoniavegg ved inngangen til utstillingen, den var veldig fin.

Vi startet med å se på hagekunstutstillingen. Det var veldig sommerlig og fint å se på bilder av hager, for det meste hager og mennesker som kunstnerne var veldig nære. Det må ha vært et deilig liv å være kunstner og kunne bo på hytta fra mai til september hvert år.

Etter å ha sett Drømmen om en hage var det på tide med lønsj. Blaafarveværket har flere steder man kan kjøpe mat, men vi gikk for mat i den gamle smia. Erik benyttet sjansen til å spise rømmegrøt, mens Bess og jeg kjørte laksesmørbrød – en klassiker.

Til dessert spiste vi gruveost fra Eiker gårdsysteri som er lagret i gruvene på Blaafarveværket. De fikk bronsemedalje for den i fjor og jeg anbefaler absolutt å ta en smak om du går forbi den i butikken (Erik fant den i hvert fall i Oslo).

Det var en perfekt dag med lett skiftende skydekke, men varmt i været, så vi satt ute og nøt maten og utsikten. Det var nok skittent og bråkete her da det var drift i koboltgruvene, men nå er det bare stille og vakkert.

Vi måtte ta en runde på området når vi først var på Blaavarveværket og gikk innom butikken. Jeg er ikke helt moden fo rå investere i glasspynteting, men det var en utstilling langs veggene av historiske varer farget med kobolt fra Blaavarveværket og man skjønner godt at mørkeblått er en så staselig farge. Dessuten lærte vi at kobolt var den eneste fargen som tålte 1200 grader C, så den var den eneste man kunne male mønster med på porselen.

De har en utstilling fra “gullalderen” til verket som var fra 1820-1840. Verket ble startet på tidlig 1700-tall, men disse 20 årene tidlig på 1800-tallet produserte man den beste kobolten i verden og leverte 80 % av all kobolt på verdensmarkedet. Ikke dårlig for et lite verk i Åmot.

Men det var mer! På Nyfossum (som også er en del av Blaafarveværket, men 4 min å kjøre unna) var det mer både kunst og museum. På låven var utstillingen Papirtegning av Marit Roland og den var så kul at den får eget blogginnlegg.

Dessuten tok vi en runde i den gamle direktørboligen på Nyfossum.

Direktørboligen ble bygget i 1820-22 av direktøren som var en del av gullalderen til Blaafarveværket og er virkelig storslagen.

Vi utforsket hagen og luftet på rosene. Det er utrolig hvor levende et gammelt hus blir av en levende hage.

Vi avsluttet dagen vår på Blaafarveværket med is i skyggen av et tre og var enige om at en lat sommerdag blir bedre av å tilbringes i nydelige omgivelser.

Har du tid i sommer bør du virkelig ta deg en tur innom Blaafarveværket, med eller uten barn.

English: I spent last sunday at Blaafarveværket in Åmot (by Drammen) and it was the perfect Sunday summer outing.

Don Quijote – en ballettklassiker

På fredag var vi igjen ute med Ung i Operaen og denne gangen så vi balletten Don Quijote.

Balletten handler ikke egentlig så mye om Don Quijote selv, men er en kjærlighetshistorie med forviklinger, akkurat som de fleste historiene man møter i et operahus. Det er to unge kjærester der faren til heltinnen vil at hun skal gifte seg med den rikte mannen i bygda, mens hun heller vil ha sin fattige fisker. Det er danseoppvisninger på torget og en rømningsplan.

Oppsetningen i operaen kan vel sies å være klassisk i og med at de har tidsriktige kostymer og historien ikke har blitt skrevet om eller modernisert. Men så er balletten fra 1900-tallet, så den var nok alltid ment å være historisk, ikke aktuell. Jeg kjente ikke så godt til Don Quijote og er glad for at vi gikk på introduksjonen først. Man får alltid så mye mer ut av forestillingen når man har lært litt om historien og om balletten først.

Denne forestillingen hadde sponsorene til operaen gitt ekstra mye penger, så det var Ung i Operaen-billetter i nesten hele salen. Så for en gangs skyld var hele operaen full av folk under 30 år. Det er ikke hver dag man opplever. Du merket at lederen av Operaen var ekstra glad for det og at det var et ekstra engasjert publikum. De var mer imponerte, klappet mer og lenger og var mer fornøyde.

Er du mellom 18 og 30 år anbefaler jeg deg absolutt å følge Ung i Operaen på sosiale medier (og være på epostlista) så du får med deg forestillingene for bare 150 kr 🙂

Jeg likte balletten, spesielt at den var så inspirert av spansk musikk og dansetrinn, så nå gleder jeg meg ekstra mye til å dra til Spania i sommer!

English: I saw Don Quijote as a ballet last week and it was nice, but the best bit was that there were almost only people under 30 in the audience.

Steppeulven på Black Box

På onsdag forrige uke så jeg Steppeulven på Black Box teater og det var litt av en opplevelse.

Steppeulven er en bok av Hermann Hesse om å være fremmedliggjort fra det moderne samfunnet. Den er en kultklassiker og Sør-Trøndelag teater har laget sin versjon av den. Det er godt å se litt ordentlig rart teater innimellom, men Steppeulven ga virkelig alt.

Som en skarve naturviter er det innimellom vanskelig å se overgangen fra beskrivelsen av stykket til selve stykket. Det er sånne dager der man trenger å diskutere stykket når man kommer ut. Når man trenger å forstå virkemidlene og tankene bak det man har sett. I steppeulven var det så mange virkemidler og så mye rart at jeg nesten ble litt overveldet.

De spiste og sang og steppet, de hadde leiremasker som de lagde mens de pratet, de utfordret og omformet kulissene underveis og snakket innimellom rett til publikum. De snakket om Goethe og fangirlet over ham, men jeg syntes det var vanskelig å skjønne hva det egentlig handlet om. Men så er det sånn med rart teater at det er vanskelig å vite om det egentlig er noe å skjønne eller om det egentlig bare er tøys. Eller er det begge? Gjør det noe om det er begge?

Vel, det var i hvert fall en spennende opplevelse og en god utfordring sånn på en onsdag. Dessuten er det alltid morsomt å være på premiere og mingle med kjendiser, synes ikke dere?

English: I went to see a strange play at Black Box last week and it was mostly strange, but that is always a good thing.

Guardians of the Galaxy, vol. 2

Det ble ikke tur i helga, men vi endte opp med å se Guardians of the Galaxy, vol. 2 på kino i stedet for.

Jeg skulle til å si at “Guardians of the Galaxy, vol. 2 er ikke en type film vi vanligvis ser på kino”, men så innså jeg at vi så Star Wars for ikke så lenge siden og er Guardians of the Galaxy egentlig så forskjellig fra Star Wars? Det er stjernekriger, det er billig humor, det er et ensemble av karakterer og det er billig humor.

Jeg leser mange blogger og en av dem er Epbot. Hun skrev en veldig bra anmeldelse av Guardians of the Galaxy, vol. 2 som gjorde at jeg virkelig fikk lyst til å se filmen. Hun er en skikkelig glad-nerd som hater splatter, skumle ting og mangel på likestilling, en dame etter mitt hjerte. Og da hun sa at Guardians… var en glad-film som hadde gitt karakterene enda litt mer dybde, som ikke handlet om romantisk kjærlighet, men om familie og ikke-blodsfamilie, så trodde jeg henne.

Så på søndag, da vi ikke hadde dratt på tur og hadde hele dagen til rådighet, så bestemte vi oss for å gå på kino og valge falt på Guardians. Vi ville se noe actionfylt, hyggelig, morsomt og uten referanser til vanskelig-verden. Og det fikk vi absolutt. Den var enkel, men morsomt. Litt i overkant klissete, men fin. Jeg vil absolutt anbefale den som lett underholdning, for det var akkurat det den var. Du bør kanskje se den første filmen, men jeg tror du kommer til å like den allikevel.

English: we spent Sunday evening watching the new Guardians of the Galaxy and it was a nice, funny action movie.

Great graphic boom på Nasjonalgalleriet

Jeg var så heldig å få med meg Karen og Erik på Great graphic boom på Nasjonalgalleriet på søndag, den siste dagen den var åpen.

Det var fire rom, det første var starten av abstract expressionism, eller abstrakt ekspresjonisme. Trykk og farger og flater og flekker. Jeg likte det.

Jeg likte i hvert fall sånne her. Det er noe med tankefulle blobber som jeg virkelig liker. De hadde et uttrykk for det på museet, som jeg ikke husker. Det noe som minnet om “innfallskunst”. Det at de helt tydelig bare har svusjet maling på papiret sånn spontant.

Det er jo ganske annerledes fra å lage silketrykk eller andre trykk, som dette. Tykk må man forberede og ordne med lenge. Spesielt litografier. De var så kompliserte at det var folk som var eksperter på selve metoden.

Derfor kalte de den abstrakte ekspresjonismen i the great graphic boom for samarbeidskunst. Fordi det måtte flere folk til for å lage verkene, man kunne ikke være en isolert kunstner som satt og malte for seg selv. Dessuten ble verkene ofte masseprodusert, så man hadde med trykkerier og alt mulig å gjøre.

Jeg liker best de som likner på disse her. Store flater med farger. Det er vel sånn her kunst som folk snøfter av, fordi det ser så lett ut. Men har du noen gang prøvd å lage noe sånt? Det er har jeg og det er supervanskelig. Det krever mye kunstnerisk selvtillit.

Litt av greia med the grat graphic boom var også at folk ikke bare holdt på med én teknikk, men med flere. De malte og tegnet og trykket.

Etter hvert utviklet det seg også til popkunst. Flere av de kjente kunstnerne (som Warhol) kom fra reklameverdenen og så nok på håndtverket på en annen måte.

Det er vel disse verkene folk tenker på når de tenker great graphic boom, på suppebokser, bananer og portretter. Og det var virkelig kult å se dem, men det er nesten så jeg synes jeg har sett dem så mye allerede.

Men man kan vel si at det var humor også, som den olivenen i hjørnet. Et trykk av en bensinstasjon – med en oliven.

Etter hvert ble popkunsten, eller den abstrakte ekspresjonismen også politisk. Dette var før alt ble superpolitisk, men jeg vil si at “pay attention mother fucker” er ganske politisk allikevel.

Familiebilden i kunsten! Dette bildet er en stor flate med svart, så det ble nesten som et speil.

Som dere har fått med dere har jeg sett mye kunst i det siste. Jeg så på skulpturer på Ekeberg, Murakami på Astrup Fernley, Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst, moderne kunst på Tate Modern, prosesskunst på Museet på Samtidskunst, Japanomania på Kunstindustrimuseet, nazihistorie på Jernbanemuseet og så den fantastiske utstillingen av Kusama Henie Onstad i fjor.

Jeg er fornøyd med at vi fikk tatt en tur på the great graphic boom, inkludert omvisning, før den var over. Kunst gjør meg godt.

English I just caught the last of an exhibition o f graphic art at the national gallery last week and it was really good.