Ekspedisjon Eggedal – åpning av Eggedal mølle

Siste dag av Ekspedisjon Eggedal skulle tilbringes på åpningen av Eggedal mølle.

Dette er Eggedal mølle. Den ble bygget i 1912, men det har vært sag og sikkert mølle også der mye lenger enn det. Som dere ser er den lafta, akkurat som alt annet i Sigdal 🙂

Det var sesongåpning på Eggedal mølle, så oppgangssaga (til venstre) var også i drift. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hestene var med, men de var i hvert fall sikkert fine å hilse på for barna.

Det er ikke hver dag både saga og mølla er åpen, så det var flere som fulgte med på omvisningen. Det lille huset der oppe er den lille mølla. Den kunne ikke male så mye av gangen, men den er også mye eldre, som dere ser.

Guiden var fra møllas venner, det er frivillige som har restaurert mølla, som guider og som driver mølla nå. Veldig kult at Buskerud har kulturminnemidler som brukes på sånt.

Kornet kommer altså ned i den trakten og så styrer man hastigheten på steinen som snurrer med den stokken som mannen holder i hendene. Da får man den malingsgraden man ønsker.

Her ser dere hvordan den lille mølla er vanndrevet. Den store mølla er også det, men den har fænsi turbin og brukes fremdeles til å male mel som selges til inntekt for Eggedal mølle. Bra greier.

Omvisningen fortsatte inni mølla og vi fikk se hvordan det hele fungerte. Mølla var i drift fram til 60-tallet og det er flere generasjoner med utstyr der inne.

De malte litt mel som demonstrasjon også, så vi var helt oppe på loftet for å helle korn i kammeret, klatret ned og så mølla i sving og fikk smake på byggmelet som var ferdig til slutt.

Det blir godt mel av gammel mølle 🙂

På kontoret i mølla har de fremdeles den gamle protokollen der all produksjon i mølla er skrevet ned. Hvem som hadde med hvor mye og hva slags mel det ble. Alt er fotografert, så kanskje kommer noen til å gå gjennom det en gang og vite akkurat hvilke år som var gode og hvilke som var dårlige i Eggedal.

Det er kanskje ikke et museum for alle, Eggedal mølle, men det var virkelig en opplevelse. Spesielt å høre at man i Eggedal spise bygggraut laget på grovmalt mel. Sånt mel får man ikke i butikken lenger, så alle kjøper det fra mølla. Det er kult.

English: the final stop on our trip through Eggedal was the old mill that was opened for the season. I have never been in an old, but functional mill before, so Iwas exhited.

 

Ekspedisjon Eggedal – Skredsvigs Hagan

Siste museum andre dag av Ekspedisjon Eggedal var Christian Skredsvigs Hagan.

Vi klarte akkurat å få med oss dagens siste omvisning på Hagan og det er jeg veldig glad for, for man får ikke gå inn uten omviser. Men nå får dere se det her hos meg i hvert fall. Det første man legger merke til på Hagan er fargene og kråteslottfølelsen.

Hagan er faktisk en gammel låve og en gammel mølle (som han flyttet dit) og så alle de ekstra smårommene Skredsvig ville ha i tillegg. Så det er et ganske kaotisk og kronglete sted.

Derfor er det enda rarere å tenke på at kona hans Beret bodde der helt til 60-tallet når hun var nesten 90 år.

Men de liker røde pelargoniaer på Hagan også, som dere kan se. Men det er jo mulig at det er den samme personen som kjøper inn blomster til alle museene i Kunstnerdalen, for de er alle en del av den samme stiftelsen.

Alt i huset er som det var da Sredsvig bodde der, for Beret endret ingenting etter at han døde og familien endret ingenting etter at hun døde. Det er virkelig spennende å gå gjennom kunstnerhjem. Dette var damestuen, derfor er den rosa, har plass til teselskaper og pen utsikt. Legg merke til de matchende blomstene! Så fint at folk tenker på de små detaljene på museer. Stolpen i midten kommer fra stavkirken som stod i Eggedal og som ble revet på slutten av 1800-tallet. Tenk så trist at det var en stavkirke her for bare 100 år siden. Skredsvig fikk faktisk flere søyler og vinduer fra den gamle stavkirken og det er det eneste som er igjen av den.

Alle rommene var bittesmå, også soverommet. Jeg likte dette vinduet. Det ser ut som en vannlilje,akkurat som Kittelsen var så glad i. Jeg likte også at de hadde festet en rye langs veggen, både for varme og for pynt.

Det eneste rommet som var stort og luftig var atelieret til Skredsvig, størsteparten av den gamle låven. Han hadde et kjempestort vindu i taket som slapp inn lys (på nordsiden, så det ikke skulle bli direkte lys) og mange av sine egne bilder på veggene. Han var visstnok veldig opptatt av forstudier, å prøvemale deler av bilder før han lage selve maleriet. Det er forståelig når han jo malte så mange gigantiske bilder.

Omvisningen på Hagan var bra og utstillingen i det nye galleriet var også bra, men det beste var utsikten. Jeg skjønner så godt hvorfor Skredsvig ble her.

 

Se på dette her. Tenk å sitte her oppe og male. Å ha dalen der nede og fjellet rett bak seg, det var helt utrolig.

Etter en lang dag med museer og strålende sommervær tok vi oss en halvtime på gresset og bare nøt livet. Vi beundret utsikten og kjente at Eggedal er virkelig stedet å være. Kommer du deg helt til Eggedal må du også komme deg opp til Hagan.

English: the final museum of the Saturday in our Eggedal Expedition was at the home ans museum of Christian Skredsvig. The museum was good, but the view was great.

Ekspedisjon Eggedal – veterantreff i Eggedal

Jeg var så heldig å snuble inn på et veterantreff i Eggedal, Sigdal og Eggedal veteranklubbs årlige møte på åpningen av Eggedal mølle.

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å være  mange biler på treffet, men jeg var ordentlig imponert over utvalget av biler i Sigdal og Eggedal.

Men det er kanskje sånn det er når man er på veterantreff et sted hvor alle har tilgang på låve. Når det ikke er noen begrensning på oppbevaringsplass ender folk ofte opp med å ha mange biler. Mange biler. Men når man har uendelig med plass så beholder man den gamle bilen når man får en ny. Og plutselig har man gamle Forder på veterantreff.

Vi fant lederen av veteranklubben også og lærte litt om klubben. Jeg intervjuet ham faktisk, til Citröphile, klubbladet til 2CV-klubben og de andre Citröenklubbene. DEt var kult å føle seg som feltreporter ute på veterantreff. Jeg har aldri lengtet etter å være journalist, men det var ganske morsomt.

Jeg likte dette hjørnet her, tre røde biler som alle er veldig forskjellige. Den bakerste er en gammel brannbil som nå er eid av Sigdal og Eggedal veteranbilklubb. Hvem vil vel ikke ha en brannbil?

Men det var Citröener på treffet også, se på denne 2Ven! Er den ikke fin? Utrolig gjennomført med det sorte og hvite. Om dere ikke har sett så nøye på 2CVer før, så vil jeg bare peke på alle de svarte kantene på ting, de er ikke orginale. Han hadde til og med lakkert dørhåndtakene svarte, så kult! Men så er den heller ikke en hverdagsbil, dessverre.

Som dere ser er Dolly i en litt annen forfatning… Men hun hadde det også fint på treff. Det er viktig å representere 2CV-klubben og å passe på at det i hvert fall er én kvinnelig bilentusiast på treffet.

Den siste Citröenen var en Tracion Avant, verdens tøffeste mafiabil og en skikkelig gammel dame. De er så kule, selv om det ikke er så mange som er mye ute og kjører. Om jeg noen gang blir rik skal jeg ha en sånn her (og en som mekker den for meg).

Selv om du kanskje ikke har gammel bil som meg, så anbefaler jeg å ta en tur innom et veterantreff, det er ganske så morsomt.

English: I thought you needed to see some old cars that I found in Eggedal.

Ekspedisjon Eggedal – Kittelsens Lauvlia

Museum nummer to i Ekspedisjon Eggedal var Kittelsens Lauvlia.

Dette er Lauvlia, huset til Theodor Kittelsen. Han bodde her med familien sin, kone og ni barn i ti år. Før det hadde de bodd på Sole lensmannsgård, også i Eggedal. De flyttet til Eggedal på grunn av Christian Skredsvig og mange av Kittelsens mest kjente bilder (som alle trollene) er inspirert av Eggedal.

Vi fikk omvisning i hele huset av en veldig engasjert omviser. Han var kjempeflink og kunne mange sitater og tekster fra Kittelsen utenat. På bildet på veggen ser dere Kittelsen har malt stranda rett nedenfor huset. Ikke dårlig å ha sin egen lille strand.

Kittelsen var tydeligvis også flink til treskjæring og har laget mange møbler og leker som er på Lauvlia. Og om dere ser nøye etter er det mange eventyrreferanser rundt i huset.

Denne døra er et godt eksempel, den går inn til peisestua og atelieret til Kittelsen. Vannliljene går igjen over hele huset.

Dette er soverommet til herr og fru Kittelsen, har de ikke fine tepper på sengene? Og ser dere vannliljene rundt vinduene?

Har dere også lagt merke til hvordan røde pelargonier er over alt i de gamle husene jeg har vært i i det siste?

Dette bildet hang på veggen i Lauvlia, er det ikke kult hvor moderne det er? Kysseselfie med kjæresten, liksom? Veldig kult.

Det var mange fine dører på Lauvlia, synes dere ikke? Det var virkelig som et eventyrhus.

Dette er døra inn til atelieret til Kittelsen, ser dere St. Peter? Han har et kjempestort nøkkelknippe med masse nøkler på. Bare en hvit mannlig kunstner har nok selvtillit til å mene at atelieret hans er like stort som himmelen 😛

 

Men Kittelsen drev også med litt samfunnskritikk, så jeg tenkte jeg kunne avslutte med dette bildet her. Teksten er de smaa tyve henges – de store gaar fri og så er det bilde av en fattig mann som har blitt hengt og en stor og rik mann med flosshatt står ved siden.

 

Om du er i Sigdal og Eggedal ville jeg absolutt dratt innom Lauvlia, men jeg håper du får en like god omviser som vi fikk 🙂

English: the second museum of our expedition was Theodor Kittelsens old home.

Bjørkemålere i solnedgang – en pest

Midt i all kulturen i Eggedal måtte vi opp å legge på litt plast på taket og da oppdaget vi masse bjørkemålere.

Jeg tok med meg kameraet opp på taket og solnedgangen var nydelig over fjellet. Når vi er på hytta om vinteren går sola ned bak dette fjellet før 17, men midtsommer så blir man badet i sol til midt på natta.

Vi skulle som sagt fikse ting på taket, men så la vi merke til at det var små grønne larver over alt. Virkelig over alt. Og de hang i snorer ned fra trærne, så da måtte jeg se oppover.

Og plutselig så vi dem, hundrevis av bjørkemålere. Så, en måler er en type sommerfugl som har grå/sølv/hvit farge og kanskje ikke er så morsom å se på, så du har kanskje ikke lagt merke til dem før (om du ikke har hatt dem på eksamen, sånn som jeg har hatt).

Men det er altså bjørkemålere som er sommerfugllarvene som er lysegrønne og bare har føtter helt framme og helt bak, så de går som sånne omega-tegn.

Jeg er ganske sikker på at Lille larven Aldrimett er inspirert av bjørkemålere, fordi de ikke spiser før det er tomt for blader på et tre.

Som dere skjønner kan det være ordentlig katastrofalt for trærne, for uten blader blir det ingen fotosyntese og heller ingen mat til trærne. Og uten mat blir det lite morro.

Noen år blir det ekstra mange bjørkemålere og da kan de spise tomt kjempestore områder. Det ser ut som 2017 dessverre blir et sånt år. Det er trist å se bare trær midt på sommeren. Vi får bare håpe det blir bedre neste år.

Men det var første gangen jeg hadde makroobjektivet mitt ute på lenge og det var deilig å få brukt det litt igjen.

English: we discovered all these geometer moths (Epirrita) at the cabin and it was nice photographing them even though they are eating all the trees.

Rømmegrøt og grautkling i Eggedal

Noe av det beste med Ekspedisjon Eggedal var all den gode maten vi spiste. Dere har hørt om kling (eller grautkling som den egentlig heter) før, og nå skal jeg vise dere rømmegrøt og mer god mat.

Vi kjørte opp på fredag, men vi spiste middag før vi dro, så første måltid på Ekspedisjon Eggedal ble frokost. Dere vet hvor godt jeg liker utsikten fra frokostbordet på Eggebu og denne frokosten var like bra.

Lønsj ble spist i solveggen på Lauvlia. Vi måtte vente på neste omvisning, så vi spise niste, vaffel og Sigdalsnipp til lønsj.

De er skikkelig flinke på branding i Sigdal synes jeg, både rømmegrøten og kakene går det gjetord om. Og kling har dere jo hørt meg prate om mange ganger.

Etter en lang dag med museer og sightseeing skulle vi spise middag på Borgerstua, Eggedals eneste restaurant. Jeg tror du må helt til Prestfoss for å finne neste, 25 km unna. Uansett var maten nydelig. Jeg spiste viltburger, burgern var deilig, man fikk BBQ-saus til og potetene var perfekte.

Erik kjørte mer tradisjonelt med kjøttkaker, brun saus og ertestuing. Ertestuing altså, det er en sånn overraskende godsak.

Festmåltidet kom dagen etter, på søndag. Vi hadde spist frokost som vanlig på hytta og vært på åpningen av Eggedal Mølle. Men vi rakk aldri å smake på Husmorlagets rømmegrøt før de var utsolgt, så vi dro tilbake til Borgerstua for der er de kjent for sin gode rømmegrøt.

På søndager har de buffet og den var helt utrolig. Vi startet med rømmegrøt og spekemat. Det er ikke så mange steder som har rømmegrøt som en del av buffeten.

Til rett nummer tre spiste jeg kjøttkaker, kålstuing og brokkoli. Til og med grønnsakene var spretne selv om de lå i vannbad. Det er kvalitetsbuffeten sin det.

Det var veldig god mat og vi koste oss. Det er også godt å vite at alle de lokale også spiser der, for de leverer alltid kvalitet.

Fjerde rett var salat. De hadde til og med salatbar og guacamole, vi legger oss ende over. Er du noen gang i Eggedal så må du innom Borgerstua og spise rømmegrøt og guacamole 🙂

Til dessert ble det sjokolademousse og karamellpudding, som seg hør og bør.

Vi hadde en velig fin helg i Sirdal og Eggedal og maten stod ikke tilbake for noe.

English: we had the most amazing food in Eggedal last week, you should try all of it.

Ekspedisjon Eggedal – Ole Einar Bjørndalen og snurrebukker

Nå er det bare å glede seg for nå skal jeg fortelle dere om Ekspedisjon Eggedal, helgens utforsking av Eggedal og Sigdal.

Planen var å gjøre alle sightene i Sigdal i løpet av helga og her ser dere dem pent oppsummert 🙂 Vi skulle til alle på skiltet untatt Vatnås kirke, hele Kunstnerdalen.

Det hadde kommet opp nye skilt i mai for hele kunstnerdalen, så her kan dere se hele Ekspedisjon Eggedal ruta. Altså, hele ruta og den biten som vi skulle ta. Det er rart hvordan turen føles mer som en ekspedisjon når det er fænsi skilt på alle stoppene.

Første stopp var Ole Einar Bjørndalen! Jeg må ha nevnt det på bloggen før, men Ole Einar er altså fra Simostranda som vi kjører gjennom på vei til Eggedal og der har de satt opp en stor statue av ham som er behørlig skiltet.

Man kan jo ikke gå glipp av selve Ole Einar Bjørndalen. På infoskiltet var alle hans idrettsprestasjoner behørlig nedskrevet, de siste resultatene var fra 2017, så det var meget oppdatert.

Jeg tok selfie og var veldig fornøyd.

Så her står han langs veien og hjelper deg opp bakken. Han står midt på et jorde med flombelysning og utsikt over elva.

Erik bad ham om å ta seg en bolle (fra Too Good To Go). Etter at første punkt i planen for Ekspedisjon Eggedal var gjennomført, skulle vi bare kjøre opp til hytta for å sove, men på veien fikk vi en veldig fin overraskelse.

Verden vakreste værer var tilbake! Vi har møtt dem en gang før, men nå som det var ekspedisjon stoppet vi og tok ordentlige bilder.

Bare se på de hornene! De er så kule! Og må være upraktiske når man løper i tett skog… De var en ypperlig slutt på første dag av Ekspedisjon Eggedal og dere må bare glede dere til å høre om resten.

English: we finally did the “Eggedal expedition” last weekend and it was perfect. The first day we took selfies with the statue of Ole Einar Bjørndalen and photographed big horns. 

Vi utforsket nabolaget på hytta

Jeg håper virkelig at snøen er over for denne sesongen, men jeg har litt snø igjen å fortelle om. Siste dagen på fjellet utforsket vi nabolaget etter som nesten alle hyttenaboene hadde dratt hjem. Sånn så det ut.

Føret var litt guffent, så Erik og Bess bestemte seg for å gå på beina. Det hadde snødd nesten 15 cm det siste døgnet (burde absolutt kommet en uke tidligere…), men var varmt og kramt. Ikke så morsomt å gå på eller smøre til akkurat.

Vi prøvde oss ned på myra igjen, men bestemte oss for å gå og se på en av de nybygde hyttene rett ved vår hytte. Når naboene er borte har man hele nabolaget for seg selv til å utforske. Først måtte vi over en liten elv. Bekk? Har vi et navn for rennende vann som er større enn bekk, men mindre enn elv?

Det er godt for kroppen med litt ujevnt underlag, både for gammel og ung. Gammel og ikke fult så ung? Oransj er familiens farge i hvert fall.

To av de tre bukkene Bruse på vei over broa. Jeg anbefaler ikke raske snumanøvere på glatte broer, om noen lurer.

Den nye hytta! Vi har en kontinuerlig samtale i familien om de gigantiske, lafta slottene som bygges på fjellet. Hvor kommer de store trærne fra? De ser ikke ut som de er hugget i Eggedal i hvert fall. Og hvorfor lafta?

Men det er bra å ha med seg en arkitekt da. Hun ser alltid helt andre ting enn jeg selv gjør. Dessuten fant vi ut at hytta ikke lå så dårlig til som vi hadde trodd. Selv om den ser mye parkeringsplass.

Her ser dere Dronninggutunatten og mye av nabolaget. Fra hytta vår ser vi egentlig nesten ingen hytter, så man føler seg så alene. Men egentlig så er det jo ganske mange hytter der.

Vi var ikke ferdige med å utforske! Vi fortsatte opp bakken for å se på flere slott.

Bess var nysgjerrig som oss andre og vi trengte alle en tur.

Jeg fant en igloo! Det er har vært altfor lite igloobygging i livet mitt de siste årene. Kanskje jeg får bli med Helge på Finse og bygge en neste år. Jeg får spørre ham om det. Så får vi også håpe at jeg har en jobb jeg kan ta ferie fra også…

English: the last day of the Easter holiday we spent snooping in the cabin neighbourhood

Skitur i snøvær og blåst i Eggedal

Første påskedag var det snøvær og blåst, men ut skulle vi! Det har jo knapt vært snø i hele vinter, så det måtte vi jo.

Planen var å gå mot Haglebu, ettersom jeg ennå ikke har gått dit, men med så mye snøvær var vi ikke sikre på om vi faktisk kom til å komme fram. I hvert fall ikke hvor lenge vi faktisk hadde lyst til å være ute.

Som dere ser var det ikke bare litt snøvær, det som ikke synes er at det snødde oss midt i mot. Det var ikke så mange ute på fjellet akkurat, det nye er tydeligvis å dra hjem fra påskefjellet på søndag. Men det gir bare mer fjell til oss andre!

Som de eneste i Eggedal går vi på tur, som innebærer matpakke, selv om det er snøvær. Vi hadde matpakke, klementin og sjokolade. Vi burde kanskje hatt med oss varm saft også, men sekkene på fjellet er ikke store nok til både masse ekstratøy og termos.

Det er ikke så ofte jeg spiser lønsj på tur med ulltrøye, ullgenser, allværsjakke og boblejakke. Ikke minst to luer og to hetter. Men se på det smilet! Det er sånn det går jeg er på tur.

Jeg smiler til og med i motvind. Det er noe skikkelig deilig med å være varm og god i dårlig vær. Å kjenne at det virkelig blåser rundt deg, men at du er varm og glad. Med været vi hadde i går er det ikke så rart å vise bilder av snø, tenker jeg 🙂

English: the last skiing trip at the cabin this Easter holiday was snowy, but nice.

90 år er ingen hindring på skitur

På fjellet i påska fikk vi med oss Bess på skitur, for å være 90 år er ingen hindring når man elsker å gå på tur.

Det var ikke veldig masse fint vær på fjellet, men på lørdagen var det opphold og tidvis blå himmel, så da fikk vi med oss farmor på 90 år ut på tur.

Erik var klar for tur! Erik og jeg lever egentlig i to parallelle temperaturunivers der han alltid har på seg minst ett lag mer med ull enn jeg har.

Kristen var også med på tur. Som dere skjønner var det en oransj dresskode som jeg ikke hadde fått med meg.

Bess var litt usikker på hvordan det kom til å gå på skitur, for hun hadde ikke vært ute på plankene siden i fjor, men det gikk veldig bra. Hardt underlag og litt nysnø på toppen ga nydelige forhold.

Den oransje mafiaen på tur!

Jeg liker dette båthuset her. Tar alltid bilde av det når jeg går forbi, uansett sesong. Det noe vakkert med kulturlandskap.

Det jeg liker så godt med Eggedal er at det er så lett å gå på ski der. Det er myke åser med fjell i horisonten, så man slipper å klatre rett opp, men kan se på fine fjell. Det er nok også bra når man er 90 år og skal gå på ski.

Vi fulgte snøen og den blå himmelen over Toveåsen. Så glad blir man av å være ute.

Farmor og barnebarn. To vandrere med verden for sine føtter.

På Toveåsen spiste vi nista, sjokolade og så på utsikten. Erik og jeg liker turete tur, med matpakke og liggeunderlag og hele opplegget, men i Eggedal er de fleste på joggetur, så vi er litt alene om akkurat det.

Bess ass, hun er dødstøff. For har man gått opp må man kjøre ned, selv om man kjører sikksakk for å holde seg på snøen.

Bess og Kristen gikk tilbake til hytta og Erik og jeg gikk til Fiskeløysingen for å få oss vaffel. Det er sånt som må med når man er på fjellet i påska.

English: we took Erik’s grandmother out skiing, because even though she is 90 years old, she loves being outside.

Påska 2017 i ti bilder

Vel tilbake fra ferie ville jeg vise dere påska 2017 i ti raske bilder. I hvert fall den delen vi tilbragte på hytta i Eggedal.

Det var folksomt på hytta påska 2017 kan dere tro, med fult hus og tre generasjoner på få kvadratmeter. Den første dagen løste jeg kryssord og spiste lammestek til middag, som man bør i påska.

Dag to tok Kristen, Erik og jeg med oss Bess på skitur. Ikke verst for påska 2017 at til og med bestemor på 90 fikk seg en skitur. Det var overskyet, men hadde kommet nysnø, så det gikk fint å gå.

Sammen besteg vi et fjell og spiste lønsj. Det kom til og med litt blå himmel! Luksus.

Etter lønsjen gikk Kristen og Bess tilbake til hytta og vi til Fiskeløysingen, det blir ikke påske uten vaffel, det er helt sikkert. Vi fikk til og med solskinn mens vi spiste vaffel, det kaller jeg kvalitetspåske.

Det var ikke så mye snø på fjellet og våren var helt klart på veg, så det ble litt hinderløypeskitur.

Påskeaften ble det kjøttfondue, som seg hør og bør. Det var travelt i fonduegryta, men det er så bra å spise sakte mat, for da får man pratet så mye mer.

Søndag snødde det, var lavt og tett skydekke, men ut skulle vi! Jeg pleier ikke å ville ut uansett vær, men skilysten var sterk i påska, så vi gikk mot Haglebu.

Mat må man ha, selv om det snør og blåser. Men etter en kald lønsj snudde vi og gikk hjem, for det er grenser for hvor mye selvpining vi liker.

Søndag kveld var det bare Bess, Erik og jeg igjen og vi nøt kvelden med kling. Vi slo opp om kling var spesielt for Eggedal og fant ut to ting, at det heter grautkling og at det er ekstremt vanskelig å lage. Så vi fortsetter å være takknemlige for at det er noen i Eggedal som lager kling for oss.

Mandag, siste dag i påska 2017, tok vi en tur i nabolaget. Det gikk fint å gå på skaren og vi oppdaget noen nye, fine utkikkspunkter. Som dere skjønner hadde vi noen veldig fine dager på fjellet.

English: ten photos of my weekend at the cabin. Skiing and hanging with family.

Drømmer om påsker som har vært

Nå er det påske og jeg har dratt på fjellet, men før bildene fra årets påske kommer kan vi se på noen fine påsker som har vært.

Jeg er ikke sikker på hvor mange påsker vi har tilbragt i Eggedal, men det begynner å bli noen nå. Den hytta her altså, den er den beste hytta jeg har vært på og det sier ikke lite.

Jeg elsker utsikten fra kjøkkenet, Dronninggutunatten i solnedgang, i alt slags lys egentlig. Jeg elsker at man er på fjellet selv om det er rett utenfor byen og at det er så stille selv om det egentlig er mange hytter der.

Jeg liker at vi kan ta med venner på fjellet og at man både kan gå både kort og lang tur og allikevel få vaffel. Og hvilken vaffel, verdens største og beste vafler, hvem vil vel ikke ha det på hytta?

Påske er fint vær og skitur og fjelltopper og nydelig lys.

Påsker er perfekte for solskinnsskigåere som meg, som liker godt føre, solskinn og kos. Jeg liker store, hvite vidder og appelsinpauser (i hvert fall klementinpauser). Det er sånt som gjør livet godt å leve.

Så nå satser jeg på at årets påske blir like bra som mine tidligere påsker og at sola kommer til å skinne like fint på meg i år som den gjorde i fjor.

Det er alltid bra når man kan få det beste av begge verdener, både by og fjell. At jeg kan ha fest med venner, brunsje i byen, se på kunst og så dra på fjellet og gå på ski og få frisk luft.

English: this is what I wish my Easter holiday will be like this weekend. Sun, snow, skiing, waffles, good people and the best cabin ever. I hope you have a nice weekend.

Å ake for første gang var veldig morsomt

Det siste jeg gjorde på hytta for en uke siden var å ake.

Jeg vet ikke om du har akt så mye siden du var liten, men om du har prøvd å ake som voksen vet du at det er skikkelig slitsomt. En ordentlig intervalløkt, egentlig. Det er ikke selve akingen som er slitsom, det er å gå opp bakken igjen etter at du har akt ned. Alle vet hvor slitsomt det er å gå i løs snø og i oppoverbakker, tenk nå igjen på hvordan små barn løper opp akebakken om og om og om igjen. Helt sinnsvakt. Men men, aking er i hvert fall veldig gøy.

Søndag på hytta var vi alle litt treige og frokosten varte lenge. Bror begynte tidlig med å leke i snøen. Det har ikke snødd så mye på fjellet i vinter, men det har tydeligvis blåst mye, så det var mye snø på trærne.

Så Bror gikk rundt og slo på trærne, så snøen falt ned og han fikk snø i nakken 🙂 Egentlig hadde vi planlagt å lage snømann, men dessverre var det bare snøen på trærne som var kram, den på bakken var perfekt pudder. Men i stedet for å finne et fjell å klatre opp for å kjøre ski ned, fant vi fram akebrett (for det er selvfølgelig fire akebrett på hytta) og akte i stedet for.

Å ake er en våt affære, i hvert fall i strålende solskinn og puddersnø, så det ble ikke tatt så mange bilder underveis, men vi tok et gruppebilde til slutt.

Vi fant ut at den beste bakken å ake i ved hytta er bakken ned til parkeringsplassen, den er passe rett, passe bratt og passe lang. Jeg tror vi klarte fem turer før vi var passe slitne og helt gjennomsvette. Men det var utrolig deilig å være ute i solskinnet, leke i snøen og henge med broren min. Det er ting jeg synes alle bør gjøre.

English: in stead of skiing my brother and I went sleighing at the cabin the last day. It was very fun and exhausting.

Kjøttfondue og Munchkin på hytta

En god måte å bruke lørdagen sin på er å spise kjøttfondue til middag og så bruke kvelden på å spise kling, smake på øl og spille Munchkin. Så det var akkurat det vi gjorde på hytta sist lørdag.

Etter nydelig skitur var vi allikevel ikke helt klare for middag, så vi begynte med å smake på øl. Pappa hadde fått med seg en eske med morsom øl som vi fikk prøve. Det er alltid best å smake på øl når man er fem stykker på en flaske. Da får man smakt på flere øl og får ikke så mye av de vonde.

Men etter noen øl var det på tide å lage middag. Tradisjonen tro stod kjøttfondue på menyen og hele familien var i arbeid. Det er noe av det beste med kjøttfondue, alle sitter og kutter noe og alle hjelper til.

Litt utradisjonelt hadde vi forrett før kjøttfonduen. Pappa laget rekecocktail og vi drakk sprudle til. Alltid bra med magnumflasker, det gjør liksom lørdagen bedre.

Det er noe eget med måltider der man lager maten underveis. Man får mer tid til å prate, til å fundere, det er noe jeg kan like. Det er vel derfor så mange liker taco, nettopp fordi man lager maten mens man spiser den.

Vi spiste salat og stekte kjøtt og deilige grønnsaker og drakk nydelig rødvin og koste oss. Er det ikke sånt man skal gjøre på en lørdag?

Til dessert ble det mer kling og mer øl. Ah, kling, det er virkelig noe av det beste jeg vet. Men så liker jeg jo ikke store, søte kaker.

Vi avsluttet dagen med Munchkin. Det var akkurat enkelt nok til at mamma og pappa skjønte det og vanskelig nok til at mamma slo oss ned i støvlene. Ikke så rart det, egentlig, hun er veldig flink i spill.

Ingen tvil om at det var en bra lørdag kveld 🙂

English: last Saturday was spent tasting beer, having beef fondue and playing Munchkin. A nice Saturday indeed.

En perfekt skitur på fjellet

Det beste som skjedde forrige uke var som sagt skitur i solskinnet.

I løpet av frokosten ble det klart at det kom til å bli en strålende dag, så det var bare å komme seg ut. Vi smørte matpakke, fant solbriller og kom oss ut.

Vi hadde sjekket at løypene hadde blitt preppet, men preppemaskinen hadde ikke gått forbi hytta ennå, så vi var alle fornøyde med gamasjene våre.

Vi fant sporet og gikk med sola i ryggen og bare nøt det perfekte været.

Jeg husker ikke sist jeg var på skitur med hele familien min. Ikke at jeg har gått på skitur så mye de siste 15 årene (guri så gammel), men det var veldig hyggelig å være alle sammen på skitur igjen.

Jeg hadde første skitur i min nye skibukse og det var virkelig en revolusjon. Jeg har vært notorisk dårlig til å kjøpe nytt turutstyr de siste fem årene, etter hvert som at jeg har blitt for for det jeg hadde. Men denne nye skibuksa som er stor nok og superstretchy var nydelig å gå i. Å kjenne at klærne jeg hadde på meg jobbet med meg, at de gjorde det lettere å gå. Så utrolig deilig.

Det var morsomt at alle unntatt bror hadde skijakker i rødtoner.

Vi skulle gå runden til Fiskeløysingen og se om det var mulig å få vafler.

Det var mange folk rundt hytta, men ingen vafler dessverre. Det var ikke bare jeg som var trist over det, men heldigvis hadde jeg matpakke og te og solskinn. Men det var kaldt å sitte stille, så vi ble ikke lenge.

På denne runden til Fiskeløysingen er vaflene etter 6 av 9 km. De 3 siste kilometerene er flate og har en lang og slak nedoverbakke, så de går veldig fort.

Fulltallig gruppebilde! Takk for deilig skitur alle sammen, jeg koste meg innmari mye.

English: the perfect ski trip last Saturday. 

Pølser, potetmos og portvin på en fredag

På fredag var vi oppe på hytta i nitiden og var klare for pølser og potetmos til kvelds, men det vi ikke visste var at Karl hadde tatt med portvin fra 1994 til oss. Men til det senere.

Vi kom opp til varm hytte, en av de største luksusene vi har. 350 kr for at Ole Gunnar kommer og fyrer opp hytta før vi kommer opp. Så verdt det å ha varm hytte og ikke -10 grader som man må jobbe med når man kommer opp.

Vi hadde planlagt kveldsmat til alle når vi hadde kommet opp, noe enkelt, godt og raskt, nemlig pølser. Ah, gode pølser og hjemmelaget potetstappe (men litt kålrabi i fordi vi ikke hadde nok poteter, men en kålrabi), så enkelt, så godt.

Vet du hva som kan gjøre en kveld med pølser og potetstappe bedre? Portvin. Vel, ikke i maten, men til maten fungerer det veldig bra. Nesten som sprudle.

Bror hadde nemlig vært så heldig å arve en portvin fra 1994. Nå, dette blir litt komplisert, men Bror er altså den eneste av sine venner som faktisk drikker portvin, så da en venn oppdaget noen gamle flasker hos sin farmor som ingen kom til å drikke, ga han dem til Bror til jul. Sånne venner kan man like!

Flasken var nok ikke ment for å oppbevares så lenge, så det var litt vanskelig å få ut korken, veldig vanskelig å få ut korken, men til slutt ble det portvin på oss. Vi drakk den til kling og Anton Berg-konfekt og anslo kvelden som svært vellykket. Ville ikke du?

English: the first evening at the cabin we had mashed potatoes and nice sausages and port from 1994 that Karl had gotten from his friend. He has some great friends.

Den aller beste utsikten til frokost

I helga var vi i Eggedal og det jeg liker aller best i Eggedal er utsikten til frokost.

Jeg har vist dere utsikten mange ganger nå, men det er så utrolig vakkert og deilig å sitte ved kjøkkenbordet og ha denne. Å se utover fjellet og kjenne roen senke seg, å ha vinduer langs hele veggen selv om det er en vinterhytte. Å se hvordan lyset spiller på fjellet gjennom hele dagen og å bare nyte hvordan fargene endrer seg gjennom dagen.

På lørdag så kjempet sola seg gjennom skyene i løpet av frokosten og det ble en helt nydelig dag. Det er rart hvordan jeg både får lyst til å løpe ut i det fine været og bare nyte det inne fra stua når vi er på fjellet.

Vi brukte lang tid på frokosten, nøt fjellet og solskinnet. Vi planla skitur, smurte matpakke og smurte ski. Bare bror hadde pakket solbriller, så vi andre fikk låne fra lageret på hytta. Flaks at man har en hytte med solbriller helt tilbake til tidlig 70-tall.

I dag sitter jeg også og drikker te og ser på utsikten, men nå ser jeg ikke på fjell og bjørkeskog, men på Hasle og Østmarka i det fjerne. Det er heller ingen dårlig utsikt, men det er ikke det samme som Dronninggutunatten i Eggedal.

Vi hadde det så fint på hytta i helga at vi allerede har planlagt å dra opp en helg til i vinter, så nå gleder jeg meg til det mens jeg leser prosjektledelse til oppstart på BI i morgen.

English: my favourite view is from the kitchen table at the mountain cabin. I just love this mountain and how the sun colours it in different shades all through the day. It really is my favorite view and I loved how my family fell in love with it too this weekend. 

Tur rundt Bekkerudsjøen

Søndagen i Eggedal var det tid for en tur, så Kristen tok oss med rundt Bekkerudsjøen, rett nordvest for hytta.

dsc_0271

Det var ikke store stien vi skulle følge, så det var godt vi hadde kjentmann med på turen. Det er litt trist at det ikke er så mange tydelig merka stier i Eggedal, men nå lærer vi i hvert fall hvor det er fint å gå.

dsc_0276

Ved vannet rett bak hytta stod det et båthus som måtte inspiseres. Jeg fikk litt dånedimpen av alt dette fine høstlyset.

dsc_0283

Det har vært lite naturfotografi i det siste, men jeg klarte å lure til meg noen minutter med denne blomsterlaven. Trofaste lesere vet at blomsterlav er et yndet motiv hos meg.

dsc_0292

Vi kom opp på kneika helt i sørenden av vannet og plutselig så vi langt innover. Ingenting er så klart som høstluft. Dessuten ser man langt når man står på siste fjellet før resten av Østlandet…

dsc_0297

Nordover så vi hele Bekkerudsjøen foran oss. Her begynte stien å bli litt tydeligere også, så det var lett og fint å gå.

dsc_0299

Vi kom ned til en liten og gammel demning. Der lå det flere båter trukket opp,klare til å transportere folk til hyttene øst for vannet.

dsc_0310

Vi fulgte stien nordover, klatret opp og over en knaus, fant et sauetråkk langs nordsiden og fulgte myra oppover i åsen øst for vannet. Sauer er ikke de beste til å velge sti, men til slutt var vi oppe på østsiden.

dsc_0316

Det begynte å bli middagstid, men de som har lovet tyttebær til kjøttkakene, må plukke bær. Det var et hav av krekling, men knapt noe tyttebær, så det tok litt tid, men til slutt hadde vi nok.

Turen tilbake over åsen gikk raskt og plutselig var vi tilbake på hytta. Det var en ordentlig fin tur og jeg gleder meg til å gå den igjen. Er nok fin på ski også.

English: the last day in the mountains was spent walking around a lake just North West of the cabin. It was a lovely trip and the weather was perfect. 

Kjøttfondue med familien

Som jeg har sagt før er kjøttfondue en tradisjon på hytta i Eggedal og da vi var hele familien på hytta i høstferien ble det kjøttfondue igjen.

dsc_0243

Til kjøttfondue som til mye annen mat er det mye skjæring. Vi spiste deilig biff, sopp, paprika, løk og hadde salat til. Og så lagde Kristen både en tomatsaus og en peanøttsaus, det var ordentlig godt.

dsc_0248

Men først var det champagne! Til og med ekte champagne, ikke bare sprudle, som Erik og jeg pleier å drikke. Vi feiret at Kristen hadde overtatt hytta, vi hadde faktisk første tur etter at han tok den over alle fem. Det er alltid riktig å starte et måltid med litt god sprudle.

dsc_0254

Jeg rakk ikke å ta mange bilder mens vi spiste, for det var mye action, mange gafler i kokende olje og rødvin å rekke mellom stekingen. Her er Nina i full aksjon 🙂 Kjøttfondue er så morsomt, det at man lager maten mens man spiser gjør at tempoet holder seg nede og man får pratet mens man spiser. Det er sånt jeg liker.

dsc_0259

Etter middagen var det luksusdessert på ekte Eggedalvis. De hadde kjøpt kling nede i dalen da de hadde vært og handlet, kling og jordbær. Det er sånt det blir bra dessert av.

English: just a quiet evening in with the family, having meat fondue and local dessert.

Vedkløyving, hurra!

Tilbake på hytta var det igjen på tide med litt arbeid med ved. Alle trærne Kristen felte i fjor hadde blitt tørre og fine og nå stod vedkløyving på planen.

dsc_0211

Har jeg snakket nok om hvor vakker jeg synes høsten er på fjellet? Kanskje litt? Vel, det er den. Ingenting er så tilfredsstillende som en solfylt høstdag med ærlig, fysisk arbeid. Her ser vi gjennom bjørkene nettopp fordi Kristen felte alle granene. Gran altså, teit tre.

dsc_0217

Jeg var flink og startet enda en ny vedstabel langs husveggen. Pappa pleier jo å si at den som hogger ved blir to ganger varm, mens sannheten er at man blir varm hver gang man gjør noe med veden. Man flytter den, stabler den, klyver den, bærer den og fyrer den. Så man blir i hvert fall fem ganger varm 🙂

dsc_0220

Familiebilde! Kormene og Dronninggutunatten. Jeg er så fornøyd med at vi dro opp. Det er så vakkert der på hytta. Man får ro i sjelen av å jobbe i så vakre omgivelser.

dsc_0227

Det ble litt vedkløyving på meg også. Å kløyve ved er jo perfekt styrketrening om man ikke har klart å komme seg til treningssenteret (som jeg ikke hadde klart den uka). Du får brukt hele overkroppen, må bruke kjernemusklaturen til støtte og så er det en god konsentrasjonsøvelse. Du må være konsentrert for å treffe godt.

Jeg har alltid likt vedkløyving og er glad vi har hytta i Eggedal der det kommer til å være nok ved å kløyve i mange år framover.

English: I love splitting wood, especially in the mountains in the autumn in the sunshine. I think it is evident.