Da vil kunstindustrimuseet ha deg! Bare les denne artikkelen her eller denne fra Adressa.

Det har seg nemlig slik at de skal ha en utstilling som krever to nakne menn. Men kunstneren har ikke ordnet to menn som reiser rundt med utstillingen, hvert sted utstillingen er må de skaffe menn til å være utstillingen. Og for at det ikke skal være de to samme som er der hele tiden, så ønsker museet seg en 8-9 menn som kan rullere.

Om du vurderer å være med så vil du ha på deg den tingen over hodet hele tiden, så ingen vil se ansiktet ditt mens du holder på. Du trenger ikke være stram og fast og tynn for å være med og du skal “bryte” med en annen mens du er der. Den du bryter med kommer til å være like som deg selv, for litt av poenget er at kampen skal være jevn.

Høres det ut som noe for deg? Jeg kommer og heier om du blir med!

På mandag var vi på Arturo Ui på Trøndelag teater. Stykket er skrevet av Bertholt Brecht mens Hitler holdt på og selv om stykket handler om mafia og at man ønsker kontroll over blomkålhandelen i en liten by, så er det klare (nesten overtydelige) paralleller til Nazi-Tyskland og Hitler som tok over makten. Trøndelag teater kaller stykket en gangsterkomedie og akkurat det må jeg gi dem helt rett i. Det er så mye bra med dette stykket at man ikke helt vet hvor man skal starte.

Først og fremst, Hans Petter Molvær. Han er en gjøgler uten sidestykke og briljerer som smågal, usikker og stormannsgal Arturo Ui (evt Hitler). Faktene, språket, de utrolig raske humørendringene, det er utrolig underholdende. Det er flere andre som utmerker seg også, dramalæreren til Ui samt hans nestkommanderende. De fire fra BlomkålTrusten (de er som kopier av Bruspulverguttene fra Vazelina Bilopphøggers hjulekalender) med talekor og firstemt sang. Nei, det er mye lekkert her.

Det neste er scenen. De har tatt vekk alt av sceneteppe og annet rask på scenen. Det er faktisk åpent helt inn og helt ut til begge sider. De har en golfbil på scenen, for ikke snakke om en hel lastebil. I løpet av stykket regnet det vann, kuler og piler ned fra taket. En av skuespillerne skjøt golfballer ut mot publikum og hele publikum blir tatt opp på scenen under forestillingen og lager selv en stor folkmasse som er en del av forestillingen. De har byttet ut en monolog med en solo med moderne dans og har flere dansepartier med hele ensamblet. Det er så mye rart som skjer, så morsomme rekvisitter og så mye gjøgleri at tiden bare flyr forbi.

Og selv midt i gjøglingen med lys og musikk så skjønner man etter hvert hvordan det må ha vært å være tysker. Når man selv er folkemengde merker man hvor vanskelig det er å ikke klappe, selv om skuespilleren bare sier tomme ord. Man ser hvordan det er mulig å føle seg lurt selv om man egentlig går inn i det med åpne øyne.

Teateret inviterte oss til å bli igjen etter forestillingen for å prate med skuespillerne om stykket. Det var spennende å høre hvordan skuespillere prater om alt rundt en oppsetning, hvordan man finner karakteren sin, hvordan regissører jobber forskjellig og hvordan man får til å lage komedie av et samfunnsspørsmål som blir mer og mer aktuelt i vår egen tid.

Hva kan jeg si? Dra og se Arturo Ui! Selv om du ikke er veldig teaterfrelst (eller har en kjæreste som ikke er det), kom dere ut og få en annerledes teateropplevelse. Det anbefales så absolutt 🙂