Sist lørdag var vi på Sentrum Scene og så Lemaitre og selv om det var en fin konsert, så tenkte jeg nesten mest på at jeg plutselig var mye eldre enn alle andre i publikum.

Ikke at det er 100% sant, men i hvert fall 96%. Det var en rad med 40+ som stod rett bak front of house, men annet enn dem var alle andre i publikum under 25 år, gladfulle, hoppedanseglade og plutselig mye yngre enn meg.

Så Lemaitre er et norsk band som lager noe jeg ville kalt indie-elektronika, eller som Erik sa; “shoegaze etter 2010”. Det var melodiøst, med gitar og keyboard, men med mye indie over seg. Det var morsomt og lystig, men innimellom litt for kjedelig. Eller i hvert fall enkelt og monotont. Men det var nok bare vi som syntes at det var litt lite engasjerende innimellom, for alle rundt oss hadde det utrolig morsomt. De var fulle, glade, sang med og danset. Det var ikke en sånn “dette er den beste konserten alle i lokalet har vært på noen gang”, men en “alle har en veldig bra fest en lørdag” og vi var både for edrue og for gamle. Det tror jeg i hvert fall.

Konserten var bra, jeg ville gitt dem 4 av 6, Erik sa 3 av 6. De led litt av at vi så Aurora før jul og hun var så utrolig god. De var ikke så rutinerte, så tighte, så erfarne og brukte ikke publikum så bra som de kunne gjort. Men så har de også bare hatt noen hits, ikke levert en skikkelig gjennomarbeidet plate ennå. Men om de får til det så tror jeg at jeg kunne gitt dem en sjanse til.

English: we saw Lemaitre at Sentrum Scene last Saturday and it was a nice concert, but it wasn’t amazing, so I might not see them again. But the young, drunk people around us had a good time.

Tirsdag i forrige uke var jeg på konsert med Grimes på Rockefeller! Hun spilte bra, holdt høy intensitet, det var bra dansestemning, men bassen var skrudd opp høyt og det var vanskelig å høre vokalen, det likte jeg ikke så bra. Men jeg hadde det morsomt på konsert.

Hun hadde magiske dansere. Og oppvarmeren var syngedamen hennes.

Hun hadde på en Mochinotrøye som så ut som en flaske med vaskemiddel, tights med høytalere på og leopardprint. Magisk. Og så hadde hun en stor, rosa sløyfeting på hodet.

Hun mikser og synger og er gal og morsom og sa de koseligste (nesten nusseligste) tingene mellom låter. Og så hadde hun ikke encore, men sa “dere, jeg liker ikke encores, fordi jeg alltid er redd for at dere ikke klapper meg inn igjen og dette er yndlingssangen min, så jeg bare spiller den nå, jeg”. Elsker ærligheten. Trist med litt dårlig selvtillit, og litt rart når hele Rockefeller elsker henne høyt, men jeg liker det allikevel.

English: I saw Grimes last week and it was super fun, she had the best dancers, but I would have liked to have heard her vocals better

Gåsehud og en utrolig varme under “Learning to live”. Beth Hart er en sinnsykt bra dame

På lørdag var jeg som sagt på konsert med Beth Hart på Sentrum Scene. Hun er en gammel traver, har gitt ut en haug med album og turnert mye. Hun spiller soul/rock med mye umpf og gir alt. Hun er stadig innom Norge, kanskje ikke en gang i året, men stadig vekk i hvert fall, og det var tydelig at Sentrum Scene var fylt av fans. Det var utrolig god stemning gjennom hele konserten, alle storkoste seg og under de største favorittene fikk jeg gåsehud. Beth koste seg på mye at hun ikke ville gå av scenen og de måtte skru av lysene før noen av oss begynte å bevege oss.

Jeg er helt sikker på at jeg skal på konsert med henne igjen, for det var litt av en opplevelse.

English: I went to a Beth Hart concert this Saturday and it was SO GOOD. She is just the coolest, most powerful person and the crowd loved her. I love it when everybody are just so happy to be at a concert, unironically happy.

Nå begynner det å bli en liten stund siden, men jeg var og så Susanne Sundfør på Sentrum Scene. Jeg har bare sett henne en gang før, på Øya i 2012, da The Silicone Veil var helt fersk. Jeg digger den plata og hun gjorde en utrolig god konsert da, så jeg var spent på hvordan det ville være nå, midt mellom plater og inne.

Konklusjonen er at det var litt rart. Innimellom var konserten innmari bra, noen ganger kjedelig og noen ganger bare rar. Så jeg vet ikke helt hva jeg synes. Hun spilte noe nytt materiale som var kult, men veldig forskjellig fra det hun har gjort tidligere. Jeg var ikke helt i discostemning, så jeg var nok ikke så entusiastisk som jeg kunne vært. I tillegg var sangrekkefølgen litt snodig, noe jeg neste aldri tenker over. Selv om jeg selvfølgelig er veldig klar over at sangrekkefølge på konsert ikke er tilfeldig.

Jeg kan bare si at jeg gikk ut av konserten litt uforløst og forvirret, men at jeg fremdeles liker musikken hennes. Så blir det spennende å høre på det neste hun kommer med.

PS: eksamen, mye press på jobb og forkjølelse har gjort at jeg ikke har hatt noe liv. Da blir det ikke noe blogging heller 🙁

PPS: irriterer meg litt at jeg ennå ikke har funnet det perfekte stedet å stå på Sentrum Scene. Jeg har det på Rockefeller og det gjør alle konsertene så mye bedre…

Jeg var så heldig å se Emilie Nicolas igjen i år. Hun har vært på turné med den nye plata og jeg har gledet meg masse til å høre henne live igjen. Når man har hørt en plate om og om igjen er det alltid litt skummelt å høre sangene “i virkeligheten” for man vet aldri hvordan artisten ønsker at de skal være på scenen.

Men konserten med Nicolas var en fornøyelse. Lys og lyd var utrolig bra (spesielt viktig med god lydnår vokalen hennes bærer musikken), stemningen var god, de spilte godt sammen og Nicolas var like fantastisk i virkeligheten som hun er på plate. Det var en time med gåsehud og ren nytelse på Rockefeller sist fredag og jeg anbefaler alle som er i tvil å kjøpe billetter til ekstrakonserten hennes!

Om du ikke kjenner musikken er den i krysset mellom pop, jazz og elektronika. Elegant, ettertenksomt, med spennende rytme og sterke melodier.