Løvstakken opp i sommerværet

Fredag for to uker siden, da det fremdeles var supervarmt i Bergen, gikk jeg endelig helt opp Løvstakken.

Tim, Erik, Lisa, Anja og jeg tok 10’eren rett etter jobb et stykke opp i bakken og begynte å gå.

Anja er sveitsisk fjellgeit og har gått opp Løvstakken mange ganger og hun var veiviser.

Hun valgte selvfølgelig den bratteste veien opp 😉 Men det var så varmt ute at vi hadde nok blitt gjennomsvette uansett hvilken vei vi tok opp, så det var kanskje like greit.

Det er veldig mye utrolig fin utsikt i Bergen og Løvstakken har mye bra utsikt. Det er også en veldig god grunn til å stoppe, så man får igjen pusten.

På toppen slaker det litt av og alt blir plutselig veldig fjell. Selv om alle som løper opp på toppen gjør at det føles litt mindre som fjellet…

Jeg fant skrubbær.

Så hadde vi piknik på en steinhylle helt på toppen. Det blåste egentlig en del, men det var bare varm vind, så det var egentlig deilig. Spesielt fordi det var veldig varmt ute.

Vi hadde med oss nok gin på tur!

Vi besluttet å ikke drikke for mye for tidlig, men heller gå ned til Fyllingsdalen og bade.

Det var skikkelig bratt den veien også.

Vi var nede ved Melkeplassen ca kl 21 og da var det fremdeles lunkent vann og nydelig og være ute, så vi ble i vannet en stund. De hadde stupebrett med svikt i til og med!

Etter badet fant vi oss et fint svaberg og så på solnedgangen, drakk vin og gin, spiste opp middagen og ble spist opp av knott (i hvert fall Erik og jeg).

Det var en helt fantastisk kveld, perfekt sommer på alle vis og med det beste selskapet. Nå må jeg bare finne nye venner fordi ingen av dem er i Bergen til høsten 🙂 Men ny høst, nye mennesker!

English: I had the most amazing hike up Løvstakken, swimming at Melkeplassen and enjoying the sudden summer in Bergen two weeks ago.

Regntøy til dame som er kort og dyp

Nå skal jeg fortelle hva jeg gjorde da jeg skulle kjøpe regntøy til dame som er kort og dyp (meg selv).

Når man bor i Bergen må man ha regntøy. Ikke at det har regnet så mye ennå, men når værvarselet sier enten 0,8 millimeter regn eller 12 millimeter regn den neste timen, så er det greit å være forberedt. Men hva gjør man når man har vokst ut av det gamle regntøyet? Jo, da må man kjøpe nytt. Og man skulle trodd at det ikke var så vanskelig her i Bergen, men det var det.

For det første så prøvde jeg å kjøpe det for sent i sesongen. Da jeg gikk i sportsbutikkene fortalte de meg at i oktober er sykkelsesongen over og du får ikke sporty regntøy før til våren. Som om det kommer til å snø masse i Bergen i vinter og ingen kommer til å ha på seg regntøy før i april. Tomme var de uansett. Men så skulle jeg til Oslo og jeg fikk tid til å prøve å finne regntøy til dame der.

Da begynte neste problem. Hver produsent har kun én modell sporty regntøy til dame. Og det er ikke kort og dyp som produsentene tenker på når de lager sånne klær. Så hva gjør man da? Jo, man finner et merke som har passet før og ser om de fremdeles lager klær som passer. Jeg har allerede skrevet om treningstøy fra Craft som jeg er veldig fornøyd med, så da jeg fant Craft på XXL i Storgata så håpet jeg på det beste og flaks for meg hadde de sykkelregntøy igjen og det passet!

Eller “passet”. For jeg endte opp med regnbukse i herremodell i størrelse M og regnjakke i damemodell i størrelse XL. Jeg er 160 cm høy og ellers ikke spesielt stor til dame å være, så det sier litt når jeg trenger XL. Om noen kjenner de som designer regntøy kan de gjerne tipse dem om hvordan damer faktisk ser ut, så det kommer regntøy til dame som faktisk passer damer…

English: I needed new raingear and finally find some from Craft, but the pants are men’s size M and the jacket is women’s size XL. So good luck finding anything if you are bigger than me…

En tur langs Fjellveien

Det er mange fine ting å gjøre i Bergen og en av dem er å gå Fjellveien.

Hva er egentlig Fjellveien? Først og fremst er det en ordentlig vei her i Bergen og folk har postadresse der. For det andre er den en av de mest brukte turveiene i byen. Det er en grusvei for det meste, og minner derfor mye om turveien langs Akerselva i Oslo. Den er bra for barnevogner og folk som vil løpe “i skogen”, men som ikke vil løpe på sti.

Fjellveien har nok bedre utsikt enn stien langs Akerselva, men begge er som en grønn lunge midt i byen. Du er plutselig helt alene, selv om byen er rett ved siden av deg og overalt rundt deg.

 

Jeg har gått langs Fjellveien to ganger nå og begge gangene har jeg satt pusten litt i halsen over utsikten og hvor vakkert det er alt sammen. Du går i noe som er en mellomting mellom en allé og en byskog og med lett yr, glinsende løv og solnedgang over fjorden så er det så vakkert at du ikke klarer å ta bilde av det en gang.

Det er nok mest folk som allerede bor på den siden av byen som bruker veien, men det er veldig lett å bare gå (klatre) opp bakken fra Fløybanen og så gå nordover langs veien. Fjellveien går faktisk ikke langt fra huset mitt og videre nesten helt ut til NHH. Jeg har ikke vært så langt ennå, men jeg ser for meg at det blir en tur helt til enden etter hvert.

Bergen er velsignet med mye fin utsikt og det er jeg veldig takknemlig for. Vi får se hvordan det blir nå som det begynner å bli ordentlig mørkt, men hittill har denne høsten bare vært bra, her i Bergen.

English: I have walked the path/ road Fjellveien twice now and I highly recommend doing the walk. You just follow the road on Google Maps and enjoy the view.

Sjø og fjell i Donostia

Baskerland har både sjø og fjell og det gjelder også for Donostia (San Sebastian).

Vi hadde ikke egentlig tenkt til å gjøre så mye mer enn å være på stranda og spise deilig mat i Donostia, men vi oppdaget at en av turistattraksjonene var Jesus oppå et fjell, så da ble det både sjø og fjell den første dagen. Vi gikk fra leiligheten, over broa og bortover “strandpromenaden” som går rundt byfjellet midt i byen.

På en måte er Donostia bare sjø og fjell for byen er to strender adskilt av et lite fjell. Selv om vi ikke nødvendigvis  gå på tur når vi er på ferie så er det veldig deilig å få strukket litt på beina og fått opp pulsen litt. Spesielt når man sitter mye på tog ellers.

Det var mye fin utsikt over både sjø og fjell oppover bakkene. Vi fikk både god utsikt innover, så vi fikk sett byen og landet innafor. Men vi fikk også sett mye hav. Donostia er jo innerst i Biskayabukta og man ser rett ut til storhavet. Det er ingen øyer utenfor (det er derfor det er bra å surfe der) og derfor få båter på vannet (for hvor skal man seilie?), men det er alltid vakkert å ha litt hav å se ut på.

Det var varmt å klatre opp på fjellet, men vi ble belønnet med veldig fin utsikt til Jesus og til byen.

Jeg kan skjønne hvorfor både franskmenn og spanjoler kommer hit på sommerferie for det er både vakkert, godt vær, god mat og morsomme ting som skjer. Skal du ha flere turmuligheter i Donostia enn å gå opp fjellet kan du alltids gå langs hele den lange strandpromenaden (det rakk ikke vi) eller gå oppover langs elva. Jeg tror man kan klare å bruke mye tid i Donostia før man er lei.

English: we spent a couple of hours in Donostia walking up the city hill and admiring the view. 

Å seile fra Frognerkilen til Veierland

Det siste vi gjorde før vi dro på ferie var å seile båten ned til Veierland sammen med Kristen.

Kristen har en Halberg-Rassy missil 2 på 24 fot fra 1977, så ikke en stor eller ny båt, men veldig fin å seile. Til vanlig bor den i Frognerkilen, men annenhver sommer seiler han den ned til Veierland. Og i år fikk vi være med og seile!

Vi startet turen etter jobb på fredag og hadde planlagt å stoppe og sove ca ved Drøbaksundet på veien.

Jeg elsker å seile, men får gjort det altfor sjelden, så jeg gledet meg masse til tur. Jeg har ikke seilt så stor båt som dette så ofte, men størrelsen spiller ikke så stor rolle for meg, det er ikke hvor fort det går, men hvor fort det føles som er viktig.

Det var nydelig vær og nok vind til å seile, så vi fikk en veldig fin første dag. Jeg var så heldig å få styre hele dagen og koste meg glugg i hjel.

Erik syntes heldigvis at det var fint å være lettmatros og byssegutt, så jeg fikk holde i roret.

Middagen ble spist i fart med solnedgangen i ryggen. Så vakkert og så godt.

Sommernatt på fjorden er ikke det verste som kan skje midt i juli.

Etter å ha lagt til kai ble det øl og snop på svaberget og en tidlig kveld.

Neste morgen våknet vi av at Kristen kastet loss kl 8 og frokosten ble inntatt på blikkstille vann.

Jeg fikk meg også et morgenbad i solskinnet i helt ny badedrakt. Ser dere stripene?

Det var stille helt til vi var forbi Jeløya. Da blåste det opp og vi seilte hele veien over fjorden og forbi Bastøy i ett slag. Veldig kult å få styre hele andre dagen også!

Det var mye sjø og vind fra dårlig retning, så det tok tid å seile, men det var nydelig å ha to dager på fjorden. Jeg gleder meg til neste gang!

English:the weekend before we left for Spain we helped my father in law sail his boat to the summer house. I love sailing and had the best time, especially since I was allowed to steer the whole trip.

Sølvmerket fra Katnosdammen og hjem

Den andre dagen på turen i Nordmarka ble ikke like lang, men vi tok sølvmerket for Kjentmannsposter 2014-2016 og det er ingen liten bragd.

Vi hadde jo ikke egentlig tenkt å overnatte på Katnosdammen, det var bare en nødplan. Men vi hadde med oss soveposer, tannbørster og en stor porsjon havregryn i tilfelle. Så da ble det havregryn til frokost 🙂

Det hadde vært stekhett dagen før, men søndagen startet i det litt kjøligere hjørnet.

Så glad ser man ut når man skal ta sølvmerket! Erik kjøpte denne sykkeltrøya på salg på Craft og jeg kan absolutt anbefale å ha en sykkeltrøye om du liker å sykle. Den har høy halv, lange ermer og glidelås foran, som alle tre er veldig praktisk å ha.

Vi startet med å sykle rundt Vesle Sandungen, ned til Langlivann og så trillet vi opp Fyllingsdalen, en trillesti. Som dere ser var den ikke alltid like tilgjengelig…

Men vi skulle ta post 28 Kveldsrohøgda sydvest ved utsikten og det var beste rute inn dit. Det var både vått, tett granskog og litt kronglete å komme seg til posten, men da vi først kom opp spilte det ingen rolle.

Det var helt nydelig utsikt der oppe fra og vi ble sittende betatte og se utover mens vi spise kanelboller. Det var en ypperlig post å ha som nummer 24, på veien mot sølvmerket.

Den siste posten, sølvmerketposten, ble post 31 Hengebroen over Fyllingselven.

Posten ligger rett sør for Kikutstua og er på en av fire hengebruer i Nordmarka. Vi har gått over en av de andre i en tidligere postjakt, faktisk.

Her ser dere meg ta posten og sølvmerket var i boks. Vi har tatt over ti kjentmannsposter fra 2014-2016 denne våren og flere fra 2016-2019, men det har virkelig vært morsomt.

Nå som vi har sølvmerket (jeg har til og med hentet det faktiske merket hos Skiforeningen) kommer vi til å gå over til 2016-2019-poster, men postene er uansett gode turforslag, så vi kommer ikke til å kaste boka.

Det er kanskje ikke så rart, men jeg har virkelig blitt mye bedre kjent i marka, alle markene, av å ta disse postene og jeg gleder meg til å ta flere, selv om jeg må pendle til Oslo for å ta dem 🙂

Vi avsluttet turen med lønsj på Kikutstua (vi hadde ikke noe mer mat igjen) og syklet ned alle bakkene til Carl Berner. Til sammen ble det 70 km på sykkel og 15 km til fots, så ikke en dårlig tur 🙂

English: the final day of the trip we managed to get the last two kjentmannsposter and the silver badge 🙂

En lang tur i Nordmarka – Grua til Kattnosa

For litt under en uke siden var vi på lang tur i Nordmarka for å ta kjentmannsposter og det var skikkelig fint.

Egentlig har vi tatt denne turen fra Grua og hjem før, men da tok vi bare én post på veien. Nå hadde vi satt oss som mål å få sølvmerket (25 poster) og da trengte vi fem poster til før vi dro på ferie.

Vi hadde lagt opp en ambisiøs plan for oss selv for turen gjennom Nordmarka, men hadde også nødplaner i bakhånd. Alltid beredt vet du. Vi startet med å sykle fra Grua, langs Mylla og til Tverrsjøstallen. Vi hadde planlagt å ta toget fra Tøyen kl 10, men vi hadde ikke reservert plasser til syklene og toget var fullt, så vi måtte vente til neste tog 🙁 Det gjorde at vi kom litt sent igang med turen vår og planen om å ikke overnatte i Nordmarka begynte å svikte, men vi var forberedt på alt, så det gikk bra.

Da vi begynte å gå innså vi at første post var over Nordmarkas høyeste punkt og at det var mulig vi allerede måtte begynne å endre dagens rute. Men vi klatret opp de 180 høydemetrene og krysset av “Nordmarkas høyeste punkt” på lista over ting vi har fått gjort på grunn av kjentmannspostene.

Dagens første post fant vi etter 400 meter gjennom granskog, post 23 (2014-2016) Der Milorg-cella ved Svarttjern sto. Vi hadde brae syklet 12 km og gått 5 km, men vi måtte spise lønsj før vi fortsatte. Mat er viktig for den gode stemningen!

På vei tilbake forbi Tverrsjøen syklet vi rett forbi en badeplass og bestemte at vi fortjente et bad. Det var tross alt juli og sommer.

Vannet var nesten lunkent og det var deilig å vaske av seg svetten etter topptur og oppoverbakkene fra Grua.

Egentlig hadde vi tenkt til å ta post 24 på Grasdalskollen, men vi innså at vi måtte holde gåingen til et minimum om vi skulle rekke mange nok poster. Derfor syklet vi rundt Gjerdingen til Store Fidlingen. Det er noen ordentlig vrange oppoverbakker rundt Gjerdingen, men vi fant en flokk geiter på veien og da ble alt bedre.

Før vi kunne ta dagens andre post måtte vi spise middag. Vi fant en idyllisk leirplass med masse maur i nordenden av Store Fidlingen og nøt sommerværet.

Det var godt å gå litt på beina mellom all syklingen, jeg er sikker på at avvekslingen gjorde at jeg ikke ble så støl og sliten.

Det er vakkert i Nordmarka en sen sommerkveld. Vi var ikke alene i Nordmarka, men du trenger ikke å dra mer enn noen hundre meter utenfor “motorveien” før du er helt alene.

Det var litt vått å komme rundt Store Fidlingen, men med en gang vi fant dammen var post 25Store Fidlingen, ved dammen lett å finne.

Ettersom det var blitt så sent hadde vi bestemt at vi skulle overnatte på Kattnosdammen, hytta til DNT. Men vi var ikke ferdige med å ta poster av den grunn! For på vei fra Gjerdingen til Kattnosa sykler man rett forbi en ny post.

Så da fikk vi tatt post 25 Snøploghøgda for 2016-2019 også. Det er bra når man får bonusposter på den måten 🙂

Vi var framme på Katnosdammen ganske sent på kvelden og det var godt å finne ut at det var noen ledige madrasser vi kunne sove på. Katnosdammen er en stor hytte med mange senger og mye plass og det var fullt inne og folk som teltet på alle holmene. De har også kanoer og alt mulig, så det er vel verdt turen.

Men vi var ennå ikke ferdige med å ta poster for kvelden. Det er nemlig to poster ved Katnosa og dem skulle vi ta før vi la oss.

Den fjerde posten for dagen var en ny post fra 2016-2019, nemlig post 26 Katnosa syd. Den ligger på den borteste atthaldsdammen, nesten rett bak hytta.

En liten kilometer bort ligger Fagerliseter. Post 27 Fagerliseter ble dagens femte og siste post og vi var to poster unna å få sølvmerket for 2014-2016.

Det var to slitne, men fornøyde Kormer som gikk tilbake til Katnosdammen og la seg den kvelden. Vi hadde både syklet og gått langt, men vi var veldig fornøyde med oss selv. Det hadde vært en deilig tur i Nordmarka så langt.

English: we took the train to Grua and cycled to Katnosdammen, finding five kjentmannsposter along the way. It was a long, but really nice trip. Nordmarka is truly beautiful in the summer.

Vi utforsket Lier og tok tre kjentmannsposter

Vi lå ikke på latsida denne langhelgen, selv om jeg egentlig bare hadde to dager fri, som enhver uke. Men jeg rakk som dere ser en liten tur til Lier.

Vi hadde to kjentmannsposter fra 14-16 og en fra 16-19 på programmet denne dagen, og begynte med å ta den nye posten. Det er post 5: Gjellebekk skanse.

De ryddet området rundt obelisken i 2016, så denne utsikten er helt ny. De er virkelig interesserte i lokalhistorie disse kjentisene.

Gjellebekk skanse på Lier spilte en viktig rolle i krigen mot Sverige i 1716 og denne palisaden ble bygget i fjor for å vise forsvarsverkene de bygde i tillegg til selve muren.

Posten ligger rett ved skogsbilveien, men det var fint å ta en runde på området og se seg litt rundt.

Obelisken er til minne om kong Fredrik V som kom på besøk i 1749 til marmorbruddet som også er her. Marmoren skulle brukes i Marmorkirken i København, men var så porøs at den bare kunne brukes inne. Obelisken klarer seg imidlertid fint.

Jeg likte best det svære teppet med blåveis og den store variasjonen av skogblomster. Det er nå et beskyttet område, men over veien er det industriområde, så det har nok vært kjempet hardt for…

 

Neste post i Lier var en gammel gruve ved Nordvollen, post 4 fra 2014-2016. Den var bak en motorcrossbane, opp en bakke, over et hogstfelt og under en strømlinje. Natur på Østlandet kan være så mangt.

Vi hadde ikke kart over Lier, så det ble orientering med GPS og kompass, men det gikk fint. Innimellom merker jeg at Erik faktisk har drevet med orienteringsløping.

Det var ikke en stor gruve, men den var ikke vanskelig å finne.

Vi klappet oss selv på skulderen over to poster gjort før lønsj og spiste i sola.

Dagens siste post var også dagens varmeste. Vi tok post 2 som bare heter “Nordvest på Sørumåsen” eller, som de skriver i teksten “enda flere taubanelodd”. Først måtte vi klatre opp et lite stykke av Lierbakkene i solsteika.

Det krevde litt rusling rundt i lyngen og klatring i sola, men vi fant dem til slutt. Som dere ser på bildet i boka har den ene kjentisen klatret opp på et av loddene, så det måtte jeg også prøve.

Jeg måtte ha hjelp av Erik, men jeg kom opp! Det var ingen trær eller noe å klatre i, så jeg trengte en å klatre på…

Etter at posten var tatt bar det ned Lierbakkene igjen. Det var ordentlig fin utsikt derfra, som dere kan se. Og nederst i bakken fant vi Buskeruds beste iskiosk aka Lierkroa. Dra dit og spis is!

English: we did three more kjentmannsposter last Thursday in the perfect weather. It was great, as you can see.

Sykkeltur til Maridalsvannet og Sognsvann

Det var på tide å ta flere kjentmannsposter og denne gangen tok vi en ved Maridalsvannet og en ved Nedre Blanksjø, rett ved Sognsvann.

Sykkel er vårt beste framkomstmiddel og vi startet med å sykle hjemmefra, over Sinsen og videre til Kjelsås. Vi hadde en sykkelveske med ekstra klær, vann og mat og en telefon med google maps for å navigere effektivt gjennom villastrøkene.

Det er ikke så langt opp til Maridalsvannet fra Carl Berner og posten lå i det sørøstre hjørnet, så den var lett å finne.

Den var på en plass der det har vært småbruk og så feriebolig for en riking fra byen. Nå er tomta eid av Oslo kommune, for drikkevannssikkerhet.

Det er mye rart man lærer i kjentmannsboka! Vi kommer til å bli skikkelig lokalhistorieleksikon til slutt.

Jeg har aldri vært rundt hele Maridalsvannet før, i hvert fall ikke siden jeg var veldig liten. Jeg har vært opp Maridalsveien en del, men ikke faktisk tatt turen helt rundt. Det var noe velkjent og sommerlig over å sykle over jorder langs vannkanten. Som å være på sykkeltur med familien rundt Nordsjøen.

Vi stoppet og tok en kikk på ruinene i Maridalen.

(Dom)kirka var ikke i drift i mer enn 100 år før svartedauden kom og ødela alt. Men kirka har allikevel vært viktig her. Å klatre på gamle ruiner er også noe jeg har gjort mye på sykkeltur 🙂

 

Neste post var en gammel post, Oslos geografiske midtpunkt. Det er ved Nedre Blanksjø, rett nordøst for Sognsvann og fikk en steinskulptur i 2014. Da hadde man nemlig endret måten man regnet ut geografisk midtpunkt og Nedre Blanksjø hadde blitt det nye midtpunktet.

Planen vår er å prøve å nå sølvmerket for 2014-2016 før de tar ned postene på slutten av sommeren, så nå tar vi gamle og nye poster om hverandre. Mange av postene er i nærheten av hverandre, så det gjør bare at vi får flere ting å gjøre på tur.

Vi spiste lønsj ved Nedre Blanksjø og nøt solskinnet.

Det var en veldig fin tur å sykle opp til Maridalsvannet, rundt på nordsiden og så over til Sognsvann, anbefales selv om man ikke tar kjentmannsposter.

Håper dere gjør noe fint denne langhelgen, det gjør jeg 🙂

English: we did two more kjentmannsposter last Sunday, cycling to Maridalsvannet and Nedre Blanksjø. You should try the trip, it was very nice.

Solskinn i skulpturparken på Ekeberg

Vi spiste ikke bare på Ekebergresturanten for to uker siden, vi gikk også en runde i skulpturparken på Ekeberg med familien.

Det var fremdeles hvitveissesong i skulpturparken og alt var ekstra vakkert.

I husene ved restauranten kunne barn lage kunst. Jeg likte denne maleformen her, der de brukte en sånn snurreskive som man lager keramikk på, til å male. De festet et ark og så dryppet de maling ned på det og så ble det kunst. Kult!

Vi hadde kart over skulpturparken og da er det bare å begynne i den ene enden. Erik og Bess i dyp diskusjon, som vanlig.

En svært fargekoordinert familie.

Noe av kunsten i skulpturparken er litt i overkant, synes jeg. Ikke fordi seksualitet er så fælt, men fordi jeg synes det er litt enkelt å “bare” bruke sex for å skape reaksjon. Som å åpne en åpen dør med en rambukk.

Men det kan være morsomt også. Den skulpturen her “tisset” ekte vann med jevne mellomrom (legg merke til mosen under henne) og det er noe annerledes med en statue av en helt vanlig dame som gjør noe helt vanlig, men offentlig.

Jeg liker også med skulpturparken at skulpturene virkelig er en del av parken. At de henger i trærne og er gjemt i buskene. Det er virkelig fint med kombinasjonen furutrær og moderne kunst.

Vi gikk og gikk og fant skulpturer over alt.

Et lite gruppefoto av oss alle sammen. Familien blå og hvit er det vi egentlig burde hete.

Hun her, altså. Ser så ekte ut. Alle var enige om at Torils veske fra Hippi Grace passet henne veldig bra.

Jeg er det oransje fåret i familien, som dere ser. Grønn, gul og oransj, men jeg hadde blå kjole for en gangs skyld, så jeg er kanskje ikke så annerledes som jeg tror.

Furutrær er så pene.

Det var ordentlig fint å spasere noen timer i skulpturparken med familien. Jeg anbefaler alle å ta turen og gå og diskutere kunst med hele familien. Og så kan du gjøre som oss og avslutte med et måltid på Ekebergrestauranten 🙂

English: we did a tour of the sculpture garden at Ekeberg with the family two weeks ago and it was a very plesant Sunday.

Søndagstur i bøkeskogen i Larvik

Mandag 1. mai var det så nydelig vær at vi ikke kunne reise fra Larvik helt ennå. Vi bestemte oss for å utforske bøkeskogen, en av Larviks store turistattraksjoner.

Praktisk nok var det skilt gjennom byen så det var ikke vanskelig å finne bøkeskogen. Dessuten ligger den på toppen av byen og er synlig fra over alt. Det ser ut som om vi skulle på langtur ettersom vi begge hadde med oss sekk, men det er bare bagasjen vår som vi bar med oss rundt.

Larvik er ikke veldig stor, så vi kom raskt til bøkeskogen. Ved inngangen i syd var det et fint lite kart og en oversikt over hvorfor bøkeskogen er morsomt og interessant.

Og så var det alle bøkene. Vi hadde perfekt timing mandag 1. mai, bøkene var akkurat kommet igang med å spire, mens hvitveisen var på sitt aller beste.

Se på dette her. Så utrolig vakkert med uendelig med hvitveis utover hele skogbunnen. Jeg vet man ikke kan ha mange yndlinger, men hvitveismatte er virkelig noe av det beste jeg vet.

Vi gikk på lykke og fromme gjennom skogen, så på gamle gravhauger, bøketrær, hvitveis og bare nøt sola.

Det ble lønsjtid midt i skogen og der var Bøkekroa! De er en tradisjonell kro, sånn som man finner langs landeveien, så vi valgte et rekesmørbrød og et karbonadesmørbrød og bare nøt livet i solveggen.

De aller fleste kom dit for softis og det skjønner jeg godt, for den var veldig god. Dessuten var det supervarmt, så da må det is til.

Vi brukte noen timer med is og bok i solveggen på Bøkekroa før det var på tide å komme seg hjem. Vi hadde en nydelig dag i Larvik med hotellfrokost, noen timer til med spa, 1. mai-tog, en tur i bøkeskogen, rekesmørbrød, bok, sol, is, rullekebab, tog hjem og øl på balkongen hos Ola.

English: the second day in Larvik, last week, we spent some time in the spa and then the rest of the day walking in the beech forest and having lunch at the traditional restaurant in the middle of the woods.

Vi utforsket nabolaget på hytta

Jeg håper virkelig at snøen er over for denne sesongen, men jeg har litt snø igjen å fortelle om. Siste dagen på fjellet utforsket vi nabolaget etter som nesten alle hyttenaboene hadde dratt hjem. Sånn så det ut.

Føret var litt guffent, så Erik og Bess bestemte seg for å gå på beina. Det hadde snødd nesten 15 cm det siste døgnet (burde absolutt kommet en uke tidligere…), men var varmt og kramt. Ikke så morsomt å gå på eller smøre til akkurat.

Vi prøvde oss ned på myra igjen, men bestemte oss for å gå og se på en av de nybygde hyttene rett ved vår hytte. Når naboene er borte har man hele nabolaget for seg selv til å utforske. Først måtte vi over en liten elv. Bekk? Har vi et navn for rennende vann som er større enn bekk, men mindre enn elv?

Det er godt for kroppen med litt ujevnt underlag, både for gammel og ung. Gammel og ikke fult så ung? Oransj er familiens farge i hvert fall.

To av de tre bukkene Bruse på vei over broa. Jeg anbefaler ikke raske snumanøvere på glatte broer, om noen lurer.

Den nye hytta! Vi har en kontinuerlig samtale i familien om de gigantiske, lafta slottene som bygges på fjellet. Hvor kommer de store trærne fra? De ser ikke ut som de er hugget i Eggedal i hvert fall. Og hvorfor lafta?

Men det er bra å ha med seg en arkitekt da. Hun ser alltid helt andre ting enn jeg selv gjør. Dessuten fant vi ut at hytta ikke lå så dårlig til som vi hadde trodd. Selv om den ser mye parkeringsplass.

Her ser dere Dronninggutunatten og mye av nabolaget. Fra hytta vår ser vi egentlig nesten ingen hytter, så man føler seg så alene. Men egentlig så er det jo ganske mange hytter der.

Vi var ikke ferdige med å utforske! Vi fortsatte opp bakken for å se på flere slott.

Bess var nysgjerrig som oss andre og vi trengte alle en tur.

Jeg fant en igloo! Det er har vært altfor lite igloobygging i livet mitt de siste årene. Kanskje jeg får bli med Helge på Finse og bygge en neste år. Jeg får spørre ham om det. Så får vi også håpe at jeg har en jobb jeg kan ta ferie fra også…

English: the last day of the Easter holiday we spent snooping in the cabin neighbourhood

Skitur i snøvær og blåst i Eggedal

Første påskedag var det snøvær og blåst, men ut skulle vi! Det har jo knapt vært snø i hele vinter, så det måtte vi jo.

Planen var å gå mot Haglebu, ettersom jeg ennå ikke har gått dit, men med så mye snøvær var vi ikke sikre på om vi faktisk kom til å komme fram. I hvert fall ikke hvor lenge vi faktisk hadde lyst til å være ute.

Som dere ser var det ikke bare litt snøvær, det som ikke synes er at det snødde oss midt i mot. Det var ikke så mange ute på fjellet akkurat, det nye er tydeligvis å dra hjem fra påskefjellet på søndag. Men det gir bare mer fjell til oss andre!

Som de eneste i Eggedal går vi på tur, som innebærer matpakke, selv om det er snøvær. Vi hadde matpakke, klementin og sjokolade. Vi burde kanskje hatt med oss varm saft også, men sekkene på fjellet er ikke store nok til både masse ekstratøy og termos.

Det er ikke så ofte jeg spiser lønsj på tur med ulltrøye, ullgenser, allværsjakke og boblejakke. Ikke minst to luer og to hetter. Men se på det smilet! Det er sånn det går jeg er på tur.

Jeg smiler til og med i motvind. Det er noe skikkelig deilig med å være varm og god i dårlig vær. Å kjenne at det virkelig blåser rundt deg, men at du er varm og glad. Med været vi hadde i går er det ikke så rart å vise bilder av snø, tenker jeg 🙂

English: the last skiing trip at the cabin this Easter holiday was snowy, but nice.

90 år er ingen hindring på skitur

På fjellet i påska fikk vi med oss Bess på skitur, for å være 90 år er ingen hindring når man elsker å gå på tur.

Det var ikke veldig masse fint vær på fjellet, men på lørdagen var det opphold og tidvis blå himmel, så da fikk vi med oss farmor på 90 år ut på tur.

Erik var klar for tur! Erik og jeg lever egentlig i to parallelle temperaturunivers der han alltid har på seg minst ett lag mer med ull enn jeg har.

Kristen var også med på tur. Som dere skjønner var det en oransj dresskode som jeg ikke hadde fått med meg.

Bess var litt usikker på hvordan det kom til å gå på skitur, for hun hadde ikke vært ute på plankene siden i fjor, men det gikk veldig bra. Hardt underlag og litt nysnø på toppen ga nydelige forhold.

Den oransje mafiaen på tur!

Jeg liker dette båthuset her. Tar alltid bilde av det når jeg går forbi, uansett sesong. Det noe vakkert med kulturlandskap.

Det jeg liker så godt med Eggedal er at det er så lett å gå på ski der. Det er myke åser med fjell i horisonten, så man slipper å klatre rett opp, men kan se på fine fjell. Det er nok også bra når man er 90 år og skal gå på ski.

Vi fulgte snøen og den blå himmelen over Toveåsen. Så glad blir man av å være ute.

Farmor og barnebarn. To vandrere med verden for sine føtter.

På Toveåsen spiste vi nista, sjokolade og så på utsikten. Erik og jeg liker turete tur, med matpakke og liggeunderlag og hele opplegget, men i Eggedal er de fleste på joggetur, så vi er litt alene om akkurat det.

Bess ass, hun er dødstøff. For har man gått opp må man kjøre ned, selv om man kjører sikksakk for å holde seg på snøen.

Bess og Kristen gikk tilbake til hytta og Erik og jeg gikk til Fiskeløysingen for å få oss vaffel. Det er sånt som må med når man er på fjellet i påska.

English: we took Erik’s grandmother out skiing, because even though she is 90 years old, she loves being outside.

Påska 2017 i ti bilder

Vel tilbake fra ferie ville jeg vise dere påska 2017 i ti raske bilder. I hvert fall den delen vi tilbragte på hytta i Eggedal.

Det var folksomt på hytta påska 2017 kan dere tro, med fult hus og tre generasjoner på få kvadratmeter. Den første dagen løste jeg kryssord og spiste lammestek til middag, som man bør i påska.

Dag to tok Kristen, Erik og jeg med oss Bess på skitur. Ikke verst for påska 2017 at til og med bestemor på 90 fikk seg en skitur. Det var overskyet, men hadde kommet nysnø, så det gikk fint å gå.

Sammen besteg vi et fjell og spiste lønsj. Det kom til og med litt blå himmel! Luksus.

Etter lønsjen gikk Kristen og Bess tilbake til hytta og vi til Fiskeløysingen, det blir ikke påske uten vaffel, det er helt sikkert. Vi fikk til og med solskinn mens vi spiste vaffel, det kaller jeg kvalitetspåske.

Det var ikke så mye snø på fjellet og våren var helt klart på veg, så det ble litt hinderløypeskitur.

Påskeaften ble det kjøttfondue, som seg hør og bør. Det var travelt i fonduegryta, men det er så bra å spise sakte mat, for da får man pratet så mye mer.

Søndag snødde det, var lavt og tett skydekke, men ut skulle vi! Jeg pleier ikke å ville ut uansett vær, men skilysten var sterk i påska, så vi gikk mot Haglebu.

Mat må man ha, selv om det snør og blåser. Men etter en kald lønsj snudde vi og gikk hjem, for det er grenser for hvor mye selvpining vi liker.

Søndag kveld var det bare Bess, Erik og jeg igjen og vi nøt kvelden med kling. Vi slo opp om kling var spesielt for Eggedal og fant ut to ting, at det heter grautkling og at det er ekstremt vanskelig å lage. Så vi fortsetter å være takknemlige for at det er noen i Eggedal som lager kling for oss.

Mandag, siste dag i påska 2017, tok vi en tur i nabolaget. Det gikk fint å gå på skaren og vi oppdaget noen nye, fine utkikkspunkter. Som dere skjønner hadde vi noen veldig fine dager på fjellet.

English: ten photos of my weekend at the cabin. Skiing and hanging with family.

Å finne kjentmannsposter i mørket

På søndag hadde vi planlagt å ta fire kjentmannsposter, to tok vi i solskinn, men det viste seg at å finne kjentmannsposter i mørket var utfordrende.

Det hadde begynt å skumre, så vi skiftet til “kveldstøy” og vanntett fottøy. Kjentmannsposter i mørket og smeltevann er ikke for den dårlig kledde (var det noen som sa “dårlig vær eller dårlige klær?”) og vi var klare for en kaldere sesong på kvelden.

Posten lå ikke langt fra veien, men vi var glade for den veldig presise veibeskrivelsen, for ellers hadde vi rota rundt i skogen lenge. Plutselig så jeg en mystisk glatt og lys stein oppe i lia, så der måtte jettegryta være.

Det var rart å finne rullesteiner midt i skogen og langt fra havet, men det er akkurat derfor vi tar kjentmannspostene, for å bli bedre kjent i marka og oppdage nye og spennende steder.

Post nummer tre i boks! Den var ikke vanskelig å finne, men vi var glade allikevel. Vi hadde aldri tatt mer enn to poster på en dag, så vi hadde allerede slått rekorden vår.

Det begynte å bli mørkt, det yret og vi var sultne, men som alle vet løser mat alle problemer. Mat!

Middag laget på primus på en parkeringsplass i skogen. Trikset er pappboks med indisk gryte, couscous og ferdigstekt kyllingfilét i biter – middag på 1-2-3.

Siste post skulle også bli den vanskeligste, uten av vi visste det da vi begynte. Det skulle være ca 6 km å gå totalt, hvorav 4 skulle være på vei. Den første bommen var åpen og vi tenkte “dette kommer til å gå greit” og “kanskje det ikke blir mørkt før vi er framme allikevel”, men det skulle ikke bli så lett.

For stien vi skulle følge var et skispor og snøen hadde bare akkurat gått, så det var kvist og myr hele veien og vi måtte gå oppå ryggen ved siden av stien. Og mens det ble mørkere og mørkere gikk vi uten sti lenger og lenger inn i skogen. Det er en dårlig følelse å være midt i skogen, navigere kun på GPS på telefonen og å vite at snart er det så mørkt at vi må snu. Men med koordinater og viljestyrke fant vi til slutt den store steinen og posten og kunne komme oss hjem. Kameraet var tomt for batteri, så Erik på vei over en liten myr er det siste bildet jeg har.

Klokka ti på kvelden var vi hjemme igjen. Vi hadde gått 20 km, vært ute i syv timer og tatt fire kjenntmannsposter i mørket, ikke dårlig for en søndag ettermiddag.

English: the last to kjentmannsposter were reached just before nightfall and after a dramatic late arrival.

Fire kjentmannsposter på en kveld – solskinnsposter

På søndag startet vi dagen med gjennomgang av de nye kjentmannspostene og vi avsluttet den med fire kjentmannsposter, de to første var absolutt solskinnsposter.

Vi begynte egentlig bare med å ville markere alle kjentmannspostene for 2016-2019 på kartet, så det skulle være lett å se hvilke som nære hverandre (og kan tas på én tur). Men så tenkte Erik at vi kunne jo tegne inn de fra forrige bok også, for man kan ta dem helt fram til august 2017. Og plutselig hadde vi mange prikker på kartet og en svært ambisiøs plan om å ta fire kjentmannsposter på én dag. Ikke bare én dag, men én ettermiddag.

Vi valgte fire poster som lå langs Enebakkveien og den første var rett bak anleggsplassen for den nye Follobanen. Vi skulle nemlig til Oslo kommunes sydligste punkt, vår tredje post i 2016-2019.

Jeg var glad over å kunne ta solskinnsposter i kortbukse i påskeferien. Det er sånt som gjør meg glad.

Det var ikke lange turen fra veien, men det var veldig fint å gå. Er det ikke rart hvordan man ikke trenger å gå så langt fra motorveier og villastrøk før man finner veldig fin natur?

Midt på en hogst-/ myrflate fant vi posten og Oslos sydligste punkt. Litt av morroa med kjentmannspostene er å bli bedre kjent med lokalhistorien i området også og å lese hvordan gjengen som setter opp postene innimellom er som detektiver for å finne ut “hvilken furu er egentlig grensemerket?”.

Den andre posten for dagen var en 2014-2016-post og var en stor stein som så ut som et troll eller en bjørn (alt ettersom). Vi startet på en golfbane, som m,an gjerne gjør i tettbygde strøk.

Blåveis! Jeg har ikke sett blåveis på mange år og det var så utrolig fint å følge en sti, en blåveisallé, oppover. At selv om det er mange folk som tar solskinnsposter så var det ingen som hadde plukket blåveisen.

Solskinnsposter tar man i shorts, t-skjorte og joggesko! Men vi hadde valgt turområde nøye på søndag, så vi ikke skulle møte skiføret, det var derfor det ble Østmarka og Sørmarka i april.

Det hadde vært en solfylt dag, men klokka begynte å bli 17 og vi innså at vi skulle ha flaks om vi skulle rekke fire poster.

Men vi fant bjørnehodet! Vi hadde en liten diskusjon om det kanskje egentlig var et torskehode eller noe med nebb, men trollhode er kanskje like sannsynlig.

Det ble i hvert fall kjentmannspost nr 16 i 2014-2016 og en fin tur.

English: last Sunday we decided to find four kjentmannsposter in an evening and for the first two we walked in beautiful sunshine.

Vår, sykkeltur og kortbukse på Sognsvann

På søndag var det plutselig sommer i Oslo og vi tok med syklene våre ut i sola for årets første sykkeltur i kortbukse.

Men skal man på sykkeltur må man ha sykkel. Erik hadde oppdaget dagen før at sykkelen hans trengte litt kjærlighet, så vi startet med det. Eller Erik fikset sykkelen sin og jeg solte meg.

For hva skal man ellers gjøre når det er så varmt i mars at man ikke bare kan, men  ha på seg kortbukse og t-skjorte klokka fire.

Ettersom vi er eksperter på sykkeltur gjorde vi det vi gjør best, reiser kollektivt med sykkel. Poenget var å være ute og å ta en ny kjentmannspost, men det hadde vært en lang natt (og jeg var ikke egentlig helt frisk), så vi ville ikke sykle opp alle bakkene.

Det ble en veldig fin og rar sykkeltur på en gang. Det var kjempevarmt selv om klokka var fem, som jo er rart uansett når på året det er. Og der var deilig sol, men masse sørpe og snø i skogen, som jo ikke er rart mer enn at det passer for en sen påske. Men det rareste var å trille sykkelen min i kortbukse og t-skjorte mens folk kom med ski under armen tilbake fra tur.

Men kjentmannsposten var ikke langt fra vannet og vaflene, så den var ikke vanskelig å finne.

Det er kanskje dumt å begynne med de lavest hengende fruktene, men noen søndager trenger en enkel tur.

Etter å ha tatt posten syklet vi sakte ned alle bakkene i solskinnet. Det var så varmt at vi måtte ha is og det var virkelig på tide å prøve kiosken på Tåsen

Årets første is! Alt som er bra er i dette bildet. Så bra søndag.

English: last Sunday we managed to get out of the house into the freak warm weather and I had the best time.

Første kjentmannspost for 2017-2018

På søndag tok vi første kjentmannspost for 2017-2018 fra den nye kjentmannsboka! Og den første posten ble post 41: Ravineområdet syd for Gardermoen.

Å begynne på vår andre kjentmannspostbok gjør at vi føler oss gamle i gamet, som erfarne kjentiser. Vi har gjort det før, vi starter tidligere å ta poster og kanskje tar vi sølvmerket denne gangen?

Rett sør for flyplassen har Nannestad kommune og Ullensaker kommune samarbeidet om å lage en natursti og et minnesmerke i ravinelandskapet. Ravinelandskap er fredet i Norge fordi de for det meste har blitt flatet ut og bygget på, men rett ved flyplassen har de altså fredet litt ravinelandskap. Det er veldig rart å parkere blant gule master på en flyplass for å gå på tur, om dere lurer.

Begredelig vintervær som det jo har vært valgte vi fjellstøvler på beina for søndagens tur. Det passet veldig bra for det varierte mellom is, lett snødekke og noen steder nesten 20 cm snø.

De trærne her minnet meg om sebraer i flokk og et av bilene jeg så på Stille Revolt på Museet for Samtidskunst i høst. Er det ikke magisk hvordan kunst- og naturopplevelser møtes?

Stien vi fulgte til minnesmerket var bare 1,5 km lang, men det var stadig sånne fine informasjonsskilt om naturen og geologien langs stien. Det er helt tydelig at vi egentlig burde gått her mens det er grønt, for det er tydeligvis stor variasjon både i planter og fugl her. Om noen måneder er det nok uendelig med hvitveis.

 

Rett før posten kom vi til en bro! Vi skulle ikke egentlig over den, men elva var så fin og broa stod der, så det ble både Ole Brum-pinnelek og “sparke snøen i vannet”.

Her ser jeg at den lille pinnen vant. Blå og rød er gode kontrastfarger i vintergrått landskap.

Og plutselig fant vi vår første kjentmannspost for 2017-2018 🙂

I mai 1945, da krigen offisielt var over, skulle britene hjelpe oss med at tyskerne forlot Norge stille og ordentlig (Operation Doomsday). Men den dagen de hadde bestemt å fly tropper over ble det skikkelig dårlig vær. De fleste flyene snudde, men ikke alle og tre fly med tropper styrtet i Norge. Ett av flyene styrtet her, to km fra Gardermoen, og alle i flyet døde.

I 1945 begravde de alle her og satte opp et stakittgjerde rundt, men etter at de ble flyttet til Vår Frelsers Gravlund i oktober 1945 glemte alle denne minnelunden. Men i 2005 ble den oppdaget igjen og det er nå et nytt stakittgjerde, en plakett og en informasjonsplakat med navnene på alle som døde. Vi skrev oss i gjesteboka og tenkte på livet og krigen og fly.

Det var rart å være på tur i skogen som var både så nære tettbygde strøk, men samtidig være helt alene i skogen. Og det var rart å gå i såpass urørt natur og høre på fuglekvitteret, men stadig bli forstyrret av fly som lettet og fløy rett over oss.

Denne kjentmannspost for 2017-2018 viste oss enda et spennende sted som jeg aldri hadde visst om. Tusen takk.

English: this Sunday we started on the new Kjentmannsmerket book for 2017-2018 and the first place was right by Gardermoen airport.

Bronsemerket i boks og skitur i Sørkedalen

På søndag gikk jeg årets andre skitur og som belønning tok vi bronsemerket av kjentmannsmerket. Det vil si at vi tok vår 15. post.

Det hadde kriblet i Erik etter å gå på ski hele uka og etter timevis på internett for å sjekke snøfall og prepping mot reisetid til utfartssted og hvor det var kjentmannsposter, var vi klare. Vi bestemte oss for Sørkedalen fordi det tar 30 minutter i bil, det var preppet de siste dagene og det ikke var langt til nærmeste kjentmannspost. Det er den første posten vi har tatt på ski, så det var vel egentlig på tide.

Jeg hadde skitur nummer to i ny skibukse og ny skijakke. Det var veldig deilig med en jakke som pustet på ryggen når det var varmt i været og sol i oppoverbakkene. Det er ikke ofte jeg går på ski uten gamasjer, det var veldig rart. Nye ski, bukser og jakke, gamle (dvs 12+ pr) sko og staver.

Det var så isete i løypene at vi gikk på isklister hele dagen og bestemte at vi skulle ta den raske og bratte veien opp til posten. Hvem kunne vite hvordan føret ble utover dagen, så det var best å bli ferdig med postfinningen med en gang.

Vår post nummer 15! Tenk, nå er bronsemerket vårt! Vi må komme og hente det hos Skiforeningen på Holmenkollen, men det er veldig morsomt å ha tatt merket. Vi har virkelig blitt bedre kjent med marka mens vi har holdt på, spesielt marka sør, øst og nord for Carl Berner, akkurat det som var planen vår.

På hytta som var rett ved posten møtte vi to andre som også var ute og tok kjentmannsposter. De hadde begynt bare for et halvt år siden, men dro på tur en gang i uka og tok en post og spiste middag ute. Så utrolig bra idé for å komme seg ut og få mer friluftsliv til hverdags.

De benyttet sjansen til å spise lønsj i solveggen og tenkte på hvor luksus det er å ha hytte som er rett inn i skogen i Sørkedalen, så nære byen. Å bruke mindre enn en time til hytta, dør til dør.

Etter kjentmannspost og lønsj skulle vi gjøre ferdig runden. Det var litt lite snø noen steder, så vi måtte være litt forsiktige, men det var deilig å være ute i sola.

Det var morsomt å gå på ski så nære der jeg er oppvokst, med skilt til Fossum og Østernvann og alle stedene jeg har vært kjempemye. Fra dette skiltet var det egentlig bare en veldig lang og isete bakke ned, så da ble det ikke flere bilder. Men søndagstur i sola er noe av det beste man kan gjøre, virkelig.

English: last Sunday we went skiing and got another kjentmannspost, our 15th, so now we get the bronze chip.