Jeg er en liten jente med mye meninger. Jeg sier det jeg mener og stiller spørsmål når det er ting jeg ikke forstår. Dette gjør at jeg  stiller spørsmål ved hvordan ting blir gjort og det hender titt og ofte at andre synes jeg er litt “oppesen” og masete. Og det hender ikke så rent sjelden at andre tiltaler meg som “lille frøken”. Det er mange måter man kan si “lille frøken” på, både med kjærlighet og omtanke i stemmen og som en irettesettende forelder eller lærer. Og det er den siste jeg ikke liker.

Problemet er ikke at folk er uenige med meg eller synes at jeg er vanskelig, men at de føler de har rett til å irettesette meg som om de er den voksne og jeg er barnet. I mange sammenhenger er jeg betraktelig yngre enn dem, gjerne like gammel som barna deres, men i de fora der vi møtes så er vi likeverdige. Det kan være generalforsamling eller styremøte eller noe annet, men vi er der begge to fordi vi har riktig kompetanse. Og da føles det nedverdigende å “bli satt på plass”.

Nå som jeg har fått noen år på baken i politikken og i hvert fall har runda 20 (nærmer meg til og med 25 nå), så har jeg begynt å smelle tilbake. Enten si at jeg ikke er spesielt liten, at størrelsen min ikke har noe med saken å gjøre eller høre med dem om jeg kan kalle dem “gamle mannen” tilbake. Ofte får jeg et overrasket blikk tilbake, som om de er overrasket over at jeg blir fornærmet. Godt mulig de er det, at de ikke tenker på at jeg tar det som en fornærmelse, men det er det.

Om du ikke er oppriktig glad i jenta, ikke si “lille frøken”. Ikke si “frøken” heller for den del. Uansett samtalepartner skal du ikke referere til personens kjønn, alder eller noe annet. Det har ingenting med samtaleemnet eller argumentasjonen å gjøre. For noen uker siden av det en diskurs i nettavisene:

Linn Pilskog, Ungdomssekretær Fellesforbundet har skrevet en kronikk i Dagbladet om ned latende tale eller grad to av diskriminering. Etter det har kulturminister Anniken Hiutfeldt skrevet mer om hersketeknikker og hvordan man gjør noe med dem. Arve Bakke har skrevet en kronikk fra et fagforeningssynspunkt (han er forbundsleder i Fellesforbundet) om hvordan det er ekstra dobbeltmoralsk at fagforeningen buer ut en saklig politiker i en av deres kampsaker. At selv om de (politikeren og fagforbundet) er uenige, så får man ikke gode argumenter fra politikerne om man selv buer og glemmer folkeskikken hjemme.

Det var godt på et vis, å se at alle organisasjoner med stort aldersspenn har de samme problemene. Og problemet er egentlig ikke hvor unge damene er, men hvor gamle mennene er.