Jeg tror ikke påstanden over er sann. Jeg tror ikke å leve og å dø er binært. Og det er kanskje der forskjellen ligger. Påstanden kommer far et blogginnlegg skrevet av Heidi. Jeg leser bloggen til Heidi fordi hun kommer med mange betraktninger om verden og jeg liker hvordan hun tør å fundere over store og vanskelige temaer. Men det betyr ikke at jeg alltid er enig med henne, som oftest er jeg egentlig uenig med henne. Vi har veldig forskjellig verdisyn og ender som oftest opp på forskjellig sted når vi resonnerer, men jeg liker at hun resonnerer og at jeg får følge tankerekkene hennes. Det gjør at jeg føler at jegbedre kan skjønne minst én som jeg er uenig med.

I blogginnlegget hennes som jeg har lenket til skriver hun om abortdebatten. Hun skriver også om hva hun synes om abort, men mest skriver hun om det er nødvendig å ha en ny abortdebatt og om hva det å ha en debatt om noe innebærer. Akkurat den biten synes jeg var fasinerende og jeg anbefaler at dere leser innlegget.

Det jeg ville prate om her var påstanden hennes om at “Enten lever man, eller så gjør en det ikke.” Hun sier det i sammenheng med at hun mener det er et absolutt prinsipp at det er galt å drepe mennesker og at derfor å ha noen form for lov til å ta abort er galt, fordi det alltid vil være å drepe mennesker. Jeg skjønner logikken hennes, men er uenig i utgangspunktet. For jeg mener at for mennesker så er du ikke enten levende eller død. Jeg tror man kan være alle fasetter mellom disse to.

Ikke bare fordi man kan være syk, på randen til død, men fordi et menneskeliv kan oppleves som å være nesten død, selv om man strengt tatt lever. Jeg mener også at foster som ikke er født ennå, ikke egentlig lever. De har i hvert fall ikke den samme typen eksistens som jeg har. Jeg tror det ligger noe i uttrykket: “Men det er jo ikke noe liv”. Det er mye man kan gjøre uten å egentlig leve og jeg synes at kvinner må kunne velge å leve. Og at det innimellom innebærer å ikke få et barn allikevel. Jeg leser om foreldre som har svært pleietrengende barn og lurer på hva alle de ikke-super-ressurssterke foreldrene tenker om saken?

På grunn av at jeg tror at man ikke enten lever eller ikke gjør det, er jeg også for aktiv dødshjelp, fordi det må være lov til å synes at livet sitt ikke er verdt å leve. Jeg antar Heidi er uenig med meg også her, men jeg tror jeg skjønner hvorfor.