Jeg vil veldig gjerne re-blogge dette blogginnlegget fra Maddam skrevet av Malin, om klassereise idet moderne Norge.
Det var en av mine første dager på Universitetet i Oslo, vinteren 2006. Jeg var 21 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn fra ungdomstida som hadde studert et par år og møtte han og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags propaganda avisene formidlet; Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet.
Jeg husker at jeg satt der og tenkte «Hva faen er det de prater om, og hva i helsike er Klassekampen?». Jeg holdt kjeft, håpet at ingen ville spørre meg om noe og konsentrerte meg om å føre brødskiva inn i munnen.
Jeg kommer fra et hjem hvor jeg aldri har sett en eneste avis, hvor ingen leste bøker, så på «Dagsrevyen», hørte på radio eller spilte kunnskapsspill. Vi fulgte med på «Glamour» og «Sunset Beach», leste Se og Hør og dro på campingferie.
Jeg havnet på Blinden ved en tilfeldighet. Etter noen år på reisefot ble jeg opptatt av relasjonen mellom fattig og rik i verden. Ifølge en studiekatalog kunne utviklingsstudier på Blindern sette temaet i perspektiv, og en dag satt jeg altså i kantina på Blindern og var en flopp. Hvor hadde jeg vært i 21 år? Jeg hadde ingen av de riktige kulturelle referansene, erfaringene eller opplevelsene. Jeg var en idiot.
Og her begynte altså klassereisen.
Det er sjelden jeg opplever at de som er født og oppvokst i middelklassen forstår hvor dyptgripende klasseforskjellene i Norge er. For dem som kommer fra middelklassen, med foreldre med utdannelse, er det de har fått med seg hjemmefra en selvfølge: «Neimen, vi snakket ikke så ofte om politikk hjemme hos oss heller», kan de si. Men hvor mange rader med bøker hadde foreldrene dine, får jeg lyst til å spørre. Abonnerte dere på aviser? Så dere på «Dagsrevyen»? Hva spiste dere til middag? Har du noen gang gruet deg til å komme tilbake etter juleferie eller sommerferie fordi du visste at du ikke kan matche de andres julegaver eller ferieopplevelser?
Middelklassens bevissthet om sin egen klasseposisjon er forunderlig intetanende. Det er kanskje ikke så rart. De vokste antakelig opp sammen med andre familier med liknende sosioøkonomisk status. Å tro at verden er slik den framstår i sin egen sosiale boble er en vanlig forestilling. I Norges tilfelle forsterkes dette av den utbredte myten om at vi lever i et mer eller mindre egalitært samfunn. Vi har jo en enhetsskole, vi har Lånekassen, og vi har vel ikke så store klasseforskjeller at det skulle være umulig for flere å gjøre en klassereise?
Til tross for våre sosialdemokratiske ambisjoner om å gi alle barn samme muligheter, står ikke måloppnåelsen til visjonene. Den sosiale mobiliteten forblir lav og barna våre arver som oftest sine foreldres sosioøkonomiske posisjon. For en som har gjennomgått klassereisen er det mangt og mye jeg kunne sagt om dette temaet. Klassereisen har inkludert mindreverdighetskomplekser, angst og skam, men også følelser av styrke og stolthet. Jeg har følt at jeg har måttet jobbe dobbelt så hardt for å ta igjen etterslepet. Å gjennomgå en klassereise handler ikke bare om å kunne tilegne seg pensum, men også om å sosialiseres inn i en helt ny og annerledes kultur – en middelklassekultur. Til tross for utfordringene, har det også ligget en enorm ekstase i å oppdage en ny verden, hvor jeg får brukt evner jeg ikke engang visste at jeg hadde. Og ikke minst stolthet over å vite at jeg har gått hele veien selv, og ikke fått noe gratis. Jeg har ikke arvet mine politiske standpunkt, og alt jeg kan og er, har jeg gjort på egen hånd.
Under en middag i Paris for noen år siden satt jeg med andre masterstudenter i statsvitenskap og noen politikerspirer fra Socialistisk Folkeparti i Danmark. Vi gikk alle på Sciences Po – et eliteuniversitet i Paris – var unge, lovende og sosialister. Vi drakk dyr årgangsvin, snakket om den vakre sosialismen og latterliggjorde Frp-erne. Alt som ble definert som harry og latterlig var som en beskrivelse av min oppvekst. I min familie stemmer alle på Frp. For meg som kjenner dem, vet jeg hvilke mekanismer som ligger bak, og det handler ikke om idioti.
Det var ikke første (eller siste gang) jeg satt ved bordet når slike samtaler pågikk. Det skjer hele tiden og jeg tar meg sjeldent nær av det fordi jeg vet hvilke mekanismer som ligger bak (og det handler hovedsakelig om idioti). Men der og da kjente jeg at mitt arbeiderklasseopphav sparket meg i ræva. Jeg hadde mest lyst til å kaste årgangsvinen igjennom rommet og skrike: «Har dere noen gang tenkt på at det er dere som er idioter, som tror dere skal frelse arbeiderklassen fra kapitalisme samtidig som dere forakter alt ved dem?!»
Da jeg ble sosialist var det ikke fordi jeg vokste opp med vakre sosialistiske ideer i bokhylla. Det var fordi jeg på et erfaringsmessig grunnlag mener at et sosialistisk samfunn vil være det beste og mest rettferdige, spesielt for slike som min familie. Men avstanden mellom den akademiske middelklassen og livene til de som har minst er stor – så stor at venstresiden ikke forstår hvorfor arbeiderklassen ikke vil stemme på dem, og arbeiderklassen synes venstresiden er noen naive og virkelighetsfjerne elitister som ikke aner hva de snakker om.
Det er når jeg setter meg på toget etter en jobbuke i Oslo og reiser hjem til min mor, at jeg kjenner klassereisen på kroppen. Jeg leser Klassekampen på vei hjem, kaster den i søpla på vei ut av toget og drar hjem for en helg med såkalt «harrytur til Sverige», Hollywood-filmer, «Hotel Cæsar», «Jersey Shore» og nyhetsfri. Jeg har ingen intensjon om å forherlige arbeiderklassens kultur, men det er også deler av middelklassekulturen som er vanskeligere å svelge for en utenforstående. Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier. Selv sitter jeg på begge sider av bordet samtidig.
En periode vasket min mor middelklassefruenes hjem for å få endene til å møtes. Når man vokser opp med historier om hvordan relasjonen mellom henne og middelklassen artet seg, blir klassesamfunnet alt annet enn en teoretisk størrelse som man i korrekthetens navn vil bekjempe.
Og nå, etter å ha lest hundrevis av bøker, skjønner jeg at det er mye som ikke kan læres gjennom bøker. Man må faktisk snakke med folk og sosialisere på tvers. Iblant lurer jeg også på om jeg tar feil, og min mor har rett. Kanskje ikke venstresiden er for slike som henne. Hun mener at det er Siv Jensen som har svaret på hennes problemer. Enten er dette riktig, ellers har venstresiden et omfattende kommunikasjonsproblem. I begge tilfeller ønsker jeg å gjøre noe med det.
Så kan vi le av white trash og harry folk, men når valgstemmene skal telles opp er det den som ler sist som ler best.
Det lærte min mor meg, og min erfaring er at hun svært ofte har rett!
