Hvorfor giftet jeg meg?

På torsdag ble vi intervjuet av en som skriver masteroppgave om hvorfor folk gifter seg. Derfor har jeg tenkt litt på det selv også. Hvorfor giftet jeg meg?

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

Jeg tenker på meg selv som ikke spesielt romantisk, innimellom på grensen til kald. Noe som jo er litt snodig ettersom jeg er gift og har vært seriemonogam siden jeg var 18. Jeg tror det kommer av at jeg ikke synes store romantiske gester (blomster, romantiske frierier etc) er så viktige. Å vise at man setter pris på partnere sin er selvfølgelig viktig, men du trenger ikke blomster, sjokolade eller smykker for å få til si det. Selv om jeg personlig er veldig glad i å få blomster så handler det om å være snill, synes jeg, ikke romantisk.

Men som masterstudeten spurte oss om, hvorfor gifte seg når samboerskap står helt likt i dag? Når hun spurte meg om noe hadde blitt annerledes etter at vi giftet oss svarte jeg jo nei. Når man eier leilighet sammen og har bodd sammen i flere år, skjer det ikke noe trylleslag når man blir gift. Ingenting endret seg. Så hvorfor giftet jeg meg da?

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

Litt er det fordi papirarbeidet faktisk er enklere når du gifter deg enn når du inngår samboeravtale. Litt er det fordi det faktisk er romantisk og fordi det var noe Erik ville (å glede sin partner er alltid bra). Litt tror jeg det var fordi jeg ville feire oss, sånn helt egoistisk. “For alltid” har vært valgspråket vårt fra vi ble kjærester og å gifte seg virket som den beste måten å hjelpe oss selv med å få til det. Et ordentlig bryllup ble det først da jeg innså at dette er en seremoni (akkurat som i speideren) for å markere inngangen i en ny fase. Det var det vi gjorde, akkurat som roveropptagelsen eller opptaksseremonien på universitetet, vi merket begynnelsen på noe nytt.

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

English: some thoughts on why I got married, after we got interviewed by a master student on the subject.

En fin ting som skjedde i uke 1

Jeg har tenkt til å ta et tøysete råd fra Internett og gjøre det virkelig. Jeg skal blogge om en fin ting som har skjedd hver uke i hele 2017.

En fin ting som skjedde i uke 1 var at jeg begynte å skygge mamma i jobben hennes i Aditro. Det er en del av planen min for å bli prosjektleder og det er både morsomt, interessant og lærerikt.

Det skjedde også mange andre fine ting denne uka. Vi spiste dim sum og drakk egenkomponert ølplanke med Morten, vi var på sokkefest og jeg hadde de kuleste sokkene (synes jeg) hos Åse, jeg var på spillkveld og spilte morsomme spill og vant og så tok jeg fine bilder i dåpen til Håkon.

Det har absolutt vært en uke med mange fine ting, så nå gleder jeg meg til uke 2.

Barn, barn, barn

Det er rart hvordan barn kommer mot meg fra alle kanter nå. Ikke at det er veldig ubehagelig, men de spretter opp som paddehatter allikevel.

dsc_0385

Det siste året har tre vennepar fått barn og jeg er veldig glad for dem. Samtidig er det ikke min plan å få barn selv. Kanskje aldri, i hvert fall ikke med det første. Spesielt ikke nå som jeg har mer enn nok med å holde meg selv glad og å ha progresjon i doktorgraden.

De siste ukene har det blitt enda mer barn enn vanlig. Kanskje alle bare har kommer ut av sommerdvalen og har vært sosiale igjen, men vi har hatt barn på brettspilling, vært på middag hos barnefamilie, vært barnevakter, gått trilletur og vært i bryllup med nybakte foreldre.

Erik og jeg har snakket en del om hva vi skal gjøre med vennene våre etter hvert som de blir foreldre og vår første plan er å henge med dem på deres premisser. Festene blir litt kjedeligere og kveldene ikke så sene, men de er jo vennene våre. Så får vi se litt hvordan foreldre de blir, om de tar med seg ungen og møter opp, eller om de begraver seg hjemme så vi må komme til dem.

Hva gjør dere med barna i livene deres? Har dere en plan?

English: there are more and more children in our lives, friends becoming parents and I wonder how our friendships will develop. 

Alene

På lørdag var jeg ute alene. Det var ikke egentlig planen, jeg skulle bare på konsert alene, men så ble det sånn. Det var en utrolig god konsert! Det er når publikum og artist koser seg sammen at det blir ordentlig bra. Når de koser seg i hverandres selskap og alle vil at det skal vare for alltid.

Beth Hart har holdt på lenge og det var tydelig at det norske publikummet elsket å se henne live og at hun elsket å holde konsert. Det var en del gåsehud gjennom konserten og jeg koste meg masse. Jeg tenkte ikke så mye på at jeg var alene nettopp fordi alle de andre koste seg så mye også.

Men konserten var så bra at jeg ikke ville hjem og legge meg. Ikke at jeg så ofte vil hjem og legge meg, men på lørdag hadde jeg ingen planer og ingenting jeg måtte på søndag. Sånn har sikkert du det hele tiden, men ikke jeg.

Da konserten var over gikk jeg i stedet for til Crowbar for å drikke morsomt øl. Det var egentlig litt sent, men jeg klarte å finne plass på en benk oppe ved matserveringen. Jeg drakk et gresskarøl og et juleøl mens jeg hørte på andre folks samtaler, tenkte på ingenting og var på internett.

Jeg er egentlig så mye alene på kontoret at jeg ikke trenger å være så mye alene ellers. Men jeg liker veldig godt å være alene i en folkemengde, sånn som å være alene på en full bar. Eller spise middag alene på restaurant. Man er jo aldri alene med en bok (eller en smarttelefon), men så er man det jo litt allikevel. Kanskje er det annerledes når man bare er midlertidig alene, sånn som jeg er. Jeg har jo en mann jeg kan gjøre romantiske ting med og er bare alene innimellom. Men jeg liker det.

Det var ingen som plaget meg eller prøvde å legge an på meg. Kanskje så jeg utilgjengelig ut. Kanskje var det opplagt at jeg ikke kom til å være positiv. Kanskje så de gifteringen min på lang avstand. Kanskje var det mitt resting bitch face. Uansett, det var deilig å være alene. At ingen tok kontakt.

PS: det hele ble skrevet sent på kvelden på lørdag, men jeg synes at det var mer enn bra nok til å publisere som det var 🙂

English: some contemplation while I was sitting alone, drinking beer on Saturday night, about being alone in social places and not feeling alone.

En variert uke

Dette ser ut til å bli en ordentlig variert uke, sånn aktivitetsmessig. På mandag var det KS-møte som var siste møte med Sven Bjørn og første møte med Dag Erling som leder. Vi tok noen alvorlige avgjørelser og forberedte oss på høsten og arbeid som et “nytt” KS. Etter møtet dro jeg til Grünerløkka brygghus der Ola og Una feiret at de har blitt enda et år eldre. De har mye godt øl og det var mange fine folk, så det ble en veldig fin kveld. Og så kom vi fram til at vi er absolutt nødt til å ha gullfargede heliumsballonger i bryllupet…

På tirsdag hadde vi møte med vigsleren vår fra Human-Etisk Forbund. Vi hadde svart på spørsmål på forhånd og så snakket vi masse om vårt forhold, våre tanker om likeverd, kjærlighet og mye mer. Vi snakket om vigselssermonien og fikk det hele mer på plass. Bryllup, altså, trenger litt planlegging. Men møtet vårt fikk meg til å føle at dette bryllupet virkelig er veloverveid og at vi har et sunt utgangspunkt for et langt live sammen.

På onsdag skulle jeg trene, men jeg endte opp med å gå fra Ensjø (fordi jeg gikk på feil t-bane) og så var sykkelen min tom for luft og jeg for sulten til å lappe den med en gang, så det ble en gåtur i stedet for. Og så fikk vi endelig ordnet alle papirene som forsikringsselskapet skal ha etter at jeg lå på sykehus i Thailand. Herr og fru Supertreig der altså.

I går spilte vi et nytt brettspill Erik har kjøpt, Archipelago. Det var morsomt å spille, både fordi det var et morsomt spill og fordi det var morsomt å spille med Anders og Nils. Men det tok lang tid å komme inn i og å skjønne hva alt var, så vi må nok spille det en gang eller to til før vi skjønner ordentlig hvordan det funker. Men brettspill på en torsdag er jo alltid bra. Min plan er å passe på å spille mer brettspill med Erik, siden han liker det så godt og det er mye tid denne sommeren, så det bør gå bra. På slutten av kvelden kom også Bror innom som akkurat hadde kjørt flyttelasset sitt over fjellet. Veldig hyggelig å bo i samme by som Bror etter 7 år fra hverandre.

I dag har vi ikke så mange andre planer enn klesvask og en treningsøkt, men man vet jo aldri hva som kan skje på en fredag. I morgen er vi så heldige at Kristian og Silje skal ta oss med på lang dagstur i Østmarka, så vi satser på at det ikke kommer enda en syndeflod denne uka… Søndag står fremdeles åpen, så vi får se hva som skjer. Men verden tar jo sommerferie nå, så det blir nok rolig framover.

Kan jeg slå opp med reising?

Jeg vet det virker bortskjemt og #firstworldproblems å klage over at man reiser for mye til eksotiske reisemål, men jeg er faktisk litt lei nå. Når jeg er på fest eller møter nye folk førler jeg meg alltid så slesk fordi alt jeg snakker om starter med “da jeg var i Sør-Korea…”, “da jeg var i Thailand….”, “da jeg var i USA…” og nå “da jeg var i Puerto Rico….” Og jeg snakker jo om det fordi jeg har lært masse og opplevd mange ting som har utvidet horisonten min (som jo er meningen med reising), men så synes jeg for mange snakker om reising som det bare er morsomt. Det er slitsomt å reise, synes jeg. Det er slitsomt å fly langt, være timesvis på flyplasser, ikke få spise når man vil eller det man vil, ikke gå på do når man vil eller sove når man er trøtt. Det er slitsomt å være et sted der man ikke skjønner noe og der alt er rart. Det er jo også fint med alle de rare tingene, men man er aldri helt avslappet. Om ikke du drar på ferie til et sted som er akkurat som hjemme, med alt likt untatt at det er varmere…

Men kanskje det er det som er problemet mitt? Jeg er en reisepurist/ -hipster som liker at det føles genuint og ekte når jeg reiser. Og spiser derfor rar mat og drar til rare steder og prøver å lære og oppleve det stedet jeg er. Og det er jo slitsomt å lære hele tiden og utsette seg for ting man ikke har gjort før, sånn at man må slappe av når man kommer hjem. Men jeg kjenner i hvert fall at jeg er ganske reiselei. Det har vært en slitsom 1,5 uke. Jeg har enten vært alene eller sammen med masse folk jeg ikke kjenner. Alt var rart og annerledes og litt vanskelig og begge veier var det noen uforutsette hendelser som gjorde alt litt vanskeligere. Og nå har jeg reist så mye at selve reisen ikke er eksotisk lenger, bare slitsom. Og så har jeg ikke reist mye nok til at jeg har fått gode reise-langt-vaner. Dessuten reiser jeg stadig nye steder med ny flyselskaper og da er alltid ting forskjellige.

Så nå skal jeg prøve å ikke dra noe sted. Jeg har aldri fått det til før, men det er jo lov å prøve. Vi skal på sykkeltur i Skottland i juli og det er jubileum for Duddelibu i Trondheim i august, men de fleste speiderarrangementene denne høsten skal være på Østlandet og da blir ikke reisingen så slitsom. Det eneste fine med bryllupsplanlegging er at vi da ikke får tid til å reise så mye, så vi kan være hjemme. Om jeg har flaks blir det ingen flere store ekspedisjoner før vi skal på Interrail neste sommer 🙂

Forresten, ved hjelp av appen been har jeg telt hvor mange land jeg har vært i og statistikken ser slik ut:
– 33 land eller 13% av alle land i verden
– de fleste landene er i Europa (24 stykker)
– to kontinenter har jeg ikke vært i, Sør-Amerika og Antarktis
– jeg har bare vært nord i Afrika og sør-øst i Asia, så det er mye potensiale

Samtidig som jeg akkurat nå er lei av å reise kjenner jeg at det er så mye igjen av verden som jeg skulle visst mer om og jeg håper at jeg kan fortsette å reise til nye deler av verden for å forstå mer av alt som skjer rundt meg. Ingenting er som å være av lei av noe og lengte etter å gjøre akkurat det, samtidig.

Hva gjør man når ingenting passer?

Jeg har vært i den heldige situasjon å ha reist to ganger til ganske tropiske reisemål i løpet av en kort tidsperiode. Sør-Korea i slutten av juli 2013 og Thailand i slutten av mars 2014. Det var 8 måneder mellom disse to reisene og fra jeg var i Sør-Korea til jeg skulle til Thailand hadde alle de tettsittende benklærne mine (både bukser, skjørt og shortser) blitt for trange.

Jeg kunne nok truet dem sammen, men jeg har lært at tropisk, fuktig klima ikke er stedet for litt for trange klær, så det ble et heller magert utvalg med klær på tur og jeg måtte kjøpe en ny shorts i Thailand (noe som ikke er enkelt i et land der ingen har lår med samme omkrets som jeg).

Alt dette her gjorde meg trist. Jeg prøvde å late som ingenting, men det gjorde meg allikevel trist og jeg måtte tenkte litt over hvorfor jeg ble trist. Ble jeg bare trist fordi det er sett ned på å være tykk i samfunnet jeg lever i? Men jeg er jo ikke tykk nå heller, bare tykkere enn jeg var. Og jeg er ikke sykelig eller farlig tykk og sikkert godt innafor normalen for det meste. Jeg tror faktisk at det som gjorde meg aller tristest var at klærne mine ikke passet lenger. Dvs at jeg ikke kunne bruke klær jeg likte og at jeg ikkee følte meg vel i klær jeg tidligere hadde elsket. Jeg ble trist fordi jeg måtte kjøpe nye sommerklær og det føltes så forbrukersk ut. Og trist fordi jeg visste at om jeg ikke skulle kjøpe nye klær så måtte jeg faktisk slanke meg. Dvs ikke bare spise litt mindre innimellom og trene igjen, men faktisk endre mange ting i livet mitt.

Akkurat nå har jeg mye jeg må få til på jobb og konferansen i Puerto Rico er en veldig viktig milepæl og en slags laktmustest på hvordan PhDen min går. Jeg jobber lange dager, er stressa og blir ordentlig sliten av det hele. Jeg har også ansvar for en rekke arrangementer gjennom Komité Speiding (7 tror jeg), prøver å holde framdrift på bryllupet sammen med Erik og vet vi burde gjort noen av alle de 40 tingen som står på oppussingslista til leiligheten. Så når trening aldri har vært lett å komme seg ut for, så er det spesielt vanskelig nå, og med så mye vanskelig å gjøre på jobb, er det vanskelig å spise jevnt og skikkelig.

Men hva skal jeg gjøre? Heldigvis er det litt kjølig nå, så det ikke er shortsføre ennå, men plutselig passer nesten ingen av skjørtene mine og jeg er litt redd for at jeg ikke klarer å passe inn i klærne mine igjen noen gang. Det hele er ganske ubehagelig, egentlig. Jeg skulle ønske det var noen andre PhD-kandidater der ute som kunne hjelpe meg med hvordan man får til å bli slankere (både sunnere og mindre omkrets) når man samtidig gjør kjempevanskelige ting på jobb hele tiden.