Etter å ha gått i 13 timer for å komme oss til Rembesdalsseter og å ha en 8-timers tur for å komme oss videre, bestemte vi oss for å ta en hviledag for å samle krefter.

Vi våknet sent etter å ha kommet sent i seng dagen før. Her er utsikten østover fra sikringsbua der vi sov. Utedo, høye fjell og isbre rett inn til venstre.

Innen vi hadde gjort morgenstellet, spist frokost og sørget for at alle klærne våre var tørre var det langt utpå ettermiddagen. Skyene letnet og klissvåte tyskere hang seg til tørk utenfor hytta. Dette er Berit, hyttevakten, forresten. Hun var utrolig hyggelig og tipset oss om at vi burde melde oss som hyttevakter. En dag, kanskje.

Vi tok med oss middagen ut i solskinnet og bare nøt været. Den dagen hadde det regnet, vært overskyet, blåst og vært strålende sol. Opp der elva kommer ned hadde vi kommet dagen før. Gamlestien går til venstre under brearmen, den nye går til høyre og rundt hele vannet.

Mens vi satt og så utver Rembesdalsvannet kom skyente innover Simadalen, en sidedal til Eidfjord. Rundt der hadde vi gått dagen før, langs kanten fra venstre, langs demningen og hele veien langs vannet til hytta.

Og mens vi satt og så utover vannet kom en stor sky sakte rullende inn fra fjorden. Det tok ikke mer enn 15 min fra vi så skyen langt nedi dalen, til den hadde dekket hele vannet.

Da tåka tok oss gikk vi inn igjen på Rembesdalsseter og spilte Harbour. Vi skulle egentlig gå til Hallingskeid neste dag, men Bente anbefalte oss å heller gå til Finse. Så vi lagde matpakke for en lang dag, pakket tingene våre og la oss tidlig.

Det var veldig riktig å ta en hviledag på Rembesdalsseter før vi gikk siste etappen på hytte-til-hytte turen vår. Det var en nydelig plass, selv om det er 8-timers turer alle veier derfra.

English: after the third and very hard day, we decided to stay a day and rest at Rembesdalsseter. It was such a beautiful place, even though it took ages to get there.

Tredje dagen på fjellet skulle bli den aller mest utfordrende. Vi skulle gå fra Kjeldebu til Rembesdalsseter og det kom til å bli en lang tur.

Det vi trodde var en 8-timers tur da vi planla, fant vi ut hadde blitt oppgradert til en 9-timers tur siden 2000. Dessuten hadde en liten breflom tatt stien helt borte ved Rembesdalsseter og omveien gjorde turen nesten to timer lenger. Vi hadde derfor foran oss en 11-timers tur pluss pauser. Vi brukte mye tid på å vurdere om dette var riktig for oss, men endte til slutt opp med at vi skulle prøve. Dagen startet derfor tidlig og vi var ute og gikk 08:15. Bortover dit skulle vi.

Vi hadde lagt en plan for hvordan vi skulle klare dette, inspirert av min speidervenn Lise-Lotte som gikk over Grønland i våres. Gruppa hennes hadde 10 min pause hver time hele dagen, men ingen lange pauser. På den måten ble det ikke mange småstopp når folk måtte tisse, pausene ble effektive og man fikk delt opp dagen i spiselige bolker. Vi gjorde det samme (selv om vi bare var to stykker) og det fungerte utrolig bra.

Her er vi på første pause. Vi hadde gått langs elva, krysset en smelteelv som kom rett fra breen og plutselig var den der, Hardangerjøkulen. I hvert fall en brearm. Det måtte dokumenteres. Vi hadde forresten utrolig bra vær nesten hele dagen og gikk i bare trøya hele dagen. Så utrolig deilig.

Neste pause hadde vi klatret evigmange høydemeter opp, hadde fått nydelig utsikt, måttet gå forbi modne multer og det var på tide med litt mat. Det er vanskelig å rekke å ta av sekk, ta på boblejakke og lue, spise to skiver, drikke vann og tisse på 10 min, men det gikk sånn passelig. Å dytte i meg mat har jeg aldri vært flink til, men det gikk nå på et vis.

Pause nummer tre tok vi etter å ha gått langs platået. Det var grått, men aldri vått. Vi møtte sauer som trivdes i høyden og gikk over mose som bare akkurat hadde kommet opp i lyset. Det var nesten ikke noe snø da vi gikk Kjeldebu til Rembesdalsseter, men det var tydelig at det ikke var lenge siden snøen hadde gått.

Det var noen imponerende bruer i måtte klatre over. Jeg lurer på om vannet noen gang går så høyt at man virkelig trenger en så høy bru.

Endelig var det på tide med et langt matstopp. (Vi hadde nok hatt mer enn tre stopp før dette, jeg har bare ikke tatt med alle bildene). Vi hadde med oss varmt vann på termos og Real turmat, som var et kjempetriks. Vi slapp å bære kokeapparat (selv om det ikke er veldig tungt) og vi fikk et ordentlig måltid som varte i mange timer.

Etter middagspausen gikk det sakte oppover og nordover langs Jøkulen. Vi hadde fantastisk utsikt vestover og brearmene rett ved siden av oss mot øst. Det var steinete, men skifersteiner, så det var enkelt å gå. Stigningen var jevn, sola skinte og det var nydelig å gå. Og plutselig var i over kanten og så brearmen som lå rett ved hytta. Dessverre visste vi at det var mange timer til vi var på hytta, men det er kult med bre.

Vi fulgte den nye stilen som var lagt opp rundt Remdesdalsvannet over bratte Vestlandsfjell, ned bratte myrer og gjennom vierkratt. Dette bildet er det siste jeg tok den dagen, for det begynte å regne, det var superbratt og etter 10 timer begynte kreftene å ta slutt. Da vi hadde kommet ned til vannet og det fremdeles var to timer igjen til hytta gråt jeg en skvett, ble trukket opp bakken av Erik og fikk to brødskiver.

Vi brukte 13 timer fra Kjeldebu til Rembesdalsseter, som egentlig er en anstendig tid. Vi hadde en nydelig tur fram til det siste stykket og uten omveien hadde det vært en lang, men veldig fin tur. Det hjelper at vi hadde perfekt vær og vi vet at 9-timers turer er på kanten til hva vi liker. Jeg går nok ikke denne turen om igjen om ikke den gamle ruta blir åpnet igjen.

English: we walked from Kjeldebu to Rembesdalsseter and it was a beautiful trip, but with the new path around the Rembesdals lake, it is too long.

Andre dag på hytte-til-hytte-turen skulle vi fra Krækkja til Kjeldebu. Dette var også en kort etappe, men andre dagen med sekk på ryggen, så vi var spente.

Det hadde vært en lang dag dagen før, så det ble en rolig morgen. Vi sov lenge, rakk akkurat frokost og lagde monsterstore matpakker. Sånn går det når man er vant til å spise hjemmebakt brød og ikke er helt sikre på hvor mye bortebakt brød egentlig metter.

Vi sa ha det til Krækkja (som også var midt i oppussing, sånn som blokka vår) og satte igang med turen.

Det var ganske grått, litt vått i lufta og vind, så vi startet dagen med lue, skjerf og votter. Det første stykket var det mye oppover, så lua, skjerfet og vottene gikk raskt av igjen. Men på toppen ble yret litt tettere, så da var det på med det igjen. Ingenting er så sant som at været på fjellet skifter ofte…

I passe tid til lønsj dukket sola og den blå himmelen fram og vi fikk perfekt turlønsj; sol, utsikt og bekk. Jeg hadde med den nye, tynne boblejakka mi og brukte den som ekstra lag når vi stoppet. Veldig enkel å ta av å på, fin både utenpå og inni allværsjakka og lett å bære på. Er forresten viktig å matche på fjellet 😉 Det gikk mye i rødt og blått..

Det var opphold mesteparten av dagen og deilig å gå. For det meste gikk vi langs en rekke med vann, så det var ganske flatt, men en myriade av små bekker å vandre over.

Turen skulle bare ta 5,5 time pluss pauser, men vi brukte ikke mye mer enn det på hele turen. Det var tydelig at vi i hvert fall var like raske som Turistforeningens estimater.

På tross av at vi hadde startet sent var vi framme på hytta tidlig. Kjeldebu er selvbetjent, men har hyttevakt hele sommersesongen. Så du må gjøre alt selv, men det er en der som forteller deg hvor alt er, gir tips og triks og gir gode råd om rutevalg.

Vi spiste to middager i løpet av kvelden. Først Pasta di parma med bogskinke (gammel klassiker på selvbetjent hytte) og på kvelden lagde vi pannekaker. Det er rart hvordan man rekker å hente ved, hente vann, fyre opp i tørkerommet, lage to middager, lese bok og småprate med de andre vandrerne når man kommer tidlig.

Kjeldebu ligger ikke langt fra riksveien i sør og det var flere småbarnsfamilier der som også hadde gått Krækkja til Kjeldebu og som skulle ned igjen til veien. Det var tydelig for oss at Krækkja til Kjeldebu på fem timer er litt for kort for oss, men jeg mener fremdeles det var veldig lurt av oss å starte forsiktig. Og så var det fint å ha god tid første gangen Erik var på en selvbetjent hytte, så vi hadde tid til å bli kjent.

English: the second day hiking in Hardangervidda we walked from Krækkja to Kjeldebu. It was a short walk, but it gave us time to have a slow start and explore the cabin.