Onsdag kveld, etter å ha vært med på generalforsamlingen i Furulund 1 og før vi tok mål av det som skal bli vårt nye kjøkken, ga jeg livreddende førstehjelp. Jeg gjorde det ikke alene og jeg gjorde det ikke lenge, men jeg gjorde akkurat det jeg skulle.

Jeg kjente hvordan utallinge førstehjelpskurs og øvelser med dramatisering av skadesteder var med meg mens det skjedde. Jeg nølte ikke, jeg tvilte ikke og jeg var en effektiv del av en gruppe som hjalp en gammel mann.

Det som skjedde var at en gammel mann i følget vårt fikk et illebefinnende mens vi gikk inn i blokka, han falt om (besvimte) og vi la ham i stabilt sideleie og ringte umiddelbart 113. Det tok ikke lang tid før han slutt å puste og vi ikke kjente noe puls. Så fortalte nødsentralen oss at vi skulle begynne med hjerte-lunge-redning.

Vi var tre stykker som holdt på, Erik, meg og en dame som bor i blokka. Hun holdt hodet, Erik holdt tunga og jeg gjorde kompresjoner. For deg som ikke har hatt så mye førstehjelp i det siste, så er det slik at forskning har vist at det er kompresjonene som er aller viktigst for å holde oksygentilgangen til hjernen gående, så hjernen ikke dør, ikke innblåsninger. Så det var det vi gjorde, masse kompresjoner.

Damen som hjalp oss var sykepleier og rapporterte til nødsentralen at jeg gjorde kompresjonene riktig og spurte meg om jeg var sykepleier. Litt beskjemmet måtte jeg svare at nei, jeg er speider. Det var en underlig følelse å si at jeg var flink fordi jeg var speider. Men så var jeg også veldig stolt, nettopp fordi jeg var flink til noe som jo er sentral speiderlærdom. Underveis var jeg glad for at jeg hadde prøvd mye på en Anne-dukke, jeg visste hvordan jeg skulle lete etter punktet jeg skulle presse på, jeg visste at jeg kom til å knekke masse ribbein (de knakk veldig tydelig med en sprø lyd) og jeg visste at det kom til å bli svett og slitsomt (og det ble det).

Det var en underlig følelse å sitte der og vite at denne mannen egentlig var død, mens han lå der var han død. Etter at ambulansefolka hadde brukt strøm og annen magi på ham så levde han igjen og så får jeg håpe at jeg møter ham i hagen til sommeren.

Jeg synes det er viktig å faktisk gjøre den verden du lever i bedre. Det handler om å ta ansvar, om å ta et skritt fram og å si ifra. Jeg har funnet tre gode kommentarer fra tre helt vanlige mennesker som har tatt seg bryet med å skrive ned det de mener om noe de synes er viktig så andre kan lese det. Det er ikke bare viktig at folk leser i avisene og gjør seg opp en mening, det er også viktig at noen faktisk skriver i avisene. Det er viktig at noen lar sin stemme bli hørt.

Jeg vil gjerne at dere der ute skal lese disse tre innleggene i samfunnsdebatten. De er om tre helt forskjellige ting, men har også noe til felles. Nemlig at forfatterne ønsker at verden skal bli et bedre sted og at de har skjønt at det starter med dem selv.

Morten Strøksnes har skrevet om hvordan livet under vann utenfor Lofoten er som et Serengeti under vann og at det viser en utrolig lav innsikt at vi vil bevare Serengeti og regnskogen, men ikke den siste levedyktige torskestammen i verden. Spesielt når oljen er farlig for naturen også når den blir brent, ikke bare når den blir hentet opp av bakken.

Pia Skevik har skrevet en mer personlig kommentar om å leve i et voldelig forhold og skammen ved at man ikke forlater sin voldelige kjæreste. For meg handler denne kommentaren mest om at å “være en god venn” som det heter i speiderloven, ikke bare handler om å være snill og grei, det handler om å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene. Det handler om å være modig nok til å stille vennene sine til veggs. Du trenger ikke være den som hjelper vennen din gjennom alle problemene, men alle trenger en som stiller det riktige spørsmålet. Uansett om de blir slått, om de har problemer med alkohol eller noe annet. Det er viktig å si ifra.

Den siste kommentaren har Maren Nilsen skrevet om sitt år i Groruddalen. Hun er selv fra Sørlandet og flyttet til Groruddalen fordi det var et fint sted å bo. Hun tar et oppgjør med all uviljen som finnes mot “dalen”, dalen med fire bydeler og over 100 000 mennesker. Det er jo et av de største lokalsamfunnene i Norge og allikevel får alle den samme kammen å skjære seg på. Jeg tenkte på all den motstanden jeg har fått for å ville bo på Grønland. Spesielt de jeg kjenner fra vestkanten er kjemperedde for området og mente jeg ville bli voldtatt på gata. Og jeg synes bare det er et spennende og levende område i byen. Jeg liker folkelivet på gata, alle de ulike opprinnelseslandene og de morsomme luktene. Nå skal jeg bo på Carl Berner i stedet for, men det er i hvert fall bedre enn superhvite, supernorske vestkanten.

For once, I have an English speaking news article. This one is about the Norwegian prison on Bastøya, an island just outside of Oslo.

“On Bastoy prison island in Norway, the prisoners, some of whom are murderers and rapists, live in conditions that critics brand ‘cushy’ and ‘luxurious’. Yet it has by far the lowest reoffending rate in Europe.”

What I love about this article is how it portraits the inmates and the people who work there. The author doen’t use dramatic words and phrases and that’s nice in an article about a prison.

“Before he transferred to Bastoy, Petter was in a high-security prison for nearly eight years. “Here, they give us trust and responsibility,” he says. “They treat us like grownups.””

And you know what? The reason for the success of the prison is that they use what we call “the scout method”.

Two nice quites from Lord Baden-Powell, the man who started the scout movement are:

• “The more responsibility the Scoutmaster gives his patrol leaders, the more they will respond.”
• “An individual step in character training is to put responsibility on the individual.”

What I’m trying to say is, people grow and develop when you trust them and give them responsibility. Of course, you have to help them along the way, but you have to let them do it themselves. Go Bastøya! (but notice that people have to apply to go there, because you yourself have to be motivated to make a change in your life)

Her er et annet innlegg i samfunnsdebatten, denne gangen om nettvett og om voksnes ansvar, ikke bare for å lære barna nettvett, men også for å være til stede, orienterte og kritiske. Det er skrevet av Cecilie Asker.

“En europeisk undersøkelse om nettbruk viser at norske barn i dag er i høyrisikogruppen for å bli utsatt for mobbing og seksuell trakassering på nett. Dette skyldes i stor grad den store utbredelsen av teknologi i norske hjem. Men før du klipper kabelen til den store verdensveven, skal du vite at alt var ikke nødvendigvis bedre før.

De voksnes verden

Da jeg var ti år, fantes det hverken sosiale medier, bredbånd, smarttelefoner, eller internett. Men det fantes VHS-spillere og det fantes kontakttelefon. Dette ga oss mer enn nok mulighet til å smugtitte inn i en verden vi ikke var klar for. Det første innblikket i underholdningsindustriens voksenverden fikk jeg hjemme hos en gutt i klassen. Moren og faren var nylig skilt, og da faren hadde funnet seg en mye yngre kone, hadde gutten fått en splitter ny VHS-spiller som plaster på såret. Moren jobbet sene dager og vi var ofte en hel gjeng hjemme alene etter skoletid. Her stiftet vi bekjentskap med noen av 80-tallets største actionhelter, Sylvester Stallone, Steven Seagal og Dolph Lundgren.

Ble nesten tatt

Voldsorgier, tortur og drap, gjorde ikke akkurat underverker for nattesøvnen, men vi klaret likevel å holde vår lille filmklubb hemmelig. Den eneste gangen vi var nær ved å bli tatt var da moren til min kamerat fant noen tomme videocover under dyna hans. Men min snarrådige venn klarte å avverge situasjonen ved å forklare at Rambo var en film om en mann som skulle på karneval og Red Scorpion var en dokumentar om skorpioner til O-fagstimen.

Ringte fremmede menn

Litt lengre ned i gata bodde en venninne av meg. Hennes foreldre var fortsatt gift, men begge jobbet lange dager, så vi var ofte alene hjemme her også. En av våre vanlige fritidssysler var å ringe kontakttelefonen, en åpen telefonlinje som på mange måter var forgjengeren til Facebook. Her utga vi oss for å være alle mulige slags folk, og uten tanke på hva slags skumle menn som kunne befinne seg på andre siden av linjen, skravlet vi i vei med stort sett hvem som helst. Kontakttelefoneventyret fikk riktignok en brå slutt da faren til min venninne fikk en telefonregning i posten som var på det tredobbelte av det vanlige.

Lettere å skjule

Å vokse opp på 80- og 90-tallet var altså ikke risikofritt det heller. Som barn er man både lettpåvirkelig og lettlurt. Om trusselen befinner seg på andre enden av en telefonlinje, en nettprofil, eller i skolegården, ryster det like mye ved ens grunnleggende trygghetsfølelse. Inntoget av internett i de tusen hjem har riktignok gjort det mye lettere for barn å bli eksponert for tvilsomt innhold og dyrke farlige forbindelser i det skjulte. Men løsningen er fortsatt å delta fremfor å forby. Ansvaret for å skape gode holdninger og sette grenser ligger først og fremst hos foreldrene. All forskning viser at det er dette arbeidet som gir best uttelling.

Døra på gløtt

Der mine foreldre alltid satte døra til kjellerstua på gløtt da jeg hadde besøk, må foreldre i dag lære seg å ha den digitale døra på gløtt. Det betyr at det holder ikke bare å lære seg hva Facebook er. Man må også være oppdatert på nettjeneste som Instagram, Tumblr, Snapchat, og hva enn som blir det neste store blant kidsa. En trøst til alle foreldre som føler seg digitalt overveldet og som lengter tilbake til en tid med hustelefon, tjukk-TV og elektrisk skrivemaskin, er at alt ser ikke like mørkt ut. Norske barn i dag scorer også godt over gjennomsnittet når det kommer til digitale ferdigheter og kunnskaper. Og slikt blir det jo både gode forskere, ingeniører og ledere av.”

I helgen som var, da jeg var i København og snakket om hvordan man blir en global leder og hvordan vi skal bruke speiding til å “lage” unge mennesker som har selvtillig og kunnskap til å endre verden, så snakket vi også mye om sosiale medier og nettvett. At speiderprogrammet (merker og aktiviteter) må reflektere den virkeligheten speiderne (10-18 år) lever i. Vi må ta ansvar og ikke isolere oss fullstendig fra det som skjer i verden.

Det blir spennende å se hvor vi skal ta programmet vårt videre.

Har du fått med deg dette i uka som gikk?

Denne nekrologen har “gone viral” på internett. Den er skrevet av Alexander Gjersøe om hans avdøde nabo Eva. Den har blitt så populær, nettopp fordi Eva ikke var noen spektakulær kvinne, men heller en helt valig arbeiderklassekvinne fra Torshov. Jeg tror også folk liker den fordi Alexander ikke var i slekt med Eva, men en nabo som ble kjent med henne nettopp fordi han var en god nabo. Han kom innom på besøk og hørte på historiene hennes.

Denne kommentaren av Madsen om at det er boligsituasjonen i Oslo, hovedsakelig, som gjør at det er en så ekstrem skjevfordelig av barn med norsk som andrespråk i Osloskolene. Alle ønsker en likere fordelig, både på grunn av integrering, kvaliteten på norskopplæringen og for å skape litt forbrødring mellom Oslofolk, men poenget i kommentaren er at for å gjøre noe med det, må man gjøre noe med boligsituasjonen i Oslo. Eller så må man busse barn til den andre siden av byen.

Den siste kommentaren handler om “barns beste” og om hvordan et stadig mer bekymret foreldrekorps er stadig mer forsiktige på grunn av “barnas beste”. Og hvor vanskelig det er å gå mot strømmen, som forelder, når du da gjør det verre for barna. Da jeg leste denne kommentaren tenkte jeg at det er nettopp det vi gjør i speideren, går mot strømmen. Vi lar barna lære om seg selv, lar barna ta valget, i stedet for at vi gjør det for dem. Vi lar det gå galt, sånn at vi alle kan lære av våre feil etterpå. Det betyr at vi aldri kommer til “overbeskytte”, vi stopper på “sikkerhetsvurdering”. En av mine største utfordringer denne våren blir å overbevise tre 14 år gamle jenter at de er flinke nok til å gjøre sikkerhetsvurderinger til at det er helt trygt at de tar med seg patruljen sin på tur. Det blir en spennende reise for oss alle.

In two weeks I am going to Kopenhagen for an event hosted by WAGGGS, the World Association of Girl Guides and Girl Scouts. There are two world organisations for scouting in the world, WAGGGS and WOSM (World Organisation of the Scout Movement), where WAGGGS is a (mostly) girls only-organisation, while WOSM have no gender specific focus.

As these two organisations are actually global, most of their work is not done in Europe and most of their members do not have the good fortune of experiencing the aftermath of the last 100 years of equality work that has been going on in Europe. One of the aspects where the two organisations are very similar, is in their work on developing good people and good leaders. And the event I’m going to in Kopenhagen, is part of the WAGGGS Leadership Development Programme.

The event that I will be going to “Beyond boundaries”, is described like this:

“This event will provide a forum for decision makers in Girl Guiding/Girl Scouting associations to share challenges and raise awareness on leadership development trends; to learn and discuss about leadership theories and practices; to analyse and consider the conditions and tools that can help addressing the diversity in leadership approaches across WAGGGS members.”

My scout association does not spend much time working on female-only topics and it’s always interesting to attend WAGGGS events. You never realise how male-dominated all organisation work and every day life is before you’re in an all-female environment. I am excited to see what I learn the five days I will spend in Kopenhagen.