Gitarspill på svaberget

For fire uker siden, før vi dro på interrail, var vi på hytta til Chris og Knut utenfor Larvik og der ble det gitarspill på svaberget hele kvelden.

Vi startet kvelden med sprudle og potetgull på svaberget mens vi ventet på at grillen skulle bli varm. Sprudle er livet.

Chris og Knut hadde planlagt nydelig grillmiddag og salaten hadde bare gode ting i seg, dvs masse ost og tomater.

Det blåste på svabergene, men alt man trenger er hettegenser, rødvin og gitarspill på svaberget for å være lykkelig om sommeren.

Dessverre kom det litt regn og enda mer vind, så vi flyttet hele selskapet inn i hytta. Det gjør ikke noe at det er litt vått i lufta, men det er trist å spise våt biff.

 

Vekslende sommervær gjorde at desserten ble nytt ute og det ble enda mer gitarspill. Sommerbukett fra bak hytta, portvin og jordbær. Ah, sommer.

Så kom hyttenaboene på besøk! Chris og Knut har blitt veldig gode venner med hyttenaboene sine og det var morsomt å bruke kvelden med dem.

Det er morsomt hvordan man møter folk helt tilfeldig, som hyttenaboer, og så finner ut at man har gått på skole med dem eller har mange felles kjente. Norge er så lite og det er så morsomt. Så vær snill!

Jeg er vokst opp med en far som spiller gitar og det var veldig koselig å ha en hel kveld med gitarspill hos Chris og Knut.

Håper dere også har hatt det bra i sommer (og ikke har latt dere hindre de dagene det var 16 grader og yr). Nå har jeg fått både sommer i Norge og sommer i syden og jeg kjenner at jeg heller vil ha 18 enn 35 grader, men det er kanskje bare meg….

Det kommer litt mer fra det fine jeg gjorde før vi dro til syden, men så kommer det masse bilder fra #kormerail og plutselig har jeg flyttet til Bergen…

English: just before we left for our interrail we spent an evening with nice people and a guitar.

Vårkonsert med Chorus Felix

Søndag for en uke siden hadde Chorus Felix vårkonsertkonsert i Grinilund kirke og jeg var hanket inn spesielt for å være fotograf.

Chorus Felix har fått ny dirigent for første gang og trengte noen nye bilder og hva passer vel ikke bedre enn sommerlige antrekk og store smil? Det er alltid spennende når kor får nye dirigenter. Hvordan kommer de til å høres ut nå? Hvordan utvikler de seg kunstnerisk? Men også for koret selv; hvordan passer de egentlig sammen?

Utifra den første konserten ser dette ut til å bli et veldig godt partnerskap. De hadde valgt et sommerlig og litt moderne program, som både var vårlig og romantisk som vårkonserter skal være. Men som også hadde spennende moderne stykker, som gjorde det interessant å lytte til.

Det har vært noen utskiftninger i koret også, men jeg synes de hørtes velbalanserte ut. Dessuten er det alltid fint med blandakor som ikke har dobbelt så mange kvinner som menn.

Chorus Felix holdt en kort, men elegant vårkonsert på Eiksmarka og det var ekstra vakkert da skyene plutselig delte seg og solskinnet strømmet inn i rommet. Da kjentes det som at sommeren virkelig snart er rundt hjørnet selv om det hadde vært iskaldt hele uka.

English: I was the designated photographer at my mom and dad’s choir’s concert a week ago and took some nice pictures of them. They have just gotten a new conductor and they sounded really nice. I am looking forward to seeing what Ida will make of Chorus Felix the next couple of years.

En kveld som prinsesse i revolusjonen

På fredag for en uke siden var jeg invitert i Kristins 30årslag og jeg hadde en nydelig kveld som prinsesse i revolusjonen.

Kristin hadde invitert oss alle på fest på Syng, med singalong til Les Miserables og så karaoke etterpå. Kristin har en veldig bra kongeblogg og skriver spesielt mye om tiaraer og prinsesser. Jeg har sagt det før, men ingenting er som en feminist som skriver om kongelige.

Kristin fikk gaver, hadde på seg sin fineste tiara og vi sang alle av full hals gjennom hele filmen. Jeg hadde faktisk aldri sett hele Les Miserables, men kan mange av sangene etter mange år som korist. Jeg har ikke sunget siden jeg var i Cork i fjor og det var godt å få synge sammen med andre igjen.

Jeg fikk også lov til å prøve Kristins tiara. Se! Ser jeg ikke ut som en prinsesse?! Sigurd, Kristins mann, hadde bakt masse nydelige kaker (inkludert en sitron- og marengspai, som er noe av det beste i hele verden) og jeg drakk øl, sang karaoke og spiste kake. En ordentlig god fredag, altså.

Jeg hadde på meg en ny, gammel kjole! Jeg fikk den av mamma i fjor sommer, men har ikke brukt den ennå. Den har et fantastisk stort skjørt som virkelig fikk meg til å føle meg som en prinsesse.

Jeg hadde også på meg mine selvfiksede sko med ekstra mye glitter. Det er kanskje ikke mitt mest fargerike antrekk, men prikker og glitter er ikke så dumt det heller.

Jeg koste meg masse i bursdagen din, Kristin!

English: I was invited to my friend Kristin’s party and I felt like a princess even though we had a singalong to Les Miserables.

Ungarsk gitarjazz på Victoria på en fredag

I forrige uke var jeg så heldig å jobbe på en skikkelig fin konsert med ungarsk gitarjazz på Victoria.

Det var to ungarske band som skulle spille den kvelden, JÜ meets Møster og Snétberger Trio feat. Phil Donkin & Ferenc Német. Som vanlig hadde jeg ikke hørt om noen av dem, men jeg har jo lært at man kan stole på musikkbeskrivelsene til Victoria. Sier de det er bråkete og futuristisk så er det det. Sier de at det er romantisk og elegant så er det det.

Ungarsk gitarjazz ble beskrevet slik:

For å toppe kvelden kommer også Ferenc Snétberger, kanskje den største jazzgitaristen fra Ungarn, aktuell med en herlig plate på ECM. Den improviserende gitaristen har lånt ørene til og tatt opp i seg en regnbue av sjangere. Han holder Johann Sebastian Bachs musikk svært høyt og det er også Keith Jarrett å spore i luften her. Vi møter hans nye trio med toppfolk som løfter Snétbergers gitar til skyene!

Jeg kan bare si at det var smekker gitarmusikk, helt klart i slekt med klassisk gitarspill. Det var virkelig lekkert å høre på. Ingenting er som å være på konsert og bli helt varm og rolig inni. Musikk skal snakke til deg og det gjorde virkelig gitarspillet til Ferenc Snétberger.

Jeg er så glad for at jeg begynte som frivillig på Victoria, så jeg kommer meg ut og får hørt jazz. Selv om jeg jobber mens jeg lytter.

English: I worked on a really good guitar concert at the jazz club last week and it made me all happy inside.

Lemaitre på Sentrum Scene og å føle seg gammel

Sist lørdag var vi på Sentrum Scene og så Lemaitre og selv om det var en fin konsert, så tenkte jeg nesten mest på at jeg plutselig var mye eldre enn alle andre i publikum.

Ikke at det er 100% sant, men i hvert fall 96%. Det var en rad med 40+ som stod rett bak front of house, men annet enn dem var alle andre i publikum under 25 år, gladfulle, hoppedanseglade og plutselig mye yngre enn meg.

Så Lemaitre er et norsk band som lager noe jeg ville kalt indie-elektronika, eller som Erik sa; “shoegaze etter 2010”. Det var melodiøst, med gitar og keyboard, men med mye indie over seg. Det var morsomt og lystig, men innimellom litt for kjedelig. Eller i hvert fall enkelt og monotont. Men det var nok bare vi som syntes at det var litt lite engasjerende innimellom, for alle rundt oss hadde det utrolig morsomt. De var fulle, glade, sang med og danset. Det var ikke en sånn “dette er den beste konserten alle i lokalet har vært på noen gang”, men en “alle har en veldig bra fest en lørdag” og vi var både for edrue og for gamle. Det tror jeg i hvert fall.

Konserten var bra, jeg ville gitt dem 4 av 6, Erik sa 3 av 6. De led litt av at vi så Aurora før jul og hun var så utrolig god. De var ikke så rutinerte, så tighte, så erfarne og brukte ikke publikum så bra som de kunne gjort. Men så har de også bare hatt noen hits, ikke levert en skikkelig gjennomarbeidet plate ennå. Men om de får til det så tror jeg at jeg kunne gitt dem en sjanse til.

English: we saw Lemaitre at Sentrum Scene last Saturday and it was a nice concert, but it wasn’t amazing, so I might not see them again. But the young, drunk people around us had a good time.

Tore Brunborg og Bugge Wesseltoft på Victoria

Torsdag for en uke siden var vi på Victoria for å se Tore Brunborg kvartett. Ikke bare fikk vi se Tore, men også Bugge Wesseltoft den kvelden.

Etter at vi begynte å være frivillige på Victoria har vi ikke sett så mange konserter, egentlig, for det meste har jeg sett de konsertene jeg har jobbet på. Og på en måte liker jeg godt å ha noe gjøre under konsertene. Men Tore Brunberg og Bugge Wesseltoft var det virkelig verdt å bare sitte og lytte til.

De startet melodiøst og litt “loungete”, ikke at det egentlig er en jazzterm. Men med sånn behagelig, melodiøs, instrumentell jazz, om dere skjønner. Men midt i alt det melodiøse kom det plutselig rare plink-ploink lyder. Både Bugge Wesseltoft, som spilte piano, trommisen og gitaristen hadde knapper og pedaler og fuzz som de skrudde på. Bugge hadde til og med klokkespill og en rar boks med glassrør og alt mulig rart.

Victoria kalte det “modern, melodic mountain jazz” og det er jeg veldig enig i. Tore har holdt på i 30 år og har spilt med masse forskjellige folk, noe som virker ganske vanlig i jazzmiljøet. Det virker som om folk rusler rundt og samarbeider med ulike folk, litt ettersom hva slags prosjekt de vil gjøre. Det at alle jobber med alle gjør det litt vanskeligere å holde rede på alt som skjer, men det virker som om strategien vår med å bare dra på Victoria hver gang vi har tid fungerer like bra.

😛 Victoria er litt som Vinmonopolet, det er nesten det eneste stedet i byen man får jazz, men det er så godt utvalg at man tilgir dem og vet at uansett hva man kommer på så er det bra. For konserten var virkelig melodiøs og sofistikert, akkurat som de sa. Jeg koste meg veldig mye på konsert og gleder meg til neste gang.

English: we went to the jazz club again and it was yet another type of jazz, but still really, really good. I am going to keep listening to Tore Brunberg.

Vi så Wicked i London og den den var “wicked”

Noe jeg ikke gjør ofte nok er å se musikaler, men i London er det en ting man gjør. Vi bestemte oss som sagt for å se Wicked.

Wicked er basert på en bok skrevet på 90-tallet som gir mer bakgrunnshistorie rundt Wizard of Oz. Egentlig så handler den om “hva om the wicked witch from the West” ikke egentlig var så slem? Hvem kan vel klandre deg for å være sint om noen har stjålet skoene av føttene til den døde søsteren din?

Musikalen starter med når den slemme heksa dør og er egentlig et flash back med forhistorien til de to heksene. Den forklarer oss at situasjonen var litt mer komplisert enn man kunne tro fra filmen, at det egentlig er trollmannen fra Oz og rektoren på skolen de gikk på som er slemme, at de flyvende apene ikke er så skumle som man kunne tro og at verden ikke liker liker folk som er annerledes.

Musikalen hadde urpremiære i 2003 og er vel det man kan kalle en moderne klassiker. De som satt rett bak oss hadde tydeligvis sett den mange ganger, og det var veldig morsomt å høre dem diskutere skuespillerne på scenen og veie forestillingen mot seg selv i forskjellige år. Nå har den nemlig gått i London i ti år, så man kan anta at litt forskjellige folk har vært innom.

Hovedrolleinnehaverne var uansett utrolig flinke, jeg fikk gåsehud under Defying gravity akkurat som jeg hadde håpet og jeg har hatt sangene på hjernen i en uke nå. Det var en opplevelse bare å se en musikal i London, men jeg er spesielt glad for at vi så Wicked. Så mange kule sanger og flinke folk. Kulisser og kostymer var også fine, men på en måte bare det jeg ville forvente av en stor musikal. Kanskje jeg er litt blasert, men det var bra, ikke noe mer.

Bør du se den? Så absolutt!

English: we saw Wicked in London and the music gave me goosebumps.