Sølvmerket fra Katnosdammen og hjem

Den andre dagen på turen i Nordmarka ble ikke like lang, men vi tok sølvmerket for Kjentmannsposter 2014-2016 og det er ingen liten bragd.

Vi hadde jo ikke egentlig tenkt å overnatte på Katnosdammen, det var bare en nødplan. Men vi hadde med oss soveposer, tannbørster og en stor porsjon havregryn i tilfelle. Så da ble det havregryn til frokost 🙂

Det hadde vært stekhett dagen før, men søndagen startet i det litt kjøligere hjørnet.

Så glad ser man ut når man skal ta sølvmerket! Erik kjøpte denne sykkeltrøya på salg på Craft og jeg kan absolutt anbefale å ha en sykkeltrøye om du liker å sykle. Den har høy halv, lange ermer og glidelås foran, som alle tre er veldig praktisk å ha.

Vi startet med å sykle rundt Vesle Sandungen, ned til Langlivann og så trillet vi opp Fyllingsdalen, en trillesti. Som dere ser var den ikke alltid like tilgjengelig…

Men vi skulle ta post 28 Kveldsrohøgda sydvest ved utsikten og det var beste rute inn dit. Det var både vått, tett granskog og litt kronglete å komme seg til posten, men da vi først kom opp spilte det ingen rolle.

Det var helt nydelig utsikt der oppe fra og vi ble sittende betatte og se utover mens vi spise kanelboller. Det var en ypperlig post å ha som nummer 24, på veien mot sølvmerket.

Den siste posten, sølvmerketposten, ble post 31 Hengebroen over Fyllingselven.

Posten ligger rett sør for Kikutstua og er på en av fire hengebruer i Nordmarka. Vi har gått over en av de andre i en tidligere postjakt, faktisk.

Her ser dere meg ta posten og sølvmerket var i boks. Vi har tatt over ti kjentmannsposter fra 2014-2016 denne våren og flere fra 2016-2019, men det har virkelig vært morsomt.

Nå som vi har sølvmerket (jeg har til og med hentet det faktiske merket hos Skiforeningen) kommer vi til å gå over til 2016-2019-poster, men postene er uansett gode turforslag, så vi kommer ikke til å kaste boka.

Det er kanskje ikke så rart, men jeg har virkelig blitt mye bedre kjent i marka, alle markene, av å ta disse postene og jeg gleder meg til å ta flere, selv om jeg må pendle til Oslo for å ta dem 🙂

Vi avsluttet turen med lønsj på Kikutstua (vi hadde ikke noe mer mat igjen) og syklet ned alle bakkene til Carl Berner. Til sammen ble det 70 km på sykkel og 15 km til fots, så ikke en dårlig tur 🙂

English: the final day of the trip we managed to get the last two kjentmannsposter and the silver badge 🙂

En lang tur i Nordmarka – Grua til Kattnosa

For litt under en uke siden var vi på lang tur i Nordmarka for å ta kjentmannsposter og det var skikkelig fint.

Egentlig har vi tatt denne turen fra Grua og hjem før, men da tok vi bare én post på veien. Nå hadde vi satt oss som mål å få sølvmerket (25 poster) og da trengte vi fem poster til før vi dro på ferie.

Vi hadde lagt opp en ambisiøs plan for oss selv for turen gjennom Nordmarka, men hadde også nødplaner i bakhånd. Alltid beredt vet du. Vi startet med å sykle fra Grua, langs Mylla og til Tverrsjøstallen. Vi hadde planlagt å ta toget fra Tøyen kl 10, men vi hadde ikke reservert plasser til syklene og toget var fullt, så vi måtte vente til neste tog 🙁 Det gjorde at vi kom litt sent igang med turen vår og planen om å ikke overnatte i Nordmarka begynte å svikte, men vi var forberedt på alt, så det gikk bra.

Da vi begynte å gå innså vi at første post var over Nordmarkas høyeste punkt og at det var mulig vi allerede måtte begynne å endre dagens rute. Men vi klatret opp de 180 høydemetrene og krysset av “Nordmarkas høyeste punkt” på lista over ting vi har fått gjort på grunn av kjentmannspostene.

Dagens første post fant vi etter 400 meter gjennom granskog, post 23 (2014-2016) Der Milorg-cella ved Svarttjern sto. Vi hadde brae syklet 12 km og gått 5 km, men vi måtte spise lønsj før vi fortsatte. Mat er viktig for den gode stemningen!

På vei tilbake forbi Tverrsjøen syklet vi rett forbi en badeplass og bestemte at vi fortjente et bad. Det var tross alt juli og sommer.

Vannet var nesten lunkent og det var deilig å vaske av seg svetten etter topptur og oppoverbakkene fra Grua.

Egentlig hadde vi tenkt til å ta post 24 på Grasdalskollen, men vi innså at vi måtte holde gåingen til et minimum om vi skulle rekke mange nok poster. Derfor syklet vi rundt Gjerdingen til Store Fidlingen. Det er noen ordentlig vrange oppoverbakker rundt Gjerdingen, men vi fant en flokk geiter på veien og da ble alt bedre.

Før vi kunne ta dagens andre post måtte vi spise middag. Vi fant en idyllisk leirplass med masse maur i nordenden av Store Fidlingen og nøt sommerværet.

Det var godt å gå litt på beina mellom all syklingen, jeg er sikker på at avvekslingen gjorde at jeg ikke ble så støl og sliten.

Det er vakkert i Nordmarka en sen sommerkveld. Vi var ikke alene i Nordmarka, men du trenger ikke å dra mer enn noen hundre meter utenfor “motorveien” før du er helt alene.

Det var litt vått å komme rundt Store Fidlingen, men med en gang vi fant dammen var post 25Store Fidlingen, ved dammen lett å finne.

Ettersom det var blitt så sent hadde vi bestemt at vi skulle overnatte på Kattnosdammen, hytta til DNT. Men vi var ikke ferdige med å ta poster av den grunn! For på vei fra Gjerdingen til Kattnosa sykler man rett forbi en ny post.

Så da fikk vi tatt post 25 Snøploghøgda for 2016-2019 også. Det er bra når man får bonusposter på den måten 🙂

Vi var framme på Katnosdammen ganske sent på kvelden og det var godt å finne ut at det var noen ledige madrasser vi kunne sove på. Katnosdammen er en stor hytte med mange senger og mye plass og det var fullt inne og folk som teltet på alle holmene. De har også kanoer og alt mulig, så det er vel verdt turen.

Men vi var ennå ikke ferdige med å ta poster for kvelden. Det er nemlig to poster ved Katnosa og dem skulle vi ta før vi la oss.

Den fjerde posten for dagen var en ny post fra 2016-2019, nemlig post 26 Katnosa syd. Den ligger på den borteste atthaldsdammen, nesten rett bak hytta.

En liten kilometer bort ligger Fagerliseter. Post 27 Fagerliseter ble dagens femte og siste post og vi var to poster unna å få sølvmerket for 2014-2016.

Det var to slitne, men fornøyde Kormer som gikk tilbake til Katnosdammen og la seg den kvelden. Vi hadde både syklet og gått langt, men vi var veldig fornøyde med oss selv. Det hadde vært en deilig tur i Nordmarka så langt.

English: we took the train to Grua and cycled to Katnosdammen, finding five kjentmannsposter along the way. It was a long, but really nice trip. Nordmarka is truly beautiful in the summer.

En fin ting i uke 27

Vi er allerede to dager inn i ny uke, men jeg vil allikevel snakke om det beste som skjedde i uke 27.

Uke 27 har vært min første uke med sommerferie og jeg har jobbet hardt for å få ting gjort. Nå som det er bestemt at jeg skal flytte til Bergen har jeg mange ting å fikse før jeg drar. Ikke minst mange folk å møte før alt blir annerledes.

Det står både fine og vanskelige ting på lista mi (for det er en faktisk liste jeg har på telefonen) og jeg har fått gjort mange i uke 27. Dessverre har jeg utsatt noen vanskelige til uke 28, så vi får se hvordan det går.

Det er litt vanskelig å velge det beste som skjedde i uke 27. Jeg har skrevet under på arbeidskontrakt, hentet sølvkjentmannsmerket, mekket Dolly og spist lønsj med pappa, spist is med mormor, grillet med Beate, spist lønsj med mamma, handlet klær, spist middag med Åse og Ruben, sett Wonder Woman, hatt første møte med den nye sjefen min, besøkt morfar, besøkt Frank og Valdemar i Horten, vært i Disney-30-årslaget til Sara og besøkt Chris og Knut på hytta i Stavern.

Det var litt av en uke, som dere skjønner. Jeg har utsatt å gjøre halvårsregnskap for Bærum Vokalensemble og å jobbe med skoleoppgaven (den på BI), men det er fremdeles tid nå i uke 28. Jeg prøver også å finne et sted å bo i Bergen fra august, men jeg har ikke fått det til ennå. Det er mye å tenke på når man skal flytte og spesielt når man også skal være litt igjen der man kom fra.

Hva var best i uke 27? Jeg tror faktisk det var besøket hos morfar. Det var lenge siden sist og det har skjedd mye med oss begge to, så det var veldig deilig å ha nesten 24 timer alene med ham. Det blir trist å bo langt unna ham.

Nå er det en uke igjen til vi reiser til Spania og så starter sommerferien på ordentlig! Jeg gleder meg veldig til reisen og til resten av denne ferien. Jeg tror det kommer til å (fortsette å) være en god sommer.

English: this has been my first summer holiday week and I have done so much I don’t know what was the best, but I think it was visiting my grandfather and getting some alone time with him. 

Ekspedisjon Eggedal – åpning av Eggedal mølle

Siste dag av Ekspedisjon Eggedal skulle tilbringes på åpningen av Eggedal mølle.

Dette er Eggedal mølle. Den ble bygget i 1912, men det har vært sag og sikkert mølle også der mye lenger enn det. Som dere ser er den lafta, akkurat som alt annet i Sigdal 🙂

Det var sesongåpning på Eggedal mølle, så oppgangssaga (til venstre) var også i drift. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hestene var med, men de var i hvert fall sikkert fine å hilse på for barna.

Det er ikke hver dag både saga og mølla er åpen, så det var flere som fulgte med på omvisningen. Det lille huset der oppe er den lille mølla. Den kunne ikke male så mye av gangen, men den er også mye eldre, som dere ser.

Guiden var fra møllas venner, det er frivillige som har restaurert mølla, som guider og som driver mølla nå. Veldig kult at Buskerud har kulturminnemidler som brukes på sånt.

Kornet kommer altså ned i den trakten og så styrer man hastigheten på steinen som snurrer med den stokken som mannen holder i hendene. Da får man den malingsgraden man ønsker.

Her ser dere hvordan den lille mølla er vanndrevet. Den store mølla er også det, men den har fænsi turbin og brukes fremdeles til å male mel som selges til inntekt for Eggedal mølle. Bra greier.

Omvisningen fortsatte inni mølla og vi fikk se hvordan det hele fungerte. Mølla var i drift fram til 60-tallet og det er flere generasjoner med utstyr der inne.

De malte litt mel som demonstrasjon også, så vi var helt oppe på loftet for å helle korn i kammeret, klatret ned og så mølla i sving og fikk smake på byggmelet som var ferdig til slutt.

Det blir godt mel av gammel mølle 🙂

På kontoret i mølla har de fremdeles den gamle protokollen der all produksjon i mølla er skrevet ned. Hvem som hadde med hvor mye og hva slags mel det ble. Alt er fotografert, så kanskje kommer noen til å gå gjennom det en gang og vite akkurat hvilke år som var gode og hvilke som var dårlige i Eggedal.

Det er kanskje ikke et museum for alle, Eggedal mølle, men det var virkelig en opplevelse. Spesielt å høre at man i Eggedal spise bygggraut laget på grovmalt mel. Sånt mel får man ikke i butikken lenger, så alle kjøper det fra mølla. Det er kult.

English: the final stop on our trip through Eggedal was the old mill that was opened for the season. I have never been in an old, but functional mill before, so Iwas exhited.

 

Ekspedisjon Eggedal – Skredsvigs Hagan

Siste museum andre dag av Ekspedisjon Eggedal var Christian Skredsvigs Hagan.

Vi klarte akkurat å få med oss dagens siste omvisning på Hagan og det er jeg veldig glad for, for man får ikke gå inn uten omviser. Men nå får dere se det her hos meg i hvert fall. Det første man legger merke til på Hagan er fargene og kråteslottfølelsen.

Hagan er faktisk en gammel låve og en gammel mølle (som han flyttet dit) og så alle de ekstra smårommene Skredsvig ville ha i tillegg. Så det er et ganske kaotisk og kronglete sted.

Derfor er det enda rarere å tenke på at kona hans Beret bodde der helt til 60-tallet når hun var nesten 90 år.

Men de liker røde pelargoniaer på Hagan også, som dere kan se. Men det er jo mulig at det er den samme personen som kjøper inn blomster til alle museene i Kunstnerdalen, for de er alle en del av den samme stiftelsen.

Alt i huset er som det var da Sredsvig bodde der, for Beret endret ingenting etter at han døde og familien endret ingenting etter at hun døde. Det er virkelig spennende å gå gjennom kunstnerhjem. Dette var damestuen, derfor er den rosa, har plass til teselskaper og pen utsikt. Legg merke til de matchende blomstene! Så fint at folk tenker på de små detaljene på museer. Stolpen i midten kommer fra stavkirken som stod i Eggedal og som ble revet på slutten av 1800-tallet. Tenk så trist at det var en stavkirke her for bare 100 år siden. Skredsvig fikk faktisk flere søyler og vinduer fra den gamle stavkirken og det er det eneste som er igjen av den.

Alle rommene var bittesmå, også soverommet. Jeg likte dette vinduet. Det ser ut som en vannlilje,akkurat som Kittelsen var så glad i. Jeg likte også at de hadde festet en rye langs veggen, både for varme og for pynt.

Det eneste rommet som var stort og luftig var atelieret til Skredsvig, størsteparten av den gamle låven. Han hadde et kjempestort vindu i taket som slapp inn lys (på nordsiden, så det ikke skulle bli direkte lys) og mange av sine egne bilder på veggene. Han var visstnok veldig opptatt av forstudier, å prøvemale deler av bilder før han lage selve maleriet. Det er forståelig når han jo malte så mange gigantiske bilder.

Omvisningen på Hagan var bra og utstillingen i det nye galleriet var også bra, men det beste var utsikten. Jeg skjønner så godt hvorfor Skredsvig ble her.

 

Se på dette her. Tenk å sitte her oppe og male. Å ha dalen der nede og fjellet rett bak seg, det var helt utrolig.

Etter en lang dag med museer og strålende sommervær tok vi oss en halvtime på gresset og bare nøt livet. Vi beundret utsikten og kjente at Eggedal er virkelig stedet å være. Kommer du deg helt til Eggedal må du også komme deg opp til Hagan.

English: the final museum of the Saturday in our Eggedal Expedition was at the home ans museum of Christian Skredsvig. The museum was good, but the view was great.

En myrblomst for helga og sommeren

Sist helg var vi på tur i marka for å ta flere kjentmannsposter og da fant jeg en myrblomst jeg ville vise dere.

Jeg kaller den myrblomst for jeg vet ikke egentlig hva den heter. Som betyr at jeg ikke har prøvd å slå det opp ennå. Men jeg syntes den var fin og morsom og rar og jeg var allerede helt gjennomvåt på beina, så jeg kunne like gjerne bli stående midt i myra og da bilde av den.

Jeg tror ikke jeg har sett en blomst, myrblomst eller annen, som hadde så mye hår  kronbladene. Hvorfor være hårete når man står på en myr i lavlandet? Den skal ikke fange insekter, for jeg hadde kjent den igjen om den var kjøttetende (dessuten pleier det ikke å være blomsten som “spiser”) og den har dem ikke for beskyttelse, for så mye vind er det ikke på en myr i lavlandet.

Kanskje er det bare for pynt? Kanskje har de en spesiell pollinator som liker hår? Eller der planten trenger hår for å få pollenet av pollinatoren? Som dere skjønner er det mange muligheter her. Får jeg tid før jeg drar på ferie skal jeg slå den opp. Så finner vi ut av det alle sammen 🙂

English: just a nice flower that I don’t know the name of, but photographed in a mire last weekend.

Ekspedisjon Eggedal – veterantreff i Eggedal

Jeg var så heldig å snuble inn på et veterantreff i Eggedal, Sigdal og Eggedal veteranklubbs årlige møte på åpningen av Eggedal mølle.

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å være  mange biler på treffet, men jeg var ordentlig imponert over utvalget av biler i Sigdal og Eggedal.

Men det er kanskje sånn det er når man er på veterantreff et sted hvor alle har tilgang på låve. Når det ikke er noen begrensning på oppbevaringsplass ender folk ofte opp med å ha mange biler. Mange biler. Men når man har uendelig med plass så beholder man den gamle bilen når man får en ny. Og plutselig har man gamle Forder på veterantreff.

Vi fant lederen av veteranklubben også og lærte litt om klubben. Jeg intervjuet ham faktisk, til Citröphile, klubbladet til 2CV-klubben og de andre Citröenklubbene. DEt var kult å føle seg som feltreporter ute på veterantreff. Jeg har aldri lengtet etter å være journalist, men det var ganske morsomt.

Jeg likte dette hjørnet her, tre røde biler som alle er veldig forskjellige. Den bakerste er en gammel brannbil som nå er eid av Sigdal og Eggedal veteranbilklubb. Hvem vil vel ikke ha en brannbil?

Men det var Citröener på treffet også, se på denne 2Ven! Er den ikke fin? Utrolig gjennomført med det sorte og hvite. Om dere ikke har sett så nøye på 2CVer før, så vil jeg bare peke på alle de svarte kantene på ting, de er ikke orginale. Han hadde til og med lakkert dørhåndtakene svarte, så kult! Men så er den heller ikke en hverdagsbil, dessverre.

Som dere ser er Dolly i en litt annen forfatning… Men hun hadde det også fint på treff. Det er viktig å representere 2CV-klubben og å passe på at det i hvert fall er én kvinnelig bilentusiast på treffet.

Den siste Citröenen var en Tracion Avant, verdens tøffeste mafiabil og en skikkelig gammel dame. De er så kule, selv om det ikke er så mange som er mye ute og kjører. Om jeg noen gang blir rik skal jeg ha en sånn her (og en som mekker den for meg).

Selv om du kanskje ikke har gammel bil som meg, så anbefaler jeg å ta en tur innom et veterantreff, det er ganske så morsomt.

English: I thought you needed to see some old cars that I found in Eggedal.